I denne artikkelserien oppsummerer vi de ti viktigste personene i spillindustrien gjennom tidene. Vi teller nedover og publiserer en ny artikkel hver fredag. Sjekk ut våre tidligere artikler:

10. Will Wright
9. Hideo Kojima
8. John Carmack
7. Gabe Newell

Det har skjedd mye med fokuset til spillmediets største aktører de siste par tiårene. Spillkonsollene har bevegd seg fra gutterommet til stua og hele familien skal gjerne spille spillene. Situasjonen er ganske annerledes enn den var på 80-tallet der majoriteten av spillere var gutter som satt på rommet sitt og spilte.

Sony + Nintendo

Det var Nintendo og Sega som den gangen satt i spillmediets førersete med konsoller som NES og Sega Master System, og fokuset deres lå utelukkende på unge gutter. Teknologien begrenset de grafiske uttrykkene, og spill ble gjerne fargerike og barnlige og ekskluderende for voksne.

På slutten av 80-tallet begynte ting å skje. Nintendo hadde lenge vært interessert i å bruke CD-ROM i konsollene sine, og de samarbeidet med Sony som hadde utviklet en lovende variant ved navn CD-ROM XA sammen med Philips. Det var her Ken Kutaragi kom inn, som med sine fantastiske tekniske egenskaper var en stor ressurs i Sony.

Han hadde først og fremst jobbet med LCD-teknologi og digitalkameraer, men var nysgjerrig på spill og var blant annet med å utvikle lydchipen som sitter i Super Nintendo-maskinene.

Det som kun var et samarbeid om en CD-ROM som skulle være kompatibel med en ny Nintendo-konsoll utviklet seg straks til å bli noe større. Sony var i utgangspunktet ikke så interesserte i videospillmarkedet, men med hjelp fra en av toppene – Norio Ohga – klarte Ken Kutaragi å friste selskapet til å satse på et nytt område. Resultatet ble Play Station – en konsoll som i utgangspunktet skulle kunne kjøre både Super Nintendo-kasetter og Sony-utviklede CD-plater.

Nintendo oppdaget imidlertid at Sony ville få uakseptabelt mange rettigheter over Nintendos egne spill og meldte seg kjapt ut av samarbeidet. Etter enda litt mer press fra Kutaragi kom han og Sony til enighet om at de skulle fullføre prosjektet uten Nintendo, og det virkelige Playstation-eventyret begynte.

Fra barn til voksne

På grunn av tenåringenes trofasthet til Nintendo og Sega, bestemte Kutaragi og Sony seg for å sikte mot et eldre publikum. De var de første konsollutviklerne som i all hovedsak prøvde å få konsollen sin utenfor gutterommets vegger, og hvilken suksess det ble! Konsollen ble lansert i 1994 (i Japan og USA) og 1995 (i Europa) og det tok ikke lang tid før inntektene strømmet inn og Playstation ble den bestselgende spillkonsollen noensinne.

Spillutvalget – som i begynnelsen inneholdt spill som Doom, Air Combat og Ridge Racer – var veldig variert fra første stund, og det ga konsollen en mye bredere apell enn det andre konsoller hadde på den tiden. Med sin bruk av CD-formatet fikk konsollen også svært god grafikk og lyd. 3D-chippen i maskinen var en revolusjon i forhold til 16-bits maskinene på markedet, og langt kraftigere enn hovedkonkurrenten Segas Saturn-konsoll. Konsollens enorme suksess fikk Sony-toppene til å løfte øyenbrynene, og i 1999 ble Kutaragi utnevnt til president for Sony Computer Entertainment.

Året etter ble Playstation 2 lansert. Selv om denne konsollens muligheter – inkludert støtte for å se DVD-film – kan ta på seg mye av skylden for at Sega sluttet å lage konsoller etter Dreamcast, var ikke Playstation 2 like sterk under panseret som de to hovedkonkurrentene Xbox og Gamecube. Spillutvalget veide opp for dette. Sony og Ken Kutaragi hadde bygd opp et enormt moment rundt Playstation, de hadde utviklernes støtte og populariteten blant spillerne, og med hjelp fra eksklusive titler titler som Grand Theft Auto III og Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty er Playstation 2 i dag blitt den mest solgte konsollen noensinne med svimlende 150 millioner solgte enheter.

Ken Kutaragi jobbet videre med å bygge opp Sonys rykte, og han gjorde Sony Computer Entertainment til den mest lønnsomme avdelingen i hele det japanske gigantselskapet. Suksessen fortsatte med den håndholdte konsollen PSP fra 2005 og Playstation 3 fra 2006, som hadde som ambisjon å appellere til enda flere. Kutaragi hadde tidlig ambisjoner om et nettbasert mediesenter der man både kunne spille spill, se filmer, ha musikk og bruke nett-tjenester, og dette resulterte i disse konsollenes mange funksjoner i tillegg til Playstation Network. Det handlet ikke bare om spill lenger, men om underholdning.

Ken holdt stø kurs helt til han sluttet som leder i SCE og ga stafettpinnen videre til Kaz Hirai i 2006, og i 2007 pensjonerte han seg. Med sterk konkurranse fra både Nintendo og Microsoft driver likevel Sony fortsatt med spill som aldri før, og mens PSPs oppfølger PS Vita ble lansert i fjor, kan vi forvente en Playstation 4-annonsering i nær fremtid.

Kutaragis avgang blir av mange beskrevet som dramatisk. Hans planer for Playstation 3 var ambisiøse – kanskje for ambisiøse – og Kutaragi virket av og til som han ikke hadde helt jordkontakt. Men han var en person som omfavnet fremtiden med begge hender. Kanskje ambisjonsnivået etter hvert gikk forbi det som var fysisk mulig, kanskje ble Kutaragi utbrent og utslitt etter å ha ledet Playstation-utviklingen i over ti år?

Uansett hva som skjedde på slutten er det umulig å ikke respektere Kutaragis visjoner, lidenskap og prestasjoner i spillbransjen. Uten Kutaragi hadde ikke Playstation eksistert, og vi kan takke ham for å være med å gjøre spilling til en legitim aktivitet for voksne.

Femteplass på lista avsløres neste fredag.