Ubisoft ser ut til å følge prinsippet «kast alt mot veggen og se hva som blir hengende» når det gjelder spillkatalogen sin for tiden. Et tydelig eksempel på dette er Prince of Persia-serien, som nylig har fått en uventet, men vellykket nytolkning.

Etter at Ubisoft Montpellier leverte et strålende – om enn undervurdert – forsøk på å gi serien en Metroidvania-vri med Prince of Persia: The Lost Crown i fjor, har stafettpinnen nå gått videre til Evil Empire. Studioet, kjent for sitt arbeid med utvidelsene til Dead Cells, har tatt med seg den velprøvde roguelite-oppskriften og brukt den som rammeverk for en ny versjon av den persiske prinsens eventyr. Resultatet? En nær perfekt sammenkomst av sjanger, stil og respekt for seriens røtter.

Spillet finner sted i og rundt byen Ctesiphon etter at den eponyme prinsen har klart å terge på seg huner-hæren og byen blir overveldet og lagt i grus av hærens nådeløse leder og hans sorte magi. Prinsen blir drept, kongefamilien spredd for alle vinder og alt ser håpløst ut, hvis det ikke var for et magisk smykke som prinsen har hatt siden barndommen som lar ham gjenoppstå fra de døde på den tredje dagen av invasjonen, om og om igjen.

Dette er det som legger rammeverket som forklarer hvorfor The Rogue Prince of Persia er et roguelite, et spill hvor spilleren setter ut på nye runder gjennom spillet, låser opp nye våpen, verktøy og bonus-givende medaljonger og jobber seg stadig nærmere målet om å samle prinsens familien og ta tilbake kongeriket sitt.

For de som har spilt Dead Cells vil mye være gjenkjennelig. Evil Empire har ikke satt seg som mål å bryte støpeformen helt, men heller tilpasse den serien de nå tar for seg. Og der lykkes de stort. I The Rogue Prince of Persia bruker de alt fra løpingen på veggene vi kjenner Sands of Time, de løse gulvflisene fra Jordan Mechners originalspill til de røde trylledrikkene og vannfontenene som gir prinsen liv, til all slags referanser i form av veggmalerier, kostymer og dialog som referer til de andre prinsene vi har spilt som opp gjennom årene.

Et annet sted hvor The Rogue Prince of Persia virkelig klarer å skjære ut sin egen identitet, selv når så mye av spillet lener seg på hva roguelite-spill som Dead Cells og Hades har gjort før, er i måten det gir spilleren andre mål enn å bare komme seg så langt som mulig hver runde. Prinsens motivasjon er ikke bare hevn over huner-generalene og de som samarbeidet med dem, men også å finne sine venner og familiemedlemmer. Dette betyr å saumfare omgivelsene og finne spor som leder deg til nye steder hvor de muligens kan ha søkt tilflukt.

Etter å ha fullført en hel runde får man, i likhet med i Hades, muligheten til å legge på forskjellige vanskelighetsgradsmodifikatorerer, hvor nye fullførte runder med disse på gir nye belønninger og måter å bygge karakteren din på. Så selv om spillet i utgangspunktet ikke er av den aller vanskeligste i sjangeren er det mer enn nok å ta seg til selv etter spillets historie er over.

Følelsen av at spillverdenen hele tiden vokser og gir deg nye fiender og utfordringer å bryne deg på gjør at spillet sjelden føles så repetitivt som jeg følte spesielt Dead Cells ofte kunne komme i skade for før det fikk utvidelsespakkene sine, ei heller føles det som om spillet er vanskelig bare for å avgrense hvor langt du kommer. Etter å ha spilt gjennom en runde på Xbox plukket jeg også spillet opp på Steam Deck, og gjennom mønster-gjenkjenning og mer fortrolighet med kontrolleren kom jeg hele veien til siste boss på første forsøket der.

Det er for øvrig kryss-progresjon mellom de aller fleste versjonene av The Rogue Prince of Persia, som er veldig gøy, i og med at dette er et spill som kan være gøy å ha med seg på tur for eksempel, siden det er så lett å plukke opp og spille en runde eller to. Men dessverre, takket være hylekoret som ikke vil ha noe tredjeparts-integrasjon med spill på Steam gjelder dette IKKE Steam-versjonen, da den lanseres uten Ubisoft sin skylagringstjeneste. Takk skal dere ha, weirdoes.

Jeg er svak for når utviklere av spill som dette gir deg verktøyene til å virkelig bøye spillet til din vilje, og det gjør Evil Empire her. Medaljongene du finner hver runde gir deg forskjellige bonuser. Noen kommer i sett hvor hver av dem gir deg 10% ekstra skade på for eksempel angrep, spesialangrep eller verktøy, og hvis man samler settet så får man til sammen 55% ekstra skade. Andre for eksempel kan gi deg 20% sjanse per slag til å sette fyr på eller forgifte fienden, at å svimeslå en fiende gir deg ekstra skade i en tidsbegrenset periode. Det er når slike ting sammenfaller og du får helt sinnssyke synergier spillet virkelig taler til meg.

Det handler naturligvis mye om å være heldig med hva man finner hver runde. Men når du får bygd en karakter hvor hvert slag enten kan forgifte eller sette fyr, samtidig som når du sprer rundt deg med brannfarlig harpiks og eksplosjonsfarlig giftskyer, og hver gang du dreper en fiende så blir de andre fiendene slått i svime som igjen trigger en ny runde med brannfarlig harpiks, ja da fyrer spillet på alle sylindrer og det går fra å være en mer enn kompetent nok roguelite action plattformer til noe for seg selv. Et spill som står skulder ved skulder med dem det opprinnelig lot seg inspirere av.

Spillets utseende er sikkert ikke er for alle. Jeg kan nesten høre beskyldningene om å se ut som et Java-spill ca. 2003 allerede, men der er jeg uenig. Spillet har en særegen visuell stil som flyter utrolig godt sammen fra variert område til område, og som, på samme måte som Bloodstained: Curse of the Moon, forteller en historie i seg selv. Musikken og lydbildet føles også autentisk persisk, men med moderne vrier. Det mangler stemmeskuespill, men det kan jeg leve uten. Jeg trykket meg uansett ganske raskt gjennom dialogen for å komme meg tilbake i action likevel. Det er bare for gøy å løpe på vegger, fly gjennom luften, hoppe, og slåss mot fiender på et veldig særegent Prince of Persia vis, at hvem har vel tid til å lese?

The Rogue Prince of Persia er et eksperiment som gikk fenomenalt godt. Fallhøyden for serien var stor etter det briljante The Lost Crown, men her har Evil Empire levert på så å si alle fronter. Jeg er helt over meg i hvor mye dette spillet talte til meg, både når det kommer til å spille på nostalgien til en serie som har stått meg nær siden jeg var tre – fire år gammel, men også på et rent spillmekanisk nivå. Det er bare et utrolig vellagd spill som jeg oppfordrer alle til å gi et forsøk.

Spillet er tilgjengelig på Xbox Game Pass både for PC og Xbox, og kan selvfølgelig også kjøpes på Xbox, PC og PlayStation. En Nintendo Switch 2-versjon kommer senere i år.