mai 02
Ingar Takanobu Hauge
Det norske studioet bak Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen vender tilbake til Tove Janssons univers med historien som løftet hennes karriere.
Få ting i verden kan skimte med samme grad av internasjonal kose-appell som Tove Janssons fargerike og merkelige skapninger fra Mummidalen, og nettopp derfor er det få norske spill som har samme nivå av hygge-faktor som Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen fra Hyper Games. Spillet fikk en bred gjennomslagskraft da det kom ut i 2024, hvor den koselige innpakningen og familievennlige faktoren gjorde at spillet virket å falle i smak hos fans over hele verden, særlig Japan (hvor spillet fikk en egen deluxe-utgave).
Når Hyper Games nå vender tilbake til Mummidalen er det både en annen hovedperson og årstid som venter oss. Mummitrollet: Vinterens varme tar utgangspunkt i Trollvinter, boka fra 1957 som for alvor løftet Tove Janssons litterære karriere. Dette var også den første boka Jansson skrev etter å ha inngått sitt forhold til livsledsageren Tuulikki Pietilä, som skal være inspirasjonskilden for Too-tikki, som også dukker opp for første gang her.
Når vinteren nærmer seg legger Mummifamilien seg i dvale i påvente av våren, men en natt våkner Mummitrollet av noen skumle lyder. Dermed opplever han for første gang vinter, en årstid som med sin kalde og døde natur står i sterk kontrast til den levende og milde våren han kjenner så godt. Både Mummimamma og Mummipappa er fortsatt i sin dypeste dvale, og Mummitrollet må dermed lære seg å overleve i den ukjente årstiden uten hjelp fra foreldrene. Heldigvis er han ikke alene, og av Too-tikki får han vite om det store midtvinterbålet som vinterskapningene pleier å tenne for å påkalle våren. Dermed begynner Mummitrollet på sitt vintereventyr for å tilbakekalle lyset og varmen.
Det er en sårbarhet og skjørhet som dveler over store deler av Tove Janssons forfatterskap, en sart melankoli som ikke går av veien for å dvele ved livets store spørsmål og komplekse, sammensatte følelser. De barnevennlige og appellerende illustrasjonene bærer sammen med tekstene på en undring og tristesse som få andre verk i barneboklitteraturen kan skimte med. Denne ånden klarte Hyper Games å få frem i Snusmumrikken, hvor svakhetene til spillet først og fremst var mer av det spillmekaniske slaget.
Mye av dette kan også sies om Mummitrollet: Vinterens varme. Settingen med kald vinter som byr på is og død står i kontrast til vårens gryende liv, og dermed er det til en viss grad også lettere å få frem Mummitrollets usikkerhet, sårbarhet og uro. Spillet går heller ikke av veien for å introdusere andre rollefigurer med en rekke personlige problemer, som alle presenteres på en måte som gjør det lett for både store og små spillere å koble seg på dem. Her får vi fine og samtidig triste holdepunkter om selvforakt, trangen til ytre kontroll for å sikre indre ro, frykt, tilhørighet, dødelighet og hvorvidt naturens gang kan knyttes til spørsmål som godt og vondt. Her er det lett å se for seg at voksne og barn som spiller sammen kan få noen fine holdepunkter til konstruktive samtaler om store spørsmål, noe som blir desto lettere takket være spillets mulighet for norsk språk.
For de som kjenner til bøkene er det imidlertid viktig å presisere at Vinterens varme ikke er en direkte en-til-en-tolkning av Trollvinter. Særlig begynnelsen er kortet ned, og med noen endringer underveis er det tydelig at Hyper Games har ønsket å bringe sitt eget preg på Mummidalen samtidig som de respekterer Janssons kildemateriale. Dette lykkes de langt på vei med, selv om det kan innvendes at dette også gjør at noen av refleksjonene ikke stikker like dypt som de kunne. Samtidig må det understrekes at dette handler om format, der kosespill-formatet kanskje står litt i veien for en full realisering av Mummidalens melankoli. Noe slikt ville rett og slett blitt for langt.
I sin vandring rundt omkring i Mummidalen er Mummitrollet til å begynne med nokså hjelpeløs, men etter hvert får han noen nyttige redskaper til å ta seg frem. Han blir det første Mummitrollet til å kaste snøballer, og spaden som normalt brukes til hagearbeid kommer til nytte for å måke snø. De fleste av disse aktivitetene og handlingene føles mer naturlige med tanke på gåteløsning enn det vi fikk se i forgjengeren, der Snusmumrikken stort sett løste alt ved hjelp av musikk (og en liten dose anarkistisk hærverk). Likevel er det her skoen trykker også denne gangen, for de fleste av aktivitetene blir nokså enkle og gjentakende. Det er for eksempel grenser for hvor moro det er å leke snøballkrig med samme rollefigur tre ganger på rad. Her burde enkelte interaksjoner enten vært mer varierte eller kuttet ned. Heldigvis finnes det noen tilpasninger du kan gjøre i pausemenyene, som å øke radiusen på snøskuffen hver gang du måker.
Følelsen av gjentakelse melder seg imidlertid allerede fra start og understreker at spillet har et problem med å slippe spillerne helt fri og utfordre dem, til tross for et nokså begrenset kart og mulige interaksjoner. Særlig den første timen har litt for mange instanser av Mummitrollet som stanser opp og lurer veldig på hva noe kan være før du blir oppfordret til å gå og undersøke, som om ikke lyd- og spilldesignet er nok i seg selv. Det er et ekstra lag av håndholding her som ikke taler til spillets fordel. Her skulle jeg ønske Hyper Games turte å utfordre spillerne litt mer, særlig den yngre garde, som jeg tror kan fange opp mange av spillets mekanismer på egen hånd uten altfor mye veiledning, verken fra spillet selv eller foreldrene (at spillet er på norsk vil være til god hjelp for dem i så måte).
Men når alt kommer til stykket er det ikke utfordringer eller ekstreme variasjoner i spillmekanismer som trekker de fleste av oss til Mummidalen. Tvert imot kommer vi for noen spesifikke følelser, en blanding av glede, undring og lengsel som vi finner få andre steder. Dette er godt ivaretatt i Mummitrollet: Vinterens varme, både gjennom det grafiske uttrykket og lydbildet. Selv om den visuelle stilen er nokså lik forgjengeren, føles det som at utviklerne har blitt enda sikrere i måten de gjenskaper Janssons illustrasjoner på, og med det vinterlige lyset og den påfølgende fargepalletten blir dette enda vakrere. Musikken er denne gangen servert av Joar Renolen, som byr på et litt annet lydbilde enn det Oda Tilset serverte i forgjengeren. Med tanke på den tematiske tonen og årstidsskiftet er et slikt taktskifte kanskje ikke så dumt, og resultatet er i hvert fall vakkert uten at musikken fra det ene spillet hevder seg over det andre.
Mummitrollet: Vinterens varme serverer langt på vei mer av det vi fikk servert med Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen. Selv om det kan bety noe litt vel enkle spillmekanikker som holder spilleren litt vel mye i hånden, betyr dette samtidig en stemningsfull og vakker opplevelse som samtidig ikke går av veien for å utfordre spilleren emosjonelt. De som satte pris på forgjengeren vil helt sikkert også kose seg denne gangen, mens tvilerne kanskje ikke vil finne altfor mye nytt, selv om gåteløsningen føles mer naturlig denne gangen. Den nordiske fusjonen vi ser her med finsk barnelitteratur i verdensklasse og norsk spillutvikling er uansett lett å heie på, og selv om det blir litt gjentakende i lengden er det lite som står i veien for å anbefale denne vinterekspedisjonen til fjerne dalstrøk.
