Alle gamle, ærverdige serier trenger fornyelse. Friskt blod, ny giv og så videre. «Medal of Honor» startet i 1999, og var et av de første spillene til å stjele ideer fra en viss Spielberg-film og putte dem i et spill. Og det varte og det rakk, helt til Infinty Ward sa at nok var nok, og slepte utviklingen med seg over i vårt eget århundre.

Spade

Men der de nyeste «Medal of Honor» spillene bare har turt å hinte til hvem turban-eklingene i andre enden av geværet ditt egentlig er, valgte Danger Close sammen med Dice å kalle en spade for en spade, og en Talibaner for en Talibaner. Velkommen til Afghanistan, og vit at alt du ser fortsatt skjer mens du spiller.

Skjermen er mørk. Silhuetten av to tårn er så vidt skimtbare langt i bakgrunnen, mens teksten ”11. September, 2001” står skrevet i Courier new nederst på skjermen. Et hav av bensinflammer velter ut av tårnene, og fra de kaotiske kameraene til verdens nyhetsbyråer får vi se en grusom tragedie utspille seg. En alvorstynget president med store ører erklærer harmdirrende en verdensomspennende krig mot terror, første stopp Afghanistan. Men før de siste ordene er talt har AFO Wolfpack Tier 1 allerede satt støvlene på bakken..

Slik begynner «Medal of Honor» absolutt ikke. Verken ordene «september» eller «World Trade Center» nevnes en eneste gang i løpet av spillet. Alle forsøk på å sette handlingen i kontekst glimrer med sitt fravær, og tilbake sitter ett stykk forvirret og sensasjonssulten anmelder. Men grunnen er naturligvis åpenbar; «Medal of Honor» har alltid handlet om soldaten, om «brorskapslenkene smidd i krigens flammer», for å bruke sjefprodusent Greg Goodrich’ egne ord. Andre vil kanskje kalle det en lettvint løsning, eller til og med feigt, men resultatet er uansett langt mindre kontroversielt enn man skulle tro. Medal of Honor skildrer vanlige arbeidskarer på jobb, og det kunne kanskje like gjerne vært et spill om rørleggere eller brannmenn? Naturligvis ikke. Jeg prøver bare å si dette ikke er et spill om 11. September og krigen mot terror, men om en gjeng soldater som har et oppdrag. Og det føles ganske merkelig, konteksten tatt i betraktning.

At handlingen er lagt til Afghanistan i nær fortid er selvfølgelig velbegrunnet. Selve plottet, som i seg selv ikke er noen Oscar verdig, høster mange gratis spenningspoeng på at det som skjer i stor grad faktisk har skjedd. Starten på eventyret er ekstra pirrende, siden den foregår rett før USA kom dundrende med den massive hæren sin og spionasje fortsatt var hovedoppdraget. Som topphemmelig Tier 1-soldat, med skjegg og det hele, går starten av spillet ut på å snike seg inn i Talibans innerste kretser på jakt etter informanter og dyrebar info. Spion-idyllen varer imidlertid ikke lenge, og før man vet ordet av det ligger man i fjellsiden med verdens drøyeste kikkert oppå en brutal bærbar kanon og plukker Taliban som blåbær.

Autentisk

I kjent «Medal of Honor»-stil skifter man hovedpersoner gjennom spillets gang. Her dreier det seg om skarpskytteren Deuce og krigeren Rabbit fra ulike Tier 1-avdelinger, mens de mer omfattende slagscenene foregår på Army Rangeren Dante Adams’ side av slagmarken. Balansegangen mellom ulike oppdragstyper er fin, og man glir sømløst over i nye måter å kveste opprørere på. Ett sekund er man i en statisk snipersituasjon, det neste i et kamphelikopter med Linkin Park i øret. En av spillets store styrker ligger ikke i selve plottet, som er en ganske velkjent saga om et hemmelig oppdrag som går galt, men måten det er fortalt på. Allerede i første oppdrag er spenningen til å ta og føle på, og stemmeskuespillet er glimrende. Manuset består av side på side med autentisk militærprat, og dybden i sjargongen er påfallende. Skillet mellom de proffe Tier 1-karenes analytiske manér og de blodtørstige harrytassene i den alminnelige hæren er også stor, men man merker at oppførselen til selv disse gutta er kraftig forbedret fra det vi har sett i f.eks «Generation Kill».

Brorparten av spilletiden befinner man seg, tross alle krumspringene, på bakken med geværet hevet. Banene er veldig lineære, og kommer man rett fra eksempelvis Battlefield: Bad Company 2 vil man føle seg regelrett fanget. Refleksen som får en erfaren spiller til å søke inn i vegetasjon og brinker er til liten nytte, for banene er for grovt laget til at de kan klatres i. Ekstra problematisk blir det når eneste vei er over en stokk eller annet hinder, for det blir en hakkete og ulekker affære nesten hver gang. På samme måte jobber spillet mot deg hvis du legger deg ned, og altfor ofte ble jeg liggende og vugge som en annen invalid uten mulighet til å bruke våpenet. Utover dette fungerer likevel skytingen fint nok, selv om jeg etter hvert kjente på kjedsomheten når skytepartiene blir for lange.

Realisme er et stort fokus i Medal of Honor, av åpenbare grunner. Det er lagt mye arbeid i detaljene; foruten de sedvanlige sjokkeffektene som ringing i ørene og fyllesyn er det første gang jeg ser pipene på en minigun faktisk gløde rødt når de overopphetes. Historieløpet i oppdragene er lagt opp troverdig og spennende, og ellers bidrar det gode manuset og den konstante pratingen til et over gjennomsnittlig troverdig produkt. Derfor blir det også litt betenkelig at ingenting begrunnes i løpet av spillet. Oppdraget blir aldri spesifisert, og det forblir en gåte om utviklerne regner med at vi kjenner alle detaljene fra før, eller om de gjør et poeng ut av at kamphandlingene føles meningsløse. Følelsen jeg sitter igjen med heller mot førstnevnte, siden stridens formål alltid er «drep taliban».

Persongalleriet er forbausende lite til å være en av de større militæraksjonene noen sinne; utenom hovedpersonene får vi se dataskjermene til sjefene for operasjonen i et par mellomsekvenser, med et par avbrytelser fra en brysom general som tar tvilsomme avgjørelser. Det er dog aldri snakk om kritikk av den amerikanske hæren, kjeklingen mellom sjefene tjener egentlig bare som spenningsmoment. Igjen blir dette utrolig passive standpunktet litt plagsomt, selv om handlingsforløpet er aldri så godt fortalt.

Merkelig grafikk

Grafikken er et komplekst tema i «Medal of Honor», for enspillerdelen og onlinedelen er laget med forskjellige grafikkmotorer, henholdsvis en modifisert Unreal-motor og Dice’s egen Frostbite. Det merkes at studioene har anstrengt seg for å oppnå et felles utseende, men ved nærmere inspeksjon skiller de to seg markant fra hverandre og man sitter i realiteten igjen med to forskjellige spill.

Personlig har jeg lite til overs for Unreal-looken, Selv om mange av de klassiske ulempene med denne teknikken er fikset på. Den urtrege teksturoppdateringen er imidlertid på plass, og jeg har allerede nevnt den klønete mappingen som hindrer det minste avvik fra den opptråkkede stien. Flerspilleren på sin side er penere ettersom Frostbite er, i mine øyne, en langt mer vellykket motor, men den ser fortsatt dårligere ut enn «Bad Company 2». En tydelig forskjell på opplevelsene er også hvordan våpnene oppfører seg, og det å treffe fienden er mye mer tilfredsstillende online enn i enspillerdelen. Det kan det være mange grunner til, men mest åpenbar er nok lyden av prosjektil mot turban og det lille krysset som markerer treff, kontra den litt tomme følelsen man får av å skyte fiender i historiedelen.

Lyden er for det meste veldig god, og med et skikkelig anlegg i stua er det på sin plass med både nabovarsel og fjerning av porselen fra hyller før en real spillekveld. Likevel er det skår i gleden, for mange av våpenlydene føles hule og får våpnene til å virke lette og svake. Musikken er veldig god og stemningsbyggende, og langt over hva man kan forvente, bortsett fra det smått usmakelige helikopteroppdraget hvor Linkin Park legger et ekstra upassende preg på stemningen.

Forlenget levetid

Etter hvert som man blir ferdig med oppdragene i enspillerdelen, kan man spille dem på nytt i arkadedrakt, eller «Tier 1 Mode». Da dreier det seg om å komme gjennom banene på kortest mulig tid, uten sjekkpunkter. Bruk av kniven, killstreaks og hodeskudd bremser klokken. Det er utrolig krevende, og er man sugen på en gjev plass på rangstigen får man skvist en god del spilling ut av denne modusen.

Flerspilleren ligger et sted mellom intensiteten til «Modern Warfare 2» og den hardcore-opplevelsen fra «Bad Company»-spillene. Jeg vil ikke si at den faller mellom to stoler, men fans fra begge leirer vil muligens ende opp med å savne noe. Det er litt tidlig å klage på ubalanserte våpen og laggete servere og slikt, men per i dag er det en del barnesykdommer som herjer. Spilletypene bringer ingenting nytt på banen, og alle får nok dekket behovet sitt enten i vanlig Team Assault eller den geniale Rush-modusen som her heter Combat Mission. Det obligatoriske level-systemet er ikke så bananas som i verken MW2 eller BC2, og resultatet er en opplevelse som føles litt mer seriøs, men med en del kortere levetid. Våpnene er ganske få og har ikke mange muligheter for oppgradering. På mange måter føles dette ryddig og greit, men de mest sultne nettsoldatene vil nok se seg om andre steder når de har makset ut alt som er, noe som går relativt fort sammenlignet med de andre onlinekjempene. Man kan heller ikke gå opp i level med hvert enkelt våpen som i BC2, og maksimalt nivå for hver av de tre soldatklassene er 15. Skånsomt for de som befinner seg i en spillklemme, men også en av grunnene til at jeg stiller meg litt tvilende til om «Medal of Honor» vil dominere på nett.

Jeg gikk inn i testingen av «Medal of Honor» med blod på tann etter å ha prøvespilt de tre mest kontroversielle brettene for noen uker siden. Etter å ha spilt resten er det overraskende å kunne konstatere den lave sjokkfaktoren spillet faktisk har, og det er befriende lite av både propaganda og annet rusk som prøvetestingen ga faresignal om. På den annen side gjør det at valget om å legge spillet til Afghanistan føles litt påtatt og unødvendig. Oppi alt det kritiske vil jeg likevel understreke at «Medal of Honor» er et godt gjennomført spill, med en bunnsolid fortellerteknikk og et plott som holder deg interessert nesten hele veien. Kampanjen er også veldig kort, noe jeg egentlig syns var passende, og flerspillerdelen kan absolutt konkurrere med de andre stortitlene. For en stund, i hvert fall.

Se flere bilder fra spillet på neste side!

«Medal of Honor» er utviklet av Danger Close og Dice og utgis av Electronic Arts. Spillet er lansert til Playstation 3, Xbox 360 og PC.