mai 08
Ingar Takanobu Hauge
Å jobbe i butikk kan være både monotont og ensomt, men inKonbini: One Store. Many Stories. viser at det kan være noe fint ved det også.
Reiser du til Japan i dag, blir du umiddelbart kjent med konseptet konbini. Det japanske ordet kommer av det engelske convenient store, og som navnet indikerer er disse butikkene fra kjeder som Lawson, 7-Eleven og Family Mart uten tvil hendige. Arealet er ofte lite, gjerne mindre enn en norsk Joker eller Bunnpris, men på underlig vis får du alltid tak i de mest essensielle hverdagsproduktene i slike butikker, enten det er varm mat, kald mat, japanske lunsjbokser (bento), snacks, pålegg eller hygieneprodukter. De fleste konbini i dag har også skrivere for den som trenger en kopi eller skanne noe, og dersom overtiden på jobb ble i det lengste laget får du selvfølgelig også tak i enkle t-skjorter, sokker og boxere – jeg tuller ikke når jeg sier at sokkene og boxerne til konbini-kjeden Family Mart er noen av de beste jeg har kjøpt de siste årene.
Å jobbe på en døgnåpen konbini er nok langt ifra en solskinnshistorie, og med tanke på at dette ofte er ettertraktede jobber blant studenter er det også en næring hvor de ansatte kommer og går i raskt tempo. Likevel har spillbransjen en egen evne til å kunne romantisere de fleste yrker, enten det er å drive en videosjappe i Retro Rewind – Video Store Simulator eller å servere kaffe og te til fabelvesener i den bedagelige Coffee Talk-serien. Det er nok stemningen fra sistnevnte som tjener mest som inspirasjonskilde for det ferske indie-studioet Nagai Industries og deres debuttittel inKonbini: One Store. Many Stories.
inKonbini tar oss med til den japanske landsbygda sommeren 1993. Makoto Hayakawa har reist fra studenttilværelsen i storbyen for å hjelpe sin tante Hina med nattskiftene i konbini-butikken hennes på landsbygda, slik at tanten kan ta seg sin første velfortjente ferie på mange år. I løpet av den ene uka lærer Makoto å håndtere logistikk, varesortering, rydding, vasking og alt annet som hører med til det å drive butikk, men først og fremst lærer hun seg å knytte bånd til de lokale kundene som av ulike årsaker foretrekker å handle på nattestid.
Historien i inKonbini er bygget opp med utgangspunkt i den japanske filosofien ichi-go, ichi-e. Begrepet oversettes direkte med «én gang, ett møte,» og understreker betydningen av hvert enkelt møte vi har med våre medmennesker i hverdagen, ettersom hvert øyeblikk i livet er unikt og hver interaksjon kan være den ene gangen i livet våre veier krysses. På utsiden kan inKonbini virke som en butikksimulator, men kjernen og pulsen i spillet er uten tvil menneskemøtene Makoto opplever i løpet av sin uke på landsbygda. Hvor godt du liker spillet eller ikke vil i stor grad avhenge av hvorvidt disse personmøtene faller i smak, men for min egen del føltes hver samtale som et spennende innblikk i den enkelte kundens liv. I løpet av spillets gang får vi også vite hvordan ulike historier utvikler seg, og det å se hvilke konsekvenser samtalene får er en spennende reise. Her kanaliserer inKonbini mye av den samme sjarmen og kosen som tidligere nevnte Coffee Talk.
Det hjelper at presentasjonen understreker stemningen spillet ønsker å formidle. Her er det varme jordfarger i brun- og gultoner som gjelder, noe som gjør at butikken får en glød og varme som står i kontrast til mørket utenfor. Det er også et utrolig behagelig lydspor som serveres her, noe som står i sterk kontrast til det du får servert i ekte konbini i dag, hvor de fleste av dem spiller samme reklame eller jingle om og om igjen mange år på rad (du skal være bra mentalt trent for ikke å bli gal av å jobbe under slike omstendigheter).
Utenom menneskemøtene må du sørge for at alt er i stand i butikken. Innledningsvis må du gjøre deg kjent med dagens oppgaver og gjøremål, som ofte står beskrevet på oppslagstavler eller gule post-it-lapper fra de som jobbet på dagskiftet. Dette kan innebære så enkle ting som å fylle på varer slik at hyllene er fulle, men det kan også være å bestille varer som mangler, legge til side varer for en bestilling fra den lokale restauranten eller sette visse varer i hylla for spesialtilbud og promoteringskampanjer. Noen av de dagansatte har ikke helt kontroll på hvilke varer som skal hvor, noe som betyr at du ofte må rydde opp etter andre slik at butikken er fin og presentabel for kundene. Dette betyr også at du må finne ut av hvor nye produkter skal plasseres, for det gir ikke mening å plassere brød i fryseren eller kattemat sammen med ramen. Du kan heldigvis ikke gjøre så mye feil at spillet kaster deg ut og du må begynne på nytt, men det er alltid noe skamfullt over å få kritikk fra kundene om at noe er galt i butikken (en ære/skam-faktor spillutviklerne absolutt har forstått). Andre ganger trenger kundene hjelp til å finne spesifikke varer, noe som betyr at du må lese deg opp på hva de enkelte varene inneholder eller ta en telefon til tante Hina for å be om hjelp.
Det er imidlertid i varesorteringsdelen at inKonbini viser noen av sine svakheter, ettersom kontrollsystemet kunne vært bedre. Har du først valgt en hylle er det stort sett greit å ta en vare eller sette den på plass, men selve styringen i forkant av dette er det verre med. Makoto går nokså sakte, selv til å jobbe på et rolig sted, og det å styre kameraet slik at du få markert akkurat det interesseobjektet du har tenkt å se nærmere på er ofte nokså kronglete. Spillet føles vanskelig å kontrollere med mus og tastatur, så en håndkontroller er absolutt anbefalt. Du kan imidlertid ikke endre på knappeoppsettet, og spillet har heller ingen oversikt som viser deg hva de enkelte knappene skal brukes til. Du kan heller ikke lage egne lagringsfiler underveis, noe som fort kunne blitt ødeleggende da jeg støtte på en feil på den femte dagen som hindret videre progresjon. Utviklerne var heldigvis på ballen og løste dette etter noen få timer, men det viser hvor viktig det er å tilby spillerne sikkerhetsventiler dersom de ønsker å helgardere seg.
Går vi ned på detaljnivå er det også et par faktorer som bryter illusjonen, skjønt dette er avhengig av hvor godt du kjenner japansk kultur eller ikke. Alt av skrift på vegger og produkter er skrevet med fiktive tegn og bokstaver, selv om settingen skal være i Japan, og valørene på de ulike myntene og sedlene er heller ikke representative for den ekte japanske valutaen. Det er også noe feil med at en av stamkundene dine er en tolvåring som kjører moped, ettersom aldersgrensen for mopedlappen i Japan er 16 år. Dette er ikke kritiske ting, men det bryter likevel illusjonen.
Selv med enkelte svakheter på både den tekniske og kunstneriske fronten er det lett å anbefale inKonbini: One Store. Many Stories. Du havner i en tralt som er både munter og vakker, og det skaper en ro å organisere butikken slik at alt ser ryddig og presentabelt ut. Og kanskje er det nettopp denne roen, organiseringen og tilgjengeligheten som har gjort konbini til den samfunnsinstitusjonen den er i Japan? inKonbini markerer i så fall en vakker hyllest til noe det japanske samfunn i dag ikke ville vært foruten, men først og fremst er det en hyllest til de små, unike hverdagsmøtene. Og den slags krysser landegrenser og kan appellere vel så mye til oss nordboere.
