Supermassive Games har markert seg på kartet med spill hvor de sikter på å gi en filmatisk opplevelse med sentrale valg som får store konsekvenser for handlingen videre i historien. Directive 8020 tar oss med til verdensrommet hvor det venter masse grøss og skjebnesvangre valg.
Directive 8020 er det nyeste spillet fra studioet som har gitt oss flere overlevelsesskrekkspill i vidt forskjellige settinger. Denne gangen skal vi ut i verdensrommet, nærmere bestemt på koloniskipet Cassiopeia. Skipet krasjlander på planeten Tau Ceti f etter fire års reise fra jorden for å undersøke forholdene på planeten før flere blir flydd inn for videre kolonisering.
Det tar ikke lang tid før mannskapet oppdager at ting ikke er helt som de skal være. En mystisk biologisk materie har kommet seg inn i skipet, og materien kan ta form som og likheten til hvem den kommer i kontakt med. Dette danner grobunn for mistanker og usikkerhet blant mannskapet relativt tidlig, siden det å vite hvem man kan stole på og ikke, blir en vanskelig sak. Directive 8020 er et interaktivt drama med fokus på sniking for å komme deg rundt på Cassiopeia. Da det ikke er noen skytevåpen eller muligheter for nærkamp må du til enhver tid holde deg skjult for den mystiske livsformen som beveger seg rundt på skipet på jakt etter deg og resten av mannskapet. Hver samtale skaper fort gnister eller grobunn for mistanke om den personen du prater med faktisk er den de utgir seg som, eller om dette er den mystiske organismen fra planeten som kommer til å drepe deg så fort sjansen byr seg.
Ved å kombinere denne underliggende usikkerheten hvor tilliten er tynnslitt med de ubehagelige avgjørelsene Supermassive Games har gjort seg bemerket for, får man en opplevelse som ikke er en lett affære å komme seg gjennom. Hvert eneste valg føles tungt og det er umulig å si hva som er “det rette” valget når du står i en liv og død-situasjon hvor du skjønner at “her kommer det til å ende opp med at noen kanskje dør”.
De første to-tre episodene av Directive 8020 byr på skikkelig guffen romskrekk, hvor du sniker deg rundt og må undersøke mulighetene for å komme deg vekk fra Tau Ceti f, samt varsle jorda om deres oppdagelser på planeten. Alle sammenkomster med denne mystiske livsformen fører til sniking rundt omkring på skipet for å ikke bli oppdaget. Her har du ingen skytevåpen eller lignende til å forsvare deg med. Dersom du blir oppdaget vil karakteren du styrer kontre monsteret med et verktøy som fungerer som et elektrosjokkvåpen slik at du får et par sekunder til å komme deg unna og gjemme deg. Skulle du derimot bli oppdaget en gang til i samme rom, vil det bety døden for den karakteren for resten av historien.
Som i deres tidligere spill har samtlige avgjørelser dype konsekvenser for plottet videre her også. Alle kan dø eller leve hele veien gjennom historien. En nyhet denne gangen er at du kan velge mellom å låse valgene dine med vanskelighetsgraden “survivor” eller spille med muligheten til å spole tilbake om du valgte feil med “explorer”. Sistnevnte gjør at dersom du flere ganger velger noe du ikke liker, kan spole tilbake og ta valgene på nytt. Enten fordi du angrer, eller fordi du vil se hva som skjer bak andre valg uten å spille hele spillet på nytt. Dette gjør at Directive 8020 byr på gjenspillbarhet opptil flere ganger for å ta de riktige valgene slik at du kan få alle helberget gjennom denne grusomme reisen.
Jeg syntes at spillet var utrolig guffent i starten, men et sted rundt episode fire og utover resten av spillet ble det ikke så skummelt lengre. Det er fortsatt en veldig kul science-fiction-historie i bunn her som har dratt inspirasjon fra store filmer som The Thing og Alien, samt H.P Lovecraft. Jeg skulle bare ønske at Supermassive Games klarte å holde på den følelsen av skrekk og sårbarhet som de innledet spillet med gjennom siste halvdel også. Uten frykten blir det fort at man kjenner på at Directive 8020 er en vandre- og snikesimulator uten at den kunstige intelligensen man skal gjemme seg for er så veldig…intelligent. Det har seg slik at du ser fort at fienden følger et visst mønster i de rommene der du sniker deg rundt for å komme forbi. Det tar også bort mye av skrekkopplevelsen for min egen del.
Selv om jeg personlig ikke kjente igjen noen av skuespillerne som har gitt sine likheter til rollegalleriet denne gangen slik som gjorde i Until Dawn, er det ingenting å pirke på når det gjelder skuespillerprestasjonene her. Disse prestasjonene og historien som ligger til grunn er det som løfter Directive 8020 opp for meg, når du har venner over på besøk finnes det en flerspillermodus her som gjør at opptil fire spillere kan bytte på kontrolleren når spillet gir beskjed om det, slik at alle kan ta del i avgjørelsene som må tas. Denne delen fikk jeg dessverre ikke prøvd.
Directive 8020 byr på 8-10 timer med en kul science-fiction historie og skjebnesvangre valg som til tider gjør litt vondt å velge mellom. Til tross for dalende følelse av skrekk, er det et spill jeg anbefaler å sjekke ut hvis man har likt de andre spillene fra Supermassive Games.
