Vi lever i en gullalder for slåssespill om dagen. Bautaene fortsetter å levere spennende innhold, samtidig som mindre utviklerteam prøver seg med spennende vrier på sjangeren. Med Invincible VS har vi fått et spennende lite tre-mot-tre tag team slåssespill med noen interessante forsøk på å tilgjengeliggjøre kanskje den mest utilgjengelige undersjangeren av slåssespill. Samtidig hyller spillet Invincible og gjør en troverdig adaptasjon av TV- og tegneserien i spillformat, om kanskje litt tynt på innhold.

Det første som møter deg når du starter spillet er en opplæring av spillets systemer. Her må du følge nøye med, ellers er det fort gjort å bli vranglært i spillets unike systemer. Hvordan tagge tremannslaget inn og ut, hvordan kontre motstanderens angrep, hvordan kontre en kontring av motstanderens angrep, og hvordan kontre kontringen av kontringen. Under et enkelt kombosystem hvor omtrentlig alt du kan tenke deg kombineres og flyter godt ligger usedvanlig dype defensive mekanismer som du må lære deg for å holde følge med motstanden.

Dette er Invincible VS sin genistrek: Ved å gjøre komboer enkle og forsvarsmekanismer komplekse, har de skapt et system som er enkelt for en nybegynner å plukke opp og føle mestring i ved å trykke litt tilfeldig på kontrollen samtidig som en erfaren spiller kan finne løsninger på omtrent alle problemer en motstander kan hive på deg. Det er ikke snakk om hvordan man unngår å bli truffet, men hvordan man kommer seg ut av enhver situasjon. Hver kamp ender opp med å bli en kaotisk kombinasjon av akrobatiske lagoppsett som flyr opp og ned og inn og ut, uten at jeg som spiller noen gang føler jeg har mistet kontroll over situasjonen.

Som vanlig i tag team-slåssespill er karakterene relativt enkle så du skal kunne mestre flere. Alle styres likt, har samme knappekombinasjoner, men er likevel forskjellige nok i utførelse til at du kan bygge evige mengder kreative lag. Ofte ender jeg opp med å føle meg låst til enkelte karakterer i slåssespill fordi det er de jeg får til og får muskelminne på, men i Invincible VS kan jeg enkelt teste morsomme idéer når jeg vil. Samtidig er karakterdesignene og typene spillestiler varierte nok til at jeg tror alle vil finne minst tre karakterer de liker å styre.

Det siste geniale dette spillet gjør med kampsystemet å begrense lengden på komboer samtidig som det gir deg muligheter til å utvide grensene. Hver gang du starter en kombo, altså en rekke med slag som treffer en fiende ublokkert og uten mellomrom til forsvar, fylles et kombometer for hvert nye slag. Når meteret er full, uansett hvor du er i løpet, så faller motstanderen ut av komboen og du må starte angrepet på nytt. Men, om du vil ha en lengre kombo, så må du tagge ut til en lagkamerat. Da starter kombometeret på nytt. Risikoen ved å gjøre dette er at motstanderen da får muligheten til å kontre taggen og slår deg ut av offensiven. Det er enkelt, intuitivt og lett å forstå. Disse interaksjonene gir et bunnløst kampsystem hvor du alltid kan finne på nye løsninger for å åpne opp motstanderen ved å skape en mer risikabel situasjon.

Dessverre er spillet litt tynt på innhold. I enkeltspillerdelen har du en historiemodus og en tradisjonell arkadestige. Historiemodusen føles som en enkelt episode av serien. Du har den unnagjort på en time, og den slutter med en cliffhanger som det ikke er tydelig om kommer til å bli besvart i en fremtidig oppdatering eller gjennom DLC. Ved å ta arkadestigen får du en slutt for hver karakter som gir deg litt mer innsikt i deres historier, men det er tynne saker altså. Maks 10 sekunder per scene.

Jeg må dessverre også trekke litt på onlinefunksjonaliteten. Grunnen til at denne anmeldelsen kommer etter lansering er nettopp fordi jeg var usikker på hvor godt det kom til å fungere, og at jeg måtte teste med flere spillere. Det fungerer helt fint om man har en god kobling til motstanderen, men det blir fort stor delay og andre skavanker om man har noen som helst problemer med koblingen mellom spillere. Ideelt funker det akkurat som det skal, men sånn har ikke opplevelsen vært den siste uken.

Også usedvanlig mange ragequits? Jeg har opplevd flere kamper som har sluttet ved at motstanderen har plugget ut her enn jeg har gjort på tre år med Street Fighter 6.

Enda kjipere er ekstremt dyrt kosmetisk tilbehør som ble tilgjengeliggjort dag 1 uten at anmeldere fikk beskjed i forveien. Det var snakk om 10-15 dollar per skin. Heldigvis har de tatt til fornuften, senket prisene og refundert mellomlegget til de som har kjøpt alt, men likevel er det kritikkverdig praksis.

Jeg håper Invincible VS har ben å stå på fremover. Først og fremst fordi jeg synes dette er et fantastisk eksempel på tilgjengeliggjøring av sjangeren. Ting må ikke bli enklere for at flere skal ha glede av det. Dybde bør være en belønning, ikke det som stopper deg ved dørstokken. Gi dette en sjanse, og om du er fan av sjangeren eller serien i seg selv tror jeg du kommer til å finne noe å kose deg med. Hvis du trenger mer enkeltspiller-innhold er det selvfølgelig en hake, men jeg vil oppfordre til å ta en sjanse og prøve litt onlinespilling. Invincible VS gir deg alle verktøyene for å føle på mestring og er en unik stemme iblant andre spill i sjangeren. Det er verdt et forsøk!