Navneendringen til tross, WWE 12 er i all hovedsak en ren videreføring av SmackDown vs Raw-konseptet. Det innebærer først og fremst svært detaljerte kjøttfjell som hamrer løs på hverandre, i tillegg til det sedvanlig massive tilbudet av aktiviteter utenfor ringen, men også en rekke små forbedringer som tar sikte på å presentere et mer rendyrket wrestlingspill. 

Balansegang

Det er ikke uvanlig å forandre på velkjente kontrolloppsett i årlige utgivelser for å ha en konkret endring å skryte av, men som i andre fightingtitler blir effektene litt mer omfattende enn som så i WWE 12. Slåssingen flyter av gårde litt glattere og mer brukervennlig enn før, og muliggjør enkle forflytninger mellom ulike typer kvelertak og behandling av motstandere som ligger nede. Etter finishers og signaturtriks er det ikke lenger nødvendig å vente på at den andre stakkaren skal stavre seg på bena, da en munnrapp kommentar kan vekke liv i de mørbankede bena umiddelbart

De vanlige, essensielle bevegelsene er tilgjengelig for alle, og de uunnværlige magesparkene er blitt standard. Flaks spiller også inn, da rett timing og en porsjon hell kan sende motstanderen rett i matta etter et kraftig slag. De kraftigste grapple-manøvrene krever nå at motstanderen sjangler etter mye juling for at de skal funke, og blir dermed vanskeligere å utføre med mindre man har stålkontroll på irish-whips og andre finurligheter. Et nostalgisk glimt kommer på banen ved at avslutningsgrepet vinnes ved å hamre på en knapp, noe som tilfører et ekstra hektisk element i kampens siste fase. 

Kontraproduktivt

Nytt denne gangen er at alle kroppsdeler har hver sin helsemåler, ryddig representert ved at wrestlerne holder på den skadde kroppsdelen etter nok karameller. Dette kan brukes til din fordel først og fremst i brytetak, hvor man kan sikte på riktig kroppsdel for å forsike seg om at seieren er i lommen. Det dukker opp en liten HUD-markør når det trengs, men selve animasjonene er i grunn nok til å ta hintet. Det bidrar til en stort sett grensesnittfri presentasjon, noe som trekker tankene enda nærmere en TV-sending enn før. 

Trenden de siste årene har vært et økende fokus på kontraangrep, noe som kommer ettertrykkelig til syne her. Man har rett og slett ikke sjangs mot den kunstige intelligensen hvis man ikke er komfortabel med den sylstramme timingen som skal til, og jeg mener at det har tatt litt overhånd i WWE 12. Med tanke på at ulike angrep krever ulik timing, og hver wrestler har enkelte unike angrep, koker det hele ned til en gjettelek basert på kunnskapen du måtte ha om fyren du slåss mot. Selvsagt er det viktig å være god på reversals, særlig online, men med tanke på at vinduet for korrekt knappetrykk er så utrolig lite, kan det ofte føles urettferdig når man likevel blir slengt i matta. I ekstreme tilfeller kan dette føre til slitsomt defensive kamper, og jeg mener at dette burde vært tonet hakket ned for å få plass til mer spennende aspekter i en wrestlingkamp. 

Velkjent

Road to Wrestlemania, en slags kampanjemodus, er i år lagt opp slik at man følger tre separate historier gjennom en brytesesong. Den er som vanlig stappet med fyrverkeri, partiske kommentatorer og mye skittsnakk mellom slagene, og følger Sheamus, Triple H og en hjemmelaget wrestler som får navnet Jacob Cass. Navnet er forhåndsbestemt, sikkert av annonsørhensyn for å gjøre det hele mer filmatisk, men jeg gleder meg til stemmeteknologien gjør at jeg kan kalle helten min hva jeg vil og likevel få navnet ropt opp. “Jacob Cass” er virkelig ikke det mest hardtslående navnet jeg har hørt i wrestling. 

WWE 12 er ikke så mye en relansering som det er en ren videreføring av de siste årenes suksessoppskrift, med alt det kjente og kjære innholdet som før, bare finpusset en smule og med penere grafikk. Kjennere av serien vil merke de små, men merkbare balanseendringene, og nye spillere vil bli overveldet av den overraskende dybden i det hele. Muligheten for å lage sin egen figur er fortsatt den mest omfattende på markedet og lar deg strekke proposjonene til figuren usaklig langt. Imponerende er det fortsatt at uansett hvor avskrekkende misformet du måtte ønske å lage wrestleren din, fungerer han eller hun fortsatt smertefritt i ringen med alt det innebærer av intim kropsskontakt. Særlig med den forbedrede muligheten for å lage sitt eget triks, som fungerer litt som i Tony Hawk’s Underground, skulle man tro at clippingfeilene kom smygende som en heispromp. Men den gang ei, og av med hatten for det. 

Dårlig timing?

Onlinedelen fungerer som før, og er fortsatt den morsomste måten å vise frem den spandexkledde dvergen med rosa hockeysveis og klovnesko i størrelse 70 til hele verden. Jeg hadde faktisk litt problemer med å komme inn i kamper, kanskje fordi alle som spiller WWE 12 bor i USA, eller på grunn av den store pågangen. Dårlig nettkode er det neppe, men ha det i bakhodet. Vær dessuten advart: Der ute på nettet finnes det folk som har spilt wrestlingspill helt siden de hadde WWF i tittelen, og de spiller ikke for å showcase den morsomme figuren de har laget, for å si det sånn. 

Spillet er fortsatt fullstappet med innhold, og selv om mye av det er velkjent fra de siste årenes utgivelser, er det heller ingenting som står urørt. Alt er fikset litt på, fra nye muligheter i TV-sending-klippemodusen til den nye Arena-designeren. I kjernen er markedets klart beste wrestlingspill blitt enda bedre, og det med et allerede fantastisk fundament. Å slippe spillet midt i julestria er vel det eneste her som ikke henger på greip, da jeg har vanskelig for å se for meg fjeset til Randy Orton prege norske pakkehauger. Men skal du gi deg selv noe fint i år, og har en svakhet for lettkledde, oljedryppende muskelberg som ommøblerer fjesene til hverandre, er det ingen grunn til å styre unna årets utgave. 

Se flere bilder fra WWE 12 på neste side.

WWE 12 er utviklet av YUKE’S og utgis av THQ. Spillet er lansert på Playstation 3, Xbox 360 og Nintendo Wii.