Kan Narnia-forfatteren lære oss noe om verdien av å gå tilbake i spillkatalogen?
Til vanlig møter jeg månedlig i en lesegruppe hvor vi leser bøker og tekster av C. S. Lewis. Lewis er aller best kjent som forfatteren av Narnia-bøkene, men har også skrevet en rekke andre bøker om teologi, filosofi og litteratur, for å nevne noe. Nettopp litteraturen er tema for essayet On the Reading of Old Books, som Lewis skrev som et forord til det som den gang var en ny engelsk oversettelse av kirkefaderen Athanasius’ tekst De Incarnatione (Om inkarnasjonen). Et essay som, etter å ha tenkt på det, har en relevans inn imot spill også.
Essayet, som er tilgjengelig på engelsk i samlingen God in the Dock (men ikke i den norske oversettelsen, Gud på tiltalebenken), reflekterer rundt verdien av det å lese gamle bøker fremfor nye. Lewis argumenterer ikke for at man skal la være å lese nye bøker overhodet, men ønsker å fremheve verdien av gammel og velprøvd litteratur ovenfor dem som bare jager etter det nye kun fordi det er nytt og hipt. For mens den nye litteraturen ennå ikke har blitt prøvd og testet for å se om den tåler tidens tann, har den klassiske litteraturen nettopp vært gjennom en slik lutring, enten det er over ti, tjuefem, femti eller hundrevis av år. Dette gjør det også mulig for oss å sette litteraturen i et helhetsperspektiv og se de store linjene som blir trukket gjennom historien. Dette innsikten kommer ifølge Lewis ikke ved å bare lese om gamle bøker, men ved å faktisk lese de gamle bøkene, som slettes ikke behøver være en øvelse forbeholdt akademikere og de «profesjonelle.»
Et annet sentralt argument Lewis bruker for å vise til verdien av å lese gamle bøker, er at de belyser verden fra en annen synsvinkel enn det vi gjør. Hver tid og hver epoke har sine svakheter og blindsoner, og den gamle litteraturen hjelper oss å se på problemstillingene fra et punkt vi gjerne ignorerer eller ikke tenker over i dag. De gamle bøkene blir som en mild, varm vind gjennom tankelivet. Det betyr ikke at klassisk litteratur dermed er feilfri, bedyrer Lewis, men at de begår andre feil som vi kan lære av: «Folk var ikke noe flinkere da enn de er nå; de gjorde like mange feil som oss. Men ikke de samme feilene.» Den klassiske litteraturen blir dermed en nyttig og viktig korreks til det Lewis i sin selvbiografi Surprised by Joy (Tatt av gleden) kaller for «kronologisk snobberi,» tanken om at det nye er bedre bare fordi det nytt og det gamle er irrelevant eller dårlig bare fordi det er gammelt.
Etter å ha lest gjennom essayet og diskutert den i fellesskap med andre (som er noe av det beste med å lese gamle bøker og tekster), satt jeg igjen med en tanke om at teksten langt ifra er isolert til bøker. Mye av det Lewis poengterer her er også relevant for andre kulturuttrykk, som filmer, TV-serier og ikke minst spill. Nærmere bestemt, verdien av å gå tilbake i spillkatalogen og spille retrospill med jevne mellomrom.
Lesere av Spill.no har gjerne bitt seg merke at vi har flere artikkelserier dedikert til gamle spill og spillhistorie. Tilbakeblikk-tekstene belyser ofte gamle spill vi har gått tilbake til, mens Spillåret-tekstene fokuserer på hele år. Dette er ikke noe vi gjør bare for å produsere innhold eller fordi vi er så himla nostalgiske, men fordi gamle spill har en verdi i seg selv som gjør at de fortjener vel så mye oppmerksomhet og respekt som nye spill.
Nye spill kan absolutt trekke spillmediet i nye retninger. Tenk bare på den påvirkningen titler som Clair Obscur: Expedition 33, Hades, Balatro eller FromSoftware-spill har hatt det siste tiåret. Dette er lanseringer som ikke bare har dyttet spillmediet videre, de har også omdefinert hva som er mulig å få til og forvente av mediet når det kommer til tekniske løsninger, historiefortelling, audiovisuell prestasjon og mekanikker.
Samtidig står disse nye suksessene på skuldrene til spill som har kommet før, som igjen var med på å forme mediet slik vi kjenner det i dag. Et spill som Clair Obscur: Expedition 33 er imponerende og engasjerende nok i seg selv, men det er desto mer spennende å spille når du studerer dets DNA og ser hvilke elementer det har hentet fra japanske rollespill fra 1990-tallet og utover, slik som Final Fantasy X, Persona, NieR Automata og Xenoblade Chronicles. For å fullt ut forstå og verdsette spill som lanseres i dag og klare å skille klinten fra hveten, tror jeg at en visst spillhistorisk ballast er nødvendig. Og som Lewis poengerer om gamle bøker, er det mye bedre å spille de gamle spillene selv enn å bare lese om dem eller se noen snakke om dem på YouTube eller skrive om dem på Spill.no.
Dessuten er det noe med å se og oppleve eldre spill på deres egne premisser og se hva utviklerne faktisk fikk til med de begrensningene de hadde. Chrono Trigger makter å formidle et vell av følelser til spilleren gjennom musikk, tekst og herlige animasjoner som tar utgangspunkt i de mesterlige rollefigurene tegnet av Dragon Ball-skaperen Akira Toriyama, til tross for at spillet «bare» har pikselgrafikk, chiptune-musikk og mangler stemmeskuespill. Forrige uke ble jeg ferdig med en gjennomgang av Batman: Arkham Asylum (blant annet inspirert av Nichlas sin nylige gjennomgang), og selv 17 år senere blir jeg slått i bakken over detaljnivået og flyten som blir servert av et spill utviklet av et kjerneteam på bare 40-60 mennesker.
I sitt essay beskriver Lewis at mennesker alltid gjør feil, men ikke de samme feilene. Dette er også noe som retrospill minner oss om. Ved å gå tilbake til gamle spill kan vi ikke bare se hvordan spill har utviklet seg positivt med tanke på kvalitetsforbedringer, audiovisuell presentasjon og ytelse, men også de negative aspektene vi har fått i dagens spillbransje. Ikke alle trender er gode trender. Det stadige jaget etter evig inntjening, presset på å levere nytt innhold hele tiden og opplevelsen av spill som ikke er ferdige ved lansering blir desto mer tydelig når du går tilbake til gamle opplevelser som Resident Evil 4, Super Mario 64 eller Katamari Damacy. Det er heller ikke alltid gitt at det som virker som forbedringer på papiret er til det bedre for konseptet som helhet. Pokémon Winds and Waves virker spennende nok det, men hvor mange av oss ville vel ikke kastet oss over et nytt Pokémon-spill med en videreutviklet pikselgrafikk i samme stil som Pokémon LeafGreen/FireRed? Jeg tror markedet absolutt er til stede for et Pokémon HD-2D.
Å gå løs på gamle spill i ny og ne er ikke bare en nostalgisk øvelse, men også noe som hjelper oss å verdsette og betrakte moderne lanseringer med et kritisk blikk. Sommeren er det perfekte tidspunkt for den slags, ettersom de fleste av oss kan nyte noen lange dager med et roligere tempo. Slike dager gir mulighet for å fiske frem en gammel Nintendo DS eller prøve en gammel klassiker via tjenester som GOG eller Nintendo Switch Online.
Lewis oppfordret leseren til å ikke begi seg ut på to nye bøker rett etter hverandre, og at det å alternere mellom gammel og ny litteratur var viktig for ikke å bli for fastlåst i det nye tankesettet. Jeg mistenker at å operere med samme strenge fordeling på spillfronten er litt mye å forlange i det innholdsrike spillåret 2026 (spesielt når sommeren glir over i tidenes travleste spillhøst), men som Lewis skrev det: «Blir det for mye for deg, bør du i det minste lese én gammel [bok] for hver tredje nye.» Kanskje det kan bli et prosjekt for spillsommeren? Utfordringen er herved gitt!
