feb 10
Spill.no
Vi vet alle at Mario har hatt mange yrker. På 80-tallet var han snekker og rørlegger, mens han senere har gjort suksess som idrettsstjerne, festarrangør, kartracer og tennisdommer. I mellom alle disse yrkene kan det være vanskelig å huske at Mario også har løyve til å utøve sin egen legepraksis. Dette har vært noe som alltid har overskygget Marios yngre bror, Luigi, og selv ikke en prominent karriere som selvstendig spøkelsesjeger kan ikke gjemme unna dette faktumet.
Ut av det blå har nå også Luigi fått den ærefulle doktortittelen, og Dr. Luigi er blitt sluppet på Wii U’s eShop. I likhet med klassikeren Dr. Mario, er dette en såkalt «falling block puzzle». Man er her nødt til å eliminere et visst antall virus fra skjermen ved å stable en rekke piller av samme farge som viruset, noe som gjør at disse forsvinner fra skjermen.
Dr. Luigi byr både på den klassiske Dr. Mario-formelen, så vel som et nytt modus hvor man i stedet for å slippe én pille av gangen, slipper to samtidig i en L-form. Dette gjør at man må holde tunga rett i kjeften, samtidig som det åpner for nye strategier for å kurere skjermen litt raskere. I tillegg er det inkludert en særlig fornøyelig «flash»-modus som er designet for å vare kortere enn vanlige runder, og man trenger her bare å eliminere enkelte av virusene for å vinne. Det er kjapt, intenst og veldig tilfredsstillende å slå sine egne rundetider.
Et flerspilleralternativ tilbys både over nett og i samme sofa. Her deles skjermen i to, og man må gjøre ferdig sitt brett før motstanderen (Duh doy!). Om man fjerner mer enn ett virus med én pille, endrer man fargene på den andre partens neste pille, og vedkommende blir dermed nødt til å revurdere taktikken sin i siste sekund. Å kikke over på den andre siden av skjermen for å se hvordan en ligger an er meget forlokkende, men en forræderisk luksus å unne seg. Ser man bort et øyeblikk for lenge, ender man opp med å forkludre sine egne planer, noe som fort blir flaut.
Jeg vil ikke si at Dr. Luigi gjør særlig vondt å se på, men det er langt ifra det spillet jeg helst trekker fram for å vise frem kraften som bor i Wii U. Også her frister det å beskrive det som minimalistisk, noe som jo passer ypperlig for et spill i denne sjangeren. Selv om det som utarter seg på skjermen kanskje ikke ser ut som mer enn originalen i høydefinisjon, er ikke dette nødvendigvis en dårlig ting. Fargebruken er harmonisk, scoren vises på en tydelig måte og spillet ser i bunn og grunn veldig innbydende ut. Det er også lagt inn noen små animasjonssekvenser med Luigi som er gode, om enn litt lite gjennomførte, men dette tilgir jeg lett etter å ha observert hvordan han, akkurat som Mario i forgjengerne, knipser i takt med musikken.
Og hvilken musikk det er! Kanskje er det på grunn av nostalgien fra det tidligere lydsporet, men å høre både de klassiske låtene «Chill» og «Fever» på et moderne sett høyttalere er fantastisk. Du må riktignok spille den klassiske modusen for å høre disse, men også de nye låtene som er komponert til Luigis pillefest, «Dizzy» og «Drowsy» er energiske og passer til arkadefølelsen i spillet. Også lydeffektene er i toppform, som de alltid har vært. Ambulanselyden som signaliserer at du er faretruende nære toppen av skjermen induserer like mye panikk som før, mens den femtoners lydeffekten som spilles av når man stabler opp to farger samtidig fortsatt klarer å sende dopaminer nok i kroppen til å motivere til å spille videre når man har rensket opp et brett.
Selv om jeg aldri trekker for prisen på et spill, synes jeg det er viktig å påpeke at prisnivået kanskje kan være litt høyt for noen, siden spillet ligger på rundt hundrelappen på eShop. Likevel gir spillet såpass store mengder innhold, så selv om en kanskje er blitt vant til å betale mindre for lignende spill, er dette en såpass utarbeid tittel at jeg lett synes denne prisen er rettferdiggjort.
Kanskje er det ikke et veldig nytt eller revolusjonerende spill, men å få en gammel klassikker i en så fin, ny innpakning kan man absolutt ikke klage på. Dr. Luigi tilbyr klassisk gameplay og nostalgi i en veldig fin liten pakke. Dette er på ingen måte det spillet noen vil huske best fra 2014, men er likevel både en fin måte å slå i hjel litt tid og en flott start på spillåret for Wii U-eiere. Likevel må jeg stille spørsmål ved om Luigi har handlet doktorgraden på nettet. Diagnosen er nemlig litt merkelig, var dette det spillet Wii U trengte sårest?
Vi vet alle at Mario har hatt mange yrker. På 80-tallet var han snekker og rørlegger, mens han senere har gjort suksess som idrettsstjerne, festarrangør, kartracer og tennisdommer. I mellom alle disse yrkene kan det være vanskelig å huske at Mario også har løyve til å utøve sin egen legepraksis. Dette har vært noe som alltid har overskygget Marios yngre bror, Luigi, og selv ikke en prominent karriere som selvstendig spøkelsesjeger kan ikke gjemme unna dette faktumet.
Ut av det blå har nå også Luigi fått den ærefulle doktortittelen, og Dr. Luigi er blitt sluppet på Wii U’s eShop. I likhet med klassikeren Dr. Mario, er dette en såkalt «falling block puzzle». Man er her nødt til å eliminere et visst antall virus fra skjermen ved å stable en rekke piller av samme farge som viruset, noe som gjør at disse forsvinner fra skjermen.
Dr. Luigi byr både på den klassiske Dr. Mario-formelen, så vel som et nytt modus hvor man i stedet for å slippe én pille av gangen, slipper to samtidig i en L-form. Dette gjør at man må holde tunga rett i kjeften, samtidig som det åpner for nye strategier for å kurere skjermen litt raskere. I tillegg er det inkludert en særlig fornøyelig «flash»-modus som er designet for å vare kortere enn vanlige runder, og man trenger her bare å eliminere enkelte av virusene for å vinne. Det er kjapt, intenst og veldig tilfredsstillende å slå sine egne rundetider.
Et flerspilleralternativ tilbys både over nett og i samme sofa. Her deles skjermen i to, og man må gjøre ferdig sitt brett før motstanderen (Duh doy!). Om man fjerner mer enn ett virus med én pille, endrer man fargene på den andre partens neste pille, og vedkommende blir dermed nødt til å revurdere taktikken sin i siste sekund. Å kikke over på den andre siden av skjermen for å se hvordan en ligger an er meget forlokkende, men en forræderisk luksus å unne seg. Ser man bort et øyeblikk for lenge, ender man opp med å forkludre sine egne planer, noe som fort blir flaut.
Jeg vil ikke si at Dr. Luigi gjør særlig vondt å se på, men det er langt ifra det spillet jeg helst trekker fram for å vise frem kraften som bor i Wii U. Også her frister det å beskrive det som minimalistisk, noe som jo passer ypperlig for et spill i denne sjangeren. Selv om det som utarter seg på skjermen kanskje ikke ser ut som mer enn originalen i høydefinisjon, er ikke dette nødvendigvis en dårlig ting. Fargebruken er harmonisk, scoren vises på en tydelig måte og spillet ser i bunn og grunn veldig innbydende ut. Det er også lagt inn noen små animasjonssekvenser med Luigi som er gode, om enn litt lite gjennomførte, men dette tilgir jeg lett etter å ha observert hvordan han, akkurat som Mario i forgjengerne, knipser i takt med musikken.
Og hvilken musikk det er! Kanskje er det på grunn av nostalgien fra det tidligere lydsporet, men å høre både de klassiske låtene «Chill» og «Fever» på et moderne sett høyttalere er fantastisk. Du må riktignok spille den klassiske modusen for å høre disse, men også de nye låtene som er komponert til Luigis pillefest, «Dizzy» og «Drowsy» er energiske og passer til arkadefølelsen i spillet. Også lydeffektene er i toppform, som de alltid har vært. Ambulanselyden som signaliserer at du er faretruende nære toppen av skjermen induserer like mye panikk som før, mens den femtoners lydeffekten som spilles av når man stabler opp to farger samtidig fortsatt klarer å sende dopaminer nok i kroppen til å motivere til å spille videre når man har rensket opp et brett.
Selv om jeg aldri trekker for prisen på et spill, synes jeg det er viktig å påpeke at prisnivået kanskje kan være litt høyt for noen, siden spillet ligger på rundt hundrelappen på eShop. Likevel gir spillet såpass store mengder innhold, så selv om en kanskje er blitt vant til å betale mindre for lignende spill, er dette en såpass utarbeid tittel at jeg lett synes denne prisen er rettferdiggjort.Kanskje er det ikke et veldig nytt eller revolusjonerende spill, men å få en gammel klassikker i en så fin, ny innpakning kan man absolutt ikke klage på. Dr. Luigi tilbyr klassisk gameplay og nostalgi i en veldig fin liten pakke. Dette er på ingen måte det spillet noen vil huske best fra 2014, men er likevel både en fin måte å slå i hjel litt tid og en flott start på spillåret for Wii U-eiere. Likevel må jeg stille spørsmål ved om Luigi har handlet doktorgraden på nettet. Diagnosen er nemlig litt merkelig, var dette det spillet Wii U trengte sårest?
