mai 05
Nichlas Krabsethsve
Jeg har laget krukke på krukke, bare for å knuse andres krukker til det punktet at det hele nesten blir “krukilsk”.
Jeg har gjennom ungdomsårene og videre vært svært opptatt av å følge med på hvordan spillindustrien gjør det. Både økonomisk i form av antall salg et spill har gjort eller hvor mange konsoller de tre store (les Nintendo, Xbox og PlayStation) har solgt gjennom en “konsollgenerasjon”. Ikke bare for å se hvem som har vært vinneren eller taperen, men også satt i sammenheng med hva de har gjort for at nettopp de landet på de resultatene de gjorde. Vi kan se på Sony og arrogansen de bygget opp under PlayStation 2-æraen, og lanserte PlayStation 3 til den nette sum av 599 dollar (cirka seks-syv tusen her i Norge). Xbox 360 kunne du derimot få til 2600kr for Core-utgaven. Dette var med på å gi PlayStation 3 et handicap i konkurransen, og Xbox 360 fikk et stort forsprang før de begge endte ganske jevnt mot slutten av generasjonen. Dessverre gjorde Microsoft samme tabben da de skulle annonsere sin nestegenerasjonskonsoll i 2013 med fokus på alltid-online tilkobling og hvor enkelt du kunne se alt av TV-programmer på spillkonsollen din.
Digresjonen har et poeng, for det er én ting alle de tre store har hatt på et tidspunkt for å nå ut til spillerbasen: Maskoter, nærmere bestemt karakteristiske figurer som sier “dette får du kun hos oss.”
PlayStation hadde Sly Cooper, Jak and Dexter og Ratchet and Clank på tidlig 2000-tallet, og
Nintendo har alltid hatt sine maskoter som alltid kommer tilbake med gode spill som gir deg grunner for å kjøpe deres konsoll. Samtidig har de blitt flinkere til å eksperimentere mer med å introdusere nye serier. En av de nyeste seriene som har blitt en så stor suksess at de har fått tre hovedspill er Splatoon, og et nytt enspillerspill på vei i sommer.
Dette var Nintendo sin vri på online lagbaserte-skytespill, som de har skutt gullfuglen med. Det er enkelt å komme inn i, mye innhold å låse opp, samt veldig morsomt for alle aldre.
Det er Splatoon som føles som den største inspirasjonskilden til Double Fine, bevisst eller ubevisst, da de begynte å jobbe med utviklingen av KILN. Dette er et online pottemaker-party-slåssespill hvor målet ditt er å slukke motstanderlagets keramikkovn.
Spillet har to deler som du hopper mellom til enhver tid. Forming av krukker og selve kampdelen “Slukking av ild”. Førstnevnte er mye mer morsomt å spille enn det føles å beskrive det. Du begynner med et par størrelser å velge mellom av leirklumper, et knippe verktøy for mer presis utforming og en god del forskjellige fasonger, eller klasser. Ut fra dette former du leirklumpene til før du sakte men sikkert låser opp flere varianter og verktøy.
Fasongen du former avgjør nettopp hva slags klasse din krukke blir. Går du for en smal og høy flaske-form, vil du kunne få plass til litt vann og en del helse. Former du en diger vase kan du romme veldig mye vann, men en god del mindre helse, og alle former i mellom der. Det er en del klasser du kan forme innenfor stor, medium og liten, hvorav fart og bevegelighet korresponderer med størrelsen.
Fasongen du former avgjør også hvilket spesialangrep du får tilgang til. En relativt flat asjett-lignende krukke med en spiss tupp ga meg muligheten til å bore meg ned under bakken og grave meg opp under fienden, en annen form ga meg et sverd-angrep og noen av de største brukte kroppen sin som en slags hammer for å mose fienden. Med andre ord vil formen på din krukke avgjøre hvordan du velger å spille. Har du en krukke som rommer store mengder vann, er det lurt at den allierer seg med noen mindre, raskere krukker som kan bistå for å holde fienden unna din alliert som er ganske sart, i kampen om å slukke motstanderlagets ovn.
Det er veldig morsomt, og til tider ganske stressende når begge lag er på krigsstien med ovner i begge leire som er på nippet til å slukke, og tiden renner ut. Det er også her jeg har noen ting som trekker opplevelsen ned. Selv om modusen er morsom, og Double Fine har utviklet tre veldig gode kart som er gode og føles ulike, er jeg redd for at gnisten fort kan bli borte dersom de ikke er på ballen med nytt innhold og moduser for å holde spillet friskt.
En annen ting er at spillet har ingen mulighet for kommunikasjon, verken med allierte eller motstanderlaget. Ikke i tekstform eller via mikrofon. Dette er helt sikkert gjort med skåning av de minste i tankene, men jeg opplevde alt for mange kamper hvor laget mitt bare rullet av gårde gang på gang, og jeg så ingen annen løsning enn å stå igjen ved ovnen som forsvarer. Det er gøy å komme seg til motstandernes ovn og sanke poeng i slukking eller knusing av fienden, men jeg savner muligheten til å snakke litt taktikk med laget mitt, uten at jeg blir nødt til å spille med bare venner mens vi prater over Discord for planlegging av taktikk og mer.
En del av rundene mine endte med meg alene rundt vår ovn, mens resten av mine lagkamerater rollespilte “Leroy Jenkins” og jeg hadde halve motstanderlaget mot meg. Det er ulempen slike spill kan få hvor det blir ubalansert mellom de lagene som oppretter egne kanaler for kommunikasjon.
Når det er sagt, så har jeg brukt usaklig mye tid på selve lagingen av krukkene. For hvert nivå du låser opp, låser du opp nye typer glasur, håndtak og mer til dekorering av krukkene dine. Dette er faktisk en utrolig terapeutisk og morsom prosess.
Etter valg av størrelse og tilpasning av fasong, får du muligheten til å dekorere krukken din. Vil du ha et lokk på toppen med sverd stikkende ut? Eller kanskje du vil ha et pyntebelte av pigger eller hjerter rundt basen av krukken? Toppe det hele med en blanding av gull- og vannmelonglasur?
Mulighetene føles endeløse ut med det solide verktøyet Double Fine har gitt oss. I tillegg til alle dine egne ideer, kan du også legge andre spilleres krukker til din samling når du oppdager dem i samlingsområdet mellom kampene.
For å komme tilbake til den litt lengre digresjonen innledningsvis: Nei, Xbox har ikke helt fått sin egen store hit med Kiln per dags dato, men det betyr ikke at de ikke kan det. Her ser jeg et konsept som står trygt på sine grunnpilarer, og som bare trenger litt kjærlighet og oppfølging for å nå sitt potensial over tid.
