Xenoblade Chronicles serien til Nintendo har i det stille vokst seg til å bli en av de mest ettertraktede rollespillseriene på markedet, og det siste er intet mindre enn et mesterverk.

Dette er det tredje spillet i Xenoblade sagaen og spillet starter med å fortelle om livet på planeten Aionios hvor det er to nasjoner som lever i en konstant krig med hverandre, Keves og Agnus. Livet på Aionios er ganske kjipt og veldig kort.

Vi begynner historien i en koloni tilhørende Keves hvor vi møter hovedpersonen Noah som er på vei til en feiring av soldater som har overlevd sine ti “terminer” i krig og skal oppnå den høyeste statusen under Homecoming hvor de hovedsakelig “går videre” til livet etter døden som belønning.

Alle begynner livet rundt 10års alderen med fullt fokus på trening til kamp så de er klare til å møte fiendtlige Agnus kolonier. Enten dør du i kamp eller så overlever du i 10 terminer(år) før du feires under homecoming og blir sendt videre likevel.

Vi følger Noah og hans nærmeste venner, Lanz og Eunie gjennom forskjellige scener tidlig i barndommen hvor de trener og sloss. Noah har valgt retningen som en Off-Seer som gjør at når hans egne faller i kamp tar han opp fløyten sin og spiller sin melodi for å sende de falne soldatene videre til etterlivet.
En dag hvor Noah og hans venner blir sendt ut i kamp mot en rivaliserende koloni ender de opp i kamp mot 3 fra en Agnus koloni, Mio, Taion og Sena. Disse sloss like bra og lenge før de blir avbrutt en en fremmede eldre mann.

Denne mannen ber dem om å stoppe denne meningsløse kampen mellom seg selv og forteller dem om en felles større ondskap som de må stå samlet mot, og at de må legge sine gamle tanker og syn på hverandre til side for å stå samlet.
Det er eneste måten de kan bekjempe den overordnede ondskapen som er større enn rivaliseringen mellom de ulike koloniene. Denne mannen, ved navn Guernica, rekker å fortelle ungdommene om faren og gir dem egenskapen til å interlinke sammen parvis som én enhet kalt Ouroboros hvor de blir mye sterkere enn hver for seg.
Det går ikke lenge før fienden viser seg og blir kjent som Mobius og jobber for at du og vennene dine fra begge kolonier ikke skal realisere drømmen om å befri de andre koloniene fra begge nasjoner fra den evige meningsløse kampen seg i mellom.

Etter kampen mot Mobius monsteret ender Guernica opp som skadet og forteller dem at nå deler de en felles skjebne, befri verden fra de lenkene som er, med at alle bare lever 10 år med krig før de dør, de har nå en mulighet til å gjøre noe.
Historien i Xenoblade Chronicles 3 begynner ganske sterkt for å danne grunnlaget, men den klarer å holde deg interessert hele veien gjennom med nye tvister selv flere titalls timer ut som gir deg enda flere spørsmål som du vil finne svar på. Noah og resten av karakterene er også utrolig godt skrevet med en helt fantastisk dybde hva gjelder personlighet på alle sammen. De er så unike men passer så godt sammen og makan til vennskap i spill er sjelden vare. Final Fantasy 15 prøvde seg på det og gjorde en okei jobb etter mening fra undertegnede, men Xenoblade utklasser dem lett. Du kan ikke annet enn å bli utrolig glade i alle sammen her og vennskapet som knyttes utover i spillet.

Når vi kommer til hvordan spillet fungerer så er det like bra som historien, slåssingen er veldig lett å komme inn i, men samtidig utfordrende å mestre. Når du sloss mot monstre og mennesker går spilleren din inn i kampmodus og automatisk angriper også kalt Autoattack, dette er svake angrep som skjer når du er i kamp uten at du trenger å gjøre noe. Du har også mye sterkere angrep som kalles Arts, disse har cooldown tid, som enten er på rundt 20sekunder eller de fylles opp når du utfører angrep som tilhører klassen du kjemper som. du kan bytte mellom Noah og de andre på laget ditt når som helst både i og utenfor slåsskamper, dette er veldig fint for å variere spillestil fordi hver enkelt på laget har sin egen klasse, og du kan endre klasse på alle sammen etter hva du liker best, og de lærer seg klasse spesifikke angrep kalt master arts som de kan bruke uavhengig av hvilken klasse du ender opp med at hver enkelt har.

Spillet opererer med 3 hovedklasser: Fighter, Defender og Tank, med flere tilhørende underklasser som har litt egne angrep og styrker. Fighter klassen er gode på å gå rett på og angripe fra alle sider raskt. Defender jobber litt mer i bakgrunnen men slår hardt og prøver å holde på Aggro (fiendens fokus) fra de andre klassene da Defender tåler mye mer skade. Tank er klassen for deg som liker å bare gå all in “Guns blazing” og denge løs på fienden.
Jeg har en tendens til å bare gå for vanlig Fighter i alle spill med valg, men her kan du som sagt når som helst, selv midt i kampens hete hoppe mellom alle karakterene når det passer deg for å enten bygge opp kombo, eller bare for å differensiere litt i spillestil om du føler for å prøve noe nytt eller er litt lei av det ene eller andre. For min egen del er dette så utrolig bra utført og jeg fant meg selv sittende og prøve ut alle klassene en etter en for å se hva de alle gjorde og jeg endte opp med å like de aller fleste utrolig nok, det hadde jeg ikke gjort tidligere om man bare valgte en stil og måtte gå for den gjennom spillet.

Som sagt når du når maks rank i klassen du spiller som oppfordrer spillet deg til å bytte klasse for å prøve noe nytt, samtidig er det lurt å passe på sånn at du har nok forsvarere, samt at du ikke bare har fullt angrep og ingen til å helbrede deg når du faller på slagmarken, så det er litt taktikk også involvert her som man må passe på.

En ting jeg aldri har vært stor fan av med åpen verden spill, og RPG sjangeren er den uendelige jobben med “fetch quests” eller “gå og hent tomat x100 fordi du skal få xp av meg” oppdrag fordi de er rett og slett kjedelige og tar tid.
Her har de gjort det på så fin måte at jeg kan ikke skryte nok av det, borte er kravet om å løpe rundt for å finne alle som gir deg sånne oppdrag fordi alle er født med en slags ai-maskin i ene øyet kalt Iris, og her ligger dine oppdrag, samt kart osv. Under oppdrag ligger alle overnevnte oppdrag på en liste med kravene de har, og du kan bare trykke på dem og registrere dem så fort du har nok ingredienser eller materialer som trengs, uansett hvor du befinner deg i verden og få xp’en du trenger av dem Fantastisk!

Når det kommer til levling av laget ditt er det gjort på en enkel herlig måte hvor alt av rustninger, forskjellige våpen med ulike statuseffekter er kastet ut til fordel for ulike tilbehør du kan gi til hver enkelt som gir ulike statuseffekter og gemstones som også styrker forskjellige attributter.

Når det kommer til det visuelle så har Monolith Soft virkelig gjort det de kan for å utnytte Switch konsollen til det ytterste, det er et utrolig pent spill når vi snakker om det estetiske. Det er en utrolig stor åpen verden de har skapt med grønne fagre skogområder, ørkenområder som strekker seg så langt øye kan se før du kommer til store kalde vinterområder. Det er en verden du får lyst til å utforske alt i, og det er veldig god variasjon mellom fiender her, selv om en del går ofte igjen så møter du nye typer fiender i de forskjellige biomene verden byr på.
Men, jeg kan nesten ikke bare skryte her, det er tross alt mange andre titler på konsollen som teknisk sett ser mye bedre ut, det er litt for mange kanter og en del lavteksturerte overflater som ikke helt hører hjemme i 2022. Selv om dette ikke er ødeleggende for det totale inntrykket så er det merkbart, og om man spiller mest håndholdt så er det merkbart et savn etter en skjerm som kan yte 1080p oppløsning for det blir litt grumsete bilde i 720p oppløsning på den lille skjermen med et spill med så stor verden å vise.

En annen ting som er verdt å merke seg er lydbildet, her har komponisten gjort en helt fabelaktig jobb over hele fjøla. Musikken som spilles når du er ute og løper rundt på de store åpne slettene er så stemningsfull at det nesten blir litt “mangelfullt” om man spiller Zelda: Breath of the Wild i etterkant(Les: lydbildet i BoTW er fantastisk til sitt bruk).
Det er også en god del episke melodier som kommer når du møter større hovedfiender som oppleves skikkelig godt om man spiller med headset eller god lyd på tv’en! Da er det lett å leve seg inn i de episke kampene som utspiller seg foran deg.

Xenoblade Chronicles 3 er vanskelig å yte rettferdighet bare ved tekst, det er rett og slett ikke mulig, dette er et spill som MÅ oppleves på egenhånd da det er så godt gjennomført. Selv etter 30-40 timer ut så kaster spillet på deg noen nye gameplay elementer så ting ikke blir kjedelig, men også i historien så vet du aldri når det kan dukke opp en ny tvist som bare gir deg “Næmmen hva skjedde nå? De kan ikke bare kaste det på meg nå så langt ut i historien” Følelsen når du trodde ting skulle nøste seg opp i stedet for å kaste nye ting mot deg.
Historien er også veldig god, de gjør en veldig bra jobb med å ta opp temaer som fri vilje i en verden hvor alt virker forutbestemt for deg hvordan livet skal være, og hva som gir mening med livet man lever samt hvor viktig vennskap er.

Jeg har vært gjennom det meste av følelser gjennom mine 74 timer i Aionios, og selv om jeg har kommet til rulleteksten så føler jeg meg langt fra ferdig her. Jeg er enda ikke klar til å forlate denne verden og de herlige karakterene jeg har blitt så godt kjent med. Dette er et mesterverk og så langt årets spill for undertegnede.

NB: Samtlige skjermbilder tatt til bruk i anmeldelsen er tatt under håndholdt spilling, derav den lavere oppløsningen på bildene kontra hvordan spillet vil se ut på tv.