Mario ditt og Mario datt. Det finnes knapt en aktivitet som vår rødkledde rørlegger ikke har prøvd seg på. Nintendo har vært smarte og dyttet Mario inn som frontfigur i en lang rekke titler som ikke har noe som helst med Marios plattformspill å gjøre, og som regel har resultatene vært ganske så bra.

Sportsstjerne

Enten det er som slåsskjempe i «Super Smash Bros. Brawl», brettspilldeltaker i «Mario Party» eller fotballstjerne i «Mario Strikers», har sidespillene til Mario som regel vært svært så underholdende. Marios sportsspill, der han har mestret både fotball, golf og basket, har vært riktig artige, fine og fantasifulle avarter av virkelige idretter, med masse spilleglede og originale vendinger.

Derfor er det en liten skuffelse at «Mario Sports Mix», som byr på hele fire forskjellige konkurranseidretter, ikke har samme høye standard som Marios andre sportsspill. De fire grenene er basketball, volleyball, ishockey og kanonball. Spillereglene har blitt tilpasset Mario-universet, det betyr at lagene består av 2-3 spillere, powerups og spesialangrep florerer, og det hele er hakket mer fantasifullt enn de virkelige sportene.

I motsetning til vanlige sportsspill styrer man bare en av spillerne på laget, mens en venn eller en datamaskin styrer medspilleren (eller medspillerne om man velger å ha tre på hvert lag). Dette gjør spillkontrollen litt uvant om man spiller alene, og som regel er det mer frustrerende enn moro å sentre til lagkameratene hvis de er datastyrte. Med en venn er det betydelig mer moro å få til lagspill, men alene fungerer det dårlig.

Ball og puck

Variasjonene i grenene er ålreit. I basketball skal man få ballen opp i kurven. Man bruker Wiimoten til å hoppe og skyte, eller slamme ballen i nærheten av nettet. Man kan også sende medspilleren mot kurven og sende ballen til han i lufta. Blokking og stjeling av ballen er relativt enkelt, og det hele flyter ganske bra.

Hockey er hakket kjedeligere, her kan man passe og skyte og stjele og til og med slåss, men det føles mer livløst og uinspirert enn de andre sportsgrenene.

Volleyball er derimot småmorsomt igjen. Her må man legge opp baller, hoppe og slamme. Det er morsomt å prøve å utfinte motstanderen når man smasher ved å styre blinken som bestemmer hvor ballen lander. Det blir litt monotont i lengden, rett og slett fordi det ikke er så mange strategier å bruke i volleyball.

Kanonball er kanskje det mest pussige innslaget, men merkelig nok er det faktisk litt underholdende å prøve å fange ballen og passe på å stå vendt riktig vei. Det er ikke akkurat en sport med dype taktiske muligheter, men et greit avbrekk fra de andre sportene.

Taktikk og dybde?

Og det er generelt problemet med hele spillet. Det er ikke nok taktiske muligheter i de ulike grenene til å holde på interessen over tid. Dette prøver «Mario Sports Mix» å kompensere for ved å innføre variasjoner på brettene. Noen brett, sånn som strandnivået, har bølger som skyller inn på banen av og til og etterlater seg mynter og grønne skall. Andre baner har bonusfelt som mangedobler antall poeng man får når man scorer mål.

Likevel føles det som om Nintendo kjører for halv maskin. Grafikken er middelmådig, og nivådesignet er usjarmerende. Vanligvis pleier Nintendos sportsspill å strutte av flotte idéer og små detaljer som får en til å trekke på smilebåndet, «Mario Sports Mix» virker mer klinisk og kjedelig og halvhjertet i presentasjonen.

Et annet problem er at spillet er dørgende kjedelig om man spiller alene. «Mario Sports Mix» bør egentlig bare spilles med kompiser, og har man fire venner på besøk fungerer det som flott tidsfordriv i noen timer.

«Mario Sports Mix» er en grei samlepakke for alle som liker å spille sammen med kompiser. Men sammenlignet med andre sportsspill i Mario-serien føles det litt kjedeligere og mindre innholdsrikt.

Se flere bilder fra «Mario Sports Mix» på neste side!

«Mario Sports Mix» er utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet er i salg på Nintendo Wii.