Det klovnete mannlige spillkarakterer med kortklipt brunt hår og et urovekkende godt glimt i øye har til felles er at de alle er stemmeskuespiller Nolan North, som har jobbet på de fleste store spillutgivelser det siste tiåret. Med fjorårets Nathan Drake, Jason Fleming og Desmond Miles friskt i minnet, blir det kanskje litt for mye av det gode når vi får nok et kjekkasgjensyn, som denne gangen har fått navnet William Grey, i actionspillet «Dark Void».

Høytflyvende historie

Året er 1939 og andre verdenskrig ligger som en betent kvise på stormaktene. I kulissene finner vi piloten William Augustus Grey. En simpel mann som ikke vil ta del i noen kommende krig, men heller fly et lastefly ditt pengene befaler. Et tilsynelatende bekymringsfritt liv altså, men skjebnen har andre planer. Når en gammel flamme dukker opp med et urovekkende oppdrag over Bermuda triangelet, tar det ikke lange tiden før William befinner strandet i en alternativ verden der en utenomjordisk rase med navnet «The Watchers» truer med hersker over menneskeheten. Historien i seg selv er interessant og tar oss både høyt og lavt med jetmotor på ryggen, men noe skurrer allikevel i skuespillerprestasjonene.

Nå skal det sies at Nolan North kan å spille en humoristisk actionhelt på et par å tredve. Innlevelsen er som alltid solid og enkelte sider ved hans karakter som kjekkas gir fortsatt etter på smilebåndet, men mannen har å snarest kunne fornye seg. I rolle som William Grey byr North på ikke annet enn et seriøst tilfelle av «Deja Vu».

En sjangercocktail

I et forsøk på originalitet har det paradoksalt nok blitt en slags trend hos utviklere å kombinere sjangere og låne av hverandre. Airtight Games gjør med andre ord lite nytt i sitt «Dark Void». På det beste er det en slags «Iron Man»-utgave av «Crimson Skies» og på det verste en vertikal utgave av «Gears of War». Går vi to år tilbake var de vertikale kampene noe vi lot oss imponere av, men når lite finjustering er gjort siden den tid, ble sluttresultatet heller kjedelig og rotete når jeg hang opp ned fra et bunnløst hull. Heldigvis reddes spillbarheten av intens og morsom kamp til himmels. 

Enten det er de «Geth»-lignende fiendene fra «Mass Effect», eller det faktum at vi ligner på fetteren til «Iron Man», byr dessverre Airtight Games på mye vi har spilt før, men heldigvis uten å tråkke alt for godt ned i salaten. 

Visuelle svakheter

Tar vi spill som «Uncharted 2» og «Grand Theft Auto IV» i betraktning er «Dark Void» et klart generasjonshopp tilbake når det kommer til både grafikk og animasjon. I den brungrå gjørma som har blitt de fleste spill med «Unreal Engien 3» skriker spillet etter særpreg i scenografien. Regien virker nærmest sporadisk satt sammen og med stemmen til Nathan Drake som en konstant påminnelse på hva som faktisk er mulig å oppnå på animasjonsfronten er «Dark Void» lite visuelt stimulerende.