I morgen fyller sønnen min 10 år. Og hva ønsker en 10 år gammel gutt som «har alt» seg? «Si at jeg ønsker meg bøker og Pokèmon greier du pappa»

Når han ikke spiller Pokèmon Violet, leser han den nye norske oversettelsen av Pokèmon mangaen eller ser de nyeste episodene av Pokèmon Ultimate Reiser som ble sluppet på Netflix fredag. Han samler på Pokèmon kort, spiller Pokèmon Go og slår gjerne et slag med Pokèmon kortspillet med deg om du tørr.

Han fullførte hovedhistorien i Pokèmon Violet relativt tidlig. Jeg for min del hadde vel ikke fått unnagjort mer enn en håndfull av aktivitetene fra spillets tre hovedoppdrag før han hadde gjort alle, kommet til spillets avslutning og var godt i gang med å spore ned Shiny’s, gjøre bytter med folk han møtte via Discord og fange Charizard og Scorbunny via Online Raids.

Hver dag forrige uke, første uke tilbake på skolen etter juleferien, kom han hjem fra skolen med store øyne og et ønske om å få spille Pokèmon med en kamerat i parallellklassen, for de skulle hjelpe hverandre med å ferdigstille hverandres Pokè-Dex.

I løpet av hans snart ti år lange leveår har jeg aldri sett han med en så klar dedikasjon til et enkelt spill eller en enkelt ting

Ikke at det har vært manko på Pokèmon i oppveksten hans. Pokèmon Go ble sluppet tidlig i livet hans og følgelig, siden både jeg og moren hans er vokst opp med de tidlige sesongene av Pokèmon TV-serien, er fasinasjonen for universet Satoshi Tajiri skapte på begynnelsen av 90 tallet noe som har brakt oss sammen som en familie. Når Detective Pikachu gikk på kino så var det en selvfølge at vi skulle se den på premieren.

Han har både Pokèmon Arceus fra i fjor, og Pokèmon: Brilliant Diamond fra sent i forfjor lett tilgjengelig, og han hopper mer en gjerne tilbake til Pokèmon: Sword & Shield eller Let’s Go Pikachu gitt sjansen. Nylig lånte han en av 3DS spillene på biblioteket og til stadighet har jeg fått spørsmål om noen av de eldre spillene jeg har tilgang på via MiSTER eller Analogue Pocket.

Men denne gangen har det vært annerledes.

Mye har blitt sagt og skrevet om tilstanden Pokèmon Scarlet & Violet ble sluppet i, og som Game Freak og Nintendo ikke ser ut til å ha noen intensjoner om å utbedre. Spillet kjører rett og slett katastrofalt dårlig. Det er fylt til randen av glitches og bugs, og ikke er det et særlig pent spill heller med alle sine visuelle småfeil, hakkete animasjoner og en tegneavstand som spillets åpne design til tross ikke er lengre enn noen få meter fra der spilleren står.

Men med det opplest og vedtatt, ser det ikke ut til å ha lagt noen demper på, om jeg ikke kan tale for andre folk så i hvert fall min, sønnene mine eller vennene hans fornøyelse. De virker trollbundet av det det endelig forløste potensialet av et virkelig åpent Pokèmon spill.

Tross en kanskje litt for lang introduksjon er mye av seriens gjenkjennelige strenge lineære progresjon og håndholding endelig blitt skrenket litt inn på. Og skal jeg tro sønnen min, som jeg nesten bare må siden jeg ikke har rukket å spille det ferdig selv, var det noe som bare ble bedre og bedre jo lengre ut i spillet han kom.

Det har vært mange som har ønsket seg et åpent verden Pokèmon spill lenge. De mest banale ønskene jeg føler jeg har hørt er de som vil ha Skyrim, men med Pokèmon. For meg var det klart at hvis vi skulle få et åpen verden Pokèmon spill, så måtte det bli på Game Freak’s premisser.

Wild Areas i Pokèmon Sword & Shield var et steg i riktig retning, men overskygget av hvor mange Pokèmon studioet så seg nødt til å kutte i det som ble viden kjent som «Dexit». Pokèmon Arceus på sin side var, til tross for å ikke være et tradisjonelt Pokèmon spill, også en spennende måte å se serien i et mer åpen verden perspektiv uten å gå helt så langt som å ta en Breath of the Wild.

Det de landet på med Pokèmon Scarlet & Violet synes jeg virker å være den beste måten de kunne ha gjort det på. Når det attpåtil støtter opp til 4 spiller co-op, hvor alle fire kan opptre uavhengig av hverandre og jobbe mot sine egne mål i den åpne verden finner jeg det vanskelig å kritisere så mye av designet.

Og det hele er gjort så lekende lett. På noen sekunders varsel kan jeg bli med i en av sønnene mine sine spill og hjelpe dem på vei, eller når det kommer til eldstemann bli hjulpet på vei, i spillet, og opplevelsen med flerspilleren har vært langt bedre enn det var i Sword & Shield, og definitivt bedre enn den «bare med på liksom» metoden i Let’s Go spillene.

Når et nytt Pokèmon spill kommer ut føler jeg det alltid er mye støy i sosiale medier og i spillindustrien som dekker disse spillene. Kanskje mer uthevd de siste årene, men jeg kan huske det så langt tilbake som Pokèmon: Black & White, om ikke enda lengre.

Det jeg føler vi ofte glemmer er at disse spillene aldri har vært noen tekniske mesterverk. Kanskje bortsett fra den gangen de klarte å lure hele regionen fra de første spillene inn i spillverdenen til det andre spillet da det var ren magi.

Dette er spill myntet på barn, og jeg sier ikke det for å unnskylde spillets tekniske svakheter på noen måte direkte, men jeg tenker at når sønnen min. sønnen til en som har som jobb å påpeke når et spill kjører dårlig, og som er en gutt som forstår og kan se forskjellen på at det kan være kvalitative forskjeller på spill i det tekniske like så mye som i underholdningsfaktoren, ikke så mye som har påpekt at spillet kjører dårlig bortsett fra at han en og annen gang han har komt løpende med Switchen for å vise meg når en Pokèmon plutselig ikke dukker opp på skjermen…

… Ja, da må jeg neste spørre meg selv om det i det hele tatt betyr så mye for de som er spillets kjernepublikum om spillet ikke kjører fult så bra som vi mener at det burde.

Av og til handler det om noe mer enn hvor godt et spill kjører og hva våres forventninger som en industri er til spillet. Det handler om hvor man er hen i livet når man først møter spillet. Om hva man på et individuelt nivå ønsker seg fra spillet, og hvordan spillet leverer og lar en leve det ut i spillet.

Så hva om spillet ikke holder en stabil bildefrekvens og tidvis har tekniske problemer hvis dette spillet har et rammeverk som lot en snart ti år gammel gutt leve ut sin drøm om å være en Pokèmon trener på veien til å bli en Pokèmon Mester?

I Pokèmon animen, som i over 25 år har fulgt reisen til Ash Ketchum om å bli en Pokèmon mester, fikk vi endelig se helten gå av seirende og kronet mester. I løpet av de første nye episodene i 2023 skal The Pokèmon Company pensjonere Ash og Pikachu, og for første gang introdusere helt nye hovedpersoner. Reisen til Ash er foreløpig ferdig, og jeg synes det er veldig treffende at det skjer samtidig som det jeg anser som det første spillet som lar deg virkelig leve ut Pokèmon trener drømmen endelig har kommet ut.

Sønnen min er i skrivende stund tre Pokèmon borte fra å fullføre Pokèmon Scarlet & Violet sin Pokè-Dex, og kanskje, i likhet med hvordan jeg måtte fullføre alle Achievements i Elden Ring for å ha en unnskyldning til å rive meg bort fra det til fordel for andre spill, er det dette som må til for at han legger Pokèmon Violet på hylla en stund.

Han har allerede begynt å snakke om de planlagte DLCene og hva som skjer når spillet får støtte for importering av Pokèmon via Pokèmon Home

Jeg er ikke i tvil om at han mener at Pokèmon Violet har vært en av de beste spillopplevelsene han har hatt i sitt liv. Det ser jeg på han. Da jeg var like gammel som han var det Diablo II som var spillet som tok over mitt liv, og på regntunge søndags ettermiddager kjenner jeg nostalgien som lokker meg tilbake til Sanctuary. Kanskje han føler på det samme om Paldea regionen 23 år senere.

Gratulerer med dagen Bjørn. Det har vært en fornøyelse å få følge deg på dette eventyret om å bli en Pokèmon Mester. Og for å svare på spørsmålet du spilte meg i går kveld: Ja, jeg tror jeg skal prøve å fullføre Pokèmon Scarlet jeg også.