Vi nærmer oss med stormskritt lanseringen av det første nye James Bond spillet på over 14 år. Men før vi ser hva 007: First Light fra IO Interactive har å by på har vi tatt et tilbakeblikk på hvor godt Bond har gjort seg i spillform tidligere.
Først ut var Ingar med sitt tilbakeblikk på James Bond 007: Bloodstone, før undertegnede fulgte opp med et som omhandlet James Bond 007: Agent Under Fire. Dette tilbakeblikket på James Bond 007: Nightfire blir del tre og en direkte oppfølger til Agent Under Fire-tilbakeblikket. Ikke helt ulikt hvordan Craig-filmene var direkte oppfølgere av hverandre. Så gå og les den om du ikke har gjort det allerede.
Med James Bond 007: Nightfire befinner serien seg tilbake i hendene på utvikleren Eurocom. Etter å ha stått for utviklingen av Nintendo 64-utgaven av 007: The World is Not Enough fikk utviklerne fra Derby i England oppgaven om å ta fatt på konsollutgavene av Nightfire, mens det var studioet som senere skulle bli mest kjent for Borderlands-serien som skulle ta seg av PC-utgaven.
Spillets handling er satt etter Agent Under Fire og begynner på spektakulært vis med en bil- og helikopterjakt gjennom Paris hvor James Bond, denne gangen gitt liv med utseendet til daværende Bond-skuespiller Pierce Brosnan og stemmen til Maxwell Caulfield, må jobbe sammen med den franske etterretningsagenten Dominique Paradis for å stoppe fullbyrdelsen av et terroristangrep på Eifeltårnet.
Etter å ha stoppet angrepet, og selvfølgelig tilbrakt nyttårsaften sammen med frøken Paradis blir James bedt om å se litt nærmere på industrialisten Raphael Drake, da MI6 har mistenker at han muligens er implisert i tyveriet av et flunkende nytt våpensystem fra USA som var planlagt å installeres på en av amerikanernes romstasjoner.
I det første oppdraget, etter den helt elendige Nightfire temalåten, må Bond infiltrere Drakes gallamiddag på slottet han eier i Østerrike. Her finner han raskt ut at han ikke er alene, da både CIA-agenten Zoe Nightshade, som vi sist så i Agent Under Fire, og agent Paradis begge er til stede for å etterforske samme mann, sistnevnte arm i arm med Drake.
Herifra og ut følger en veldig standard James Bond-fortelling som er veldig typisk for Brosnan-æraen. Bonds dekkhistorie varer omtrent like lenge som den VIRKELIG elendige Nightfire temalåten, kvinnene Bond jobber med er nesten imponerende inkompetente i jobben sin i hvor mange ganger de blir avslørt og må reddes av Bond, skurken har to nesten ustoppelige håndlanger som må hanskes med, og før Bond i det hele tatt klarer å vurdere å sørge tapet av en av sine allierte så dukker den neste erobringen opp som om hun var deus ex machina personifisert.
Det hjelper ikke særlig for meg at historien også låner plottelementer og lokasjoner fra You Only Live Twice og Moonraker, som for meg er kanskje to av de svakeste Bond-filmene, og bidro til at serien mistet bakkekontakten. Plottet i Nightfire er raskt på å minne meg på hvorfor Austin Powers-filmene er så gode på å parodiere Bond-seriens mer absurde historier.
Rent spillmekanisk er Nightfire helt ålreit, og nå bør jeg påpeke at jeg spesifikt snakker om konsollutgaven. PC-utgaven var et ganske annet beist da Gearbox valgte å gå for en helt annen spillmotor, kutte ut alt som har med bilkjøring å gjøre og heller erstatte dem med enda flere oppdrag hvor du plaffer ned mest mulig fiender.
Noe som gjerne i og for seg er greit. Biljaktene i Nightfire er nok spillets svakeste side, da disse, med unntak av et tilfelle, er helt lineære og føles nesten som om de stammer fra et helt annet spill. I likhet med Agent Under Fire var disse biljaktsekvensene utviklet av et separat team, men denne gangen føles det ikke ut som teamet hadde samme teft for dette som de tidligere Need for Speed-utviklerne som jobbet på Agent Under Fire. Kanskje de ikke hadde samme synergiske forhold med hovedutvikleren? Hvem vet.
For konsollversjonen valgte Eurocom å følge i EA Redwood Shores sine fotspor og gå for IdTech3 som spillmotor. Men her merker man at Eurocom kanskje ikke behersket verktøyene like godt som sine forgjengere gjorde.
Spillet føles tidvis mer ut som en hjemmesnekret modifisert utgave av Return to Castle Wolfenstein eller Soldier of Fortune, og størrelseforholdet i spillet er til tider helt ute og sykler, at du føler at James Bond, som kanonisk skal være 183 cm høy, likeså gjerne kunne vært vel over to meter hvis du sammenligner deg med andre figurer i spillet.
Med det sagt leker de seg litt mer med gadget-siden av James Bond-opplevelsen i Nightfire enn de vågde å gjøre i Agent Under Fire. Her får man både en klokkelaser, en håndholdt kodeknuser som gjør at spillet nesten får en Deus Ex-aktig immersive sim-følelse over seg, og en liten håndfull andre duppeditter å leke seg med. Det er ikke svære greiene, men det tjener følelsen av å spille som en hemmelig agent akkurat nok til at det ikke bare blir en ren massemorder-simulator. Vel, nesten i hvert fall.
De bruker også noen nivåer om igjen, spesielt den gangen man må både snike seg inn hos Drakes Pheonix International, for så å komme seg derfra så snart som mulig i det påfølgende nivået når Bonds egentlige identitet blir avslørt av magnaten. Det er kanskje en liten ting i det store og hele, men det er litt stilig å se disse omgivelsene i disse forskjellige settingene.
En kompis av meg sa en gang at han satte pris på når spill ikke var redde for å resirkulere omgivelser, for det viste at utviklerne visste hva de hadde og ikke prøvde å imponere oss med å hele tiden friste oss med noe nytt. Mens jeg tidligere ville sagt meg uenig er jeg blitt mer og mer glad i når spill gjør dette, for det selger meg litt mer på illusjonen av at historien og verdenen de setter spillet i henger sammen. Det føles også ludonarrativt riktig at vi ikke hopper fra lokasjon til lokasjon, men at historien heller utspiller seg i flere omganger over de samme stedene, men under forskjellige omstendigheter.
Men når det kommer til hva spillet ber deg å gjøre som Bond, føler jeg svakheten til de fleste James Bond-spill også kommer frem i Nightfire, for dette er en skytefest fra begynnelse til slutt. Det begynner bra med den forannevnte infiltreringen av Drakes gallamiddag, men derfra og ut er spillet mest interessert i å få deg til å plaffe ned mest mulig fiender fra begynnelse til slutt. Det er noen unntak her og der, men når et James Bond spill er satt i sjangeren førstepersonskytespill blir det litt som i ordtaket om hammeren. Alt du ser er spiker. Alt har èn løsning, og det finnes ingen situasjon du ikke kan skyte deg ut av. Her henger fortsatt spøkelset av GoldenEye 007 tungt over James Bond i spillform.
Jeg sier ikke at dette gjør Nightfire til et dårlig spill på noen måte. Det var bare slik sånne lisensierte spill var på denne tiden. Det var liksom ikke helt tiden for å eksperimentere med oppskriften ennå. Det skulle ikke komme før neste spill på listen. Attpåtil var spillet ikke stort mer enn en glorifisert trailer for den kommende James Bond filmen, Die Another Day, så jeg er jo ikke overraskete over at Eurocom valgte å gå den veien.
Men gitt valget mellom Agent Under Fire og Nightfire i forhold til hvem som personifiserer Bond best, og hvilket spill som føles mest selvstendig, og ikke bare et ledd i markedsføringsapparatet til MGM/EON-filmene er det nok Agent Under Fire som føles mest riktig å trekke frem.
