Valg og videospill går som hånd i hanske. Du gjør valg hele tiden. Enten det er å velge hvilken retning du skal utforske den store, åpne verden, eller om du skal ta snarveien gjennom røret i Super Mario eller ikke.

Men å la spilleren gjøre valg som ikke bare påvirker narrativet, men også rekkefølgen på hendelser, er noe mer krevende. Det krever at spillet er i stand til å reagere i større grad på spillerens valg. I hvor stor grad er dette egentlig mulig å gjennomføre?

Road 96 er det neste store forsøket på å lage et spill med en prosedyremessig fortelling. Handlingene du utfører påvirker hvilke situasjoner du vil havne i, og derfor skal det godt gjøres at to spillere sitter igjen med samme opplevelse.

Handlingene du utfører påvirker hvilke situasjoner du vil havne i.

Spillet foregår i landet Petria, som minner nokså om et fiktivt USA. Året er 1996, og det lades opp mot et stort politisk valg. I gjeldende regjering sitter tyrannen Tryak, som har styrt landet ned i en grop så ille at ungdommer over en lengere tid flyktet fra landet. Du som spiller får kontroll over en håndfull av disse ungdommene som prøver å krysse grensen.

Ja, dette er et svært politisk ladet spill. Er du typen som ikke liker politisk snakk i underholdningen din så er ikke dette noe for deg. Det er lett å beskylde spillet for å skildre en «Trump mot Hillary»-situasjon, men Road 96 forteller en vag nok historie til at den kan passe og sammenlignes med politiske situasjoner i flere land og verdensdeler.

Som spiller har du mange valg, både basert på dialog og handling. På din reise møter du en håndfull figurer som du kan bli kjent med, velge å hjelpe eller ikke, og tidvis er du begrenset av hvor mye energi og penger du har. Velger du å fokusere på å rømme over grensen, eller velger du å påvirke det politiske landskapet for å få en endring?

Road 96 er delt opp i små kapitler, og det er alltid noe tilfeldig hvilket kapittel du havner i. I et ankom jeg en campingplass hvor jeg møtte en annen ungdom som også ønsket å rømme landet. Jeg hadde ikke nok penger til å leie meg en seng for natten, og endte med å tilbringe den ute sammen den andre personen hvor vi snakket om å krysse grensen, og spilte for høy musikk.

Kapitlene kan inneholde ganske rolige scener der du blir kjent med en figur eller to, og noen ganger kan du havne i litt actionfylte minispill. Sånn sett presterer Road 96 å være litt varierende, men disse actiondrevede opplevelsene er det ofte ganske lenge imellom. Noen ganger kan du havne i noe mer puzzle-baser oppgavert. Den ene gangen måtte jeg hjelpe to figurer finne frem til en viktig dato med hjelp av utklipte avisoppslag og private dagbøker, og en gang holdt jeg på å bli drept av en haiker. Dette er bare to av mange veldig minneverdige hendelser i spillet som tar deg med på en overbevisende tur om valgene vi tar.

Figurene er godt skrevet med for det meste overbevisende skuespill, og jeg føler det er her Road 96 sin største utfordring ligger. Spillet er avhengig av at du som spiller blir investert i historiene du møter, og rekkefølgen du opplever historiene kan ha stor betydning for hva du sitter igjen med. Den prosedyremessige handlingen kan ofte være et hinder for fortellingene, da de blir presentert i tilfeldig rekkefølge.

På det verste føltes det ekstremt unaturlig ut.

Selv om jeg opplevde en god kobling med en figur, kunne jeg oppleve at en annen figur veltet ut om livshistorien sin til meg etter å nettopp møtt de. På det verste føltes det ekstremt unaturlig ut, og ødeleggende for opplevelsen.

Men på sitt beste er Road 96 en spennende reise, som setter søkelys på de som føler seg glemt av samfunnet, som ikke ser en annen utvei enn å flykte. Dette klarer spillet å gjøre uten å hverken romantisere eller dømme handlingene til en politisk flyktning, og gjør det hele til din egen historie.

Selv om figurene ikke alltid blir presentert i en fungerende rekkefølge, og det kan være langt mellom action-sekvenser, er det en reise jeg kan anbefale alle som er fans av spill som TellTale eller Life is Strange å begi seg ut på.