Av og til dukker det opp et spill som minner meg om hvorfor jeg begynte å spille dataspill i utgangspunktet. «Vanquish» er et slikt spill.

Fantasi og virkelighetsflukt

Da jeg lekte meg på min første konsoll på slutten av 70-tallet handlet spill om virkelighetsflukt. Om fantasier. Om å gjenskape noe som var umulig å gjøre i virkeligheten. Begrenset teknologi gjorde at spillskaperne måtte ty til abstraksjoner for å gjenskape virkeligheten, ta snarveier og finne opp nye løsninger, som igjen førte til at spillene fikk en unik identitet. Selv om mange spill forsøkte å gjenskape virkeligheten ble resultatet en ren abstraksjon. I stedet for å bruke all tiden på å realistisk animere en soldat man skal styre, måtte man bruke all tiden på å balansere kontrollen og gameplayet slik at spillet fungerte tilfredsstillende utfra sine egne abstrakte premisser.

Og det er nettopp denne balansen, denne lekenheten, denne rendyrkete spillbarheten, som «Vanquish» tilfører den etterhvert så forutsigbare sjangeren «tredjepersons skytespill». I hovedrollen finner vi Sam Gideon, en stereotypisk japansk spillhelt, ubarbert, kjederøykende og med snerrende stemme. Sam har fått utstyrt en spesiell drakt kalt ARS, som sender Master Chiefs Mjolnir-rustning i skammekroken. ARS-rustningen lar Sam gli lynraskt langs gulvet, og den kan også bremse ned tiden slik at Sam enkelt kan unngå missiler og kuler mens han skyter på fiender.

Spillet foregår et godt stykke inn i fremtiden, og en gal mann har tatt makten i Russland, og invadert en gigantisk romstasjon som brukes til å utslette amerikanske byer. Sammen med en gigantisk rom-armé slenges du inn i kampens hete for å finne en viktig forsker som er et eller annet sted på romstasjonen. Historien er ikke noe å skrive hjem om, og dialogen og skuespillet er typisk japansk: overdrevet og litt for dramatisk. Men det kler spillets lynraske og absurde gameplay godt.

ARS-glede

Det er nettopp Sams ARS-rustning som skiller «Vanquish» fra andre tredjepersons skytespill. Der man i «Gears of War» lunter av gårde fra dekning til dekning og fyller fiendene med kuler, suser man av gårde i «Vanquish». ARS-rustningen oppfordrer deg til å leke, ta sjanser, utfordre dine egne ferdigheter. Joda, man kan sette seg ned i dekning og sikte på fiendene og skyte dem i ro og mak, men hele tiden klør det i fingrene etter å suse avgårde langs bakken, lande med et spark i trynet på nærmeste fienderobot, for så å ta en salto mens man i sakte film skyter to til, før man så kaster seg i dekning mens man slenger av gårde en granat mot neste fiende.

Mens spill som «God of War 3» lar deg oppleve spillets mest intense deler som forhåndslagde filmsekvenser der du bare trykker på en og annen angitt knapp underveis, lager du minnene dine i «Vanquish» selv. Allerede ved første boss, en gigantisk edderkopplignende robot som etterhvert går på to bein, hadde jeg min første store opplevelse med spillet. Roboten var nesten tom for helse, men jeg hadde også brukt opp all ammunisjonen min, og hadde kun haglgevær-kuler igjen. Så jeg tok en råsjans, forlot dekningen min med kuler susende mot meg, suste langs gulvet i superfart, mellom beina på kjempen, og stoppet med en salto i sakte film, mens jeg siktet hagla mot kjernen hans og fyrte løs. Blink! Jeg jublet!

«Vanquish» har rett og slett en spillmotor som oppfordrer deg til å leke og være kreativ, og dermed lager dine egne unike «WUHU!»-øyeblikk. Det er lekent, fartsfylt, intenst og svært tilfredsstillende.

Lekkert

Den lekne spillbarheten hadde ikke vært mulig uten spillets fantastiske grafikkmotor, som er silkeglatt. Bildeoppdateringen er lynrask, og selv om det foregår hundrevis av ting på skjermen hakker det aldri. Dette gir spillet en helt unik flyt som man sjelden opplever i actionspill nå for tiden.

Det eneste man kan ha å utsette på spillet er at det er litt kort. Med litt intens spilling kommer du deg til slutten på en kveld. Til trøst er «Vanquish» et spill som faktisk er morsommere å spille gjennom andre og tredje gangen. Det er et spill som oppfordrer deg til å lære deg banene, slik at du mest mulig elegant kan suse mellom fiendene, denge de i bakken, skyte de to på avsatsen, skli avgårde langs gulvet mot kanonstillingen, og plante to bein i brystet på han siste soldaten. Med litt erfaring og trening blir «Vanquish» en vakker voldsballett som andre actionspill bare kan drømme om å etterligne.

«Vanquish» er et unikt spill i sin sjanger, et spill som andre actionspill kunne lære en ting eller to fra. Et actionspill av den gamle skolen i moderne innpakning, og enav årets mest intense og sprudlende actionopplevelser.

Se flere bilder fra «Vanquish» på neste side!

«Vanquish» er utviklet av Platinum Games og utgis av Sega. Spillet er tilgjengelig på Playstation 3 og Xbox 360.