Jeg klarer ikke å bestemme meg helt for hva jeg synes om Animal Crossing: Happy Home Designer. Den kreative sjela i meg har veldig lyst til å skryte spillet opp i skyene, mens min indre kyniker ønsker å formidle at dette er et spill uten noen reell utfordring. Først kan det dog være greit å gi dere et lite innblikk i hva spillet går ut på, og hvordan det skiller seg fra andre Animal Crossing-spill.

Happy Home Designer er nemlig ikke det neste spillet i hovedserien, men heller en spin-off satt i samme sjarmerende univers. Hvor du i mer konvensjonelle spill i serien har fått et hus og ingen oppdrag utenom å slappe av, fange insekt og fisk, samt å betale ned på huslånet, kjøpe møbler og ta opp nye lån for å bygge på eiendommen din, har du i denne nye spin-offen en fast jobb. Du er nemlig blitt ansatt hos Nook’s Homes, en bedrift som blant annet hjelper folk å gjøre sine triste, grå krypinn til fargerike hjem som oser av personlighet og stil.Dette er i hvert fall ideen. Målet er angivelig å innrede hjemmene til så mange etablerte Animal Crossing-karakterer som mulig, og gjøre at disse passer perfekt til den du designer hjemmet for. For å få til dette har Nintendos kloke hoder laget et nesten feilfritt system for å innrede, som fungerer mye mer sømløst enn i seriens hovedinstallasjoner. I stedet for å måtte gå rundt i rommet og dra på møblene for å flytte de rundt, kan du nå enkelt dra rundt på møblementet ved hjelp av den trykkfølsomme skjermen, og du kan uten problem lete gjennom en katalog med alle tilgjengelige møbler for å finne det du mener passer best til hver enkelt person, eh, sau/hjort/hund/padde etc.

Til å begynne med føltes det veldig givende å få til de mest gjennomførte rommene jeg kunne med de verktøyene jeg hadde tilgjengelig, men etter hvert ble jeg mer utålmodig, og kjente at jeg la mindre og mindre vekt på kvaliteten i jobben jeg gjorde. Spillet gjør nemlig ikke stort for å motivere deg til å gjøre en god jobb. Alt du behøver for å få et hjem godkjent, er å pakke ut de to-tre møblene kunden ønsker at du skal inkludere, og de er strålende fornøyde. Du får heller ikke noe ekstra skryt for å ha gjort en god jobb. Samme hvor mye du legger i designene dine er resultatet det samme. Jeg vet jo for så vidt at folk har ulike preferanser når det kommer til interiør, men jeg har vanskelig for å tro at kaninen Pippy kan være fornøyd med å leve i et hus uten noen andre fasiliteter enn en TV med striper. Likevel ble hun strålende fornøyd med resultatet.

Dette er det største problemet med spillet. Det er ingen konsekvenser for å gjøre en dårlig jobb, og du får skryt uansett hvor lat du er i oppgaveløsingen. Likevel klarer jeg ikke å unngå å like spillet. Sjarmfaktoren er høy, og den entusiastiske landsbyboerne gjør at jeg ønsker å gjøre en god jobb, i tillegg til at det er tilfredsstillende i seg selv å se resultater som ser gjennomførte og passende ut. Mengdene av innhold i form av forskjellige møbler og karakterer å ta oppdrag fra gjør at det hele tiden føles ut som om det er noe å gjøre, selv om spillet ikke gjør noe særlig for å motivere deg til å gjøre det så godt som mulig.I tillegg til å innrede hjemmene til tilfeldige dyr du møter på gata, har du også muligheten til å tilkalle bestemte karakterer ved hjelp av en Amiibo-telefon hos Nook’s Homes. Denne aktiverer du ved å legge et Amiibo-kort på 3DSen (dersom du har New-modellen, hvis ikke trenger du et ekstra tilbehør), og du får på denne måten tilgang til å innrede hjemmet for enkelte karakterer du ikke kan låse opp ellers. Utenom det å konkret bestemme interiør hjemme hos folk, kan du også ta på deg oppdrag for Isabelle som jobber på rådhuset. Disse er mer spennende å jobbe med enn de andre oppgavene i spillet, og du får muligheten til å designe både skoler, kafeer og butikker, noe som åpner for flere muligheter og ideer enn man har når man designer konvensjonelle hjem.

Happy Home Designer kjører ved hjelp av samme motor som New Leaf som ble sluppet i 2013, og spillet har det samme søte utseende fans vil huske fra det forrige 3DS-spillet i serien. Karaktermodellene er også de samme, og selv om det kanskje gjør at spillet ikke føles helt nytt, er de samtidig av så god kvalitet at jeg i min tid med spillet aldri har vurdert det som noe særlig problem. Rent estetisk er det rett og slett koselig og søtt nok til å tilfredsstille sansene.

Det som derimot er helt nytt er musikken i spillet. Eller, helt nytt er kanskje å ta i, ettersom en del gamle slagere fra K.K. Slider (en hund som i spillene har sluppet album innen de aller fleste sjangre) også er inkludert, og er mulig å sette som bakgrunnsmusikk i hjemmene du innreder. Samtidig er det også komponert nye tema til spillet, og det er kirsebæret på toppen av en allerede veldig fornøyelig pakke. Alt i alt er musikken er behagelig og ikke for fremtredende.Og akkurat dette er kanskje den beste måten å beskrive spillet som en helhet også. Det er behagelig, men ikke for fremtredende. Dette er et spill som gir blaffen i hvordan du spiller det, fordi det ønsker at du selv skal bestemme hvordan du vil oppleve det. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg mener avgjørelsen om å ikke vurdere spillerens resultat var riktig eller ikke. Til tross for at jeg personlig ville satt pris på å få resultatene mine vurdert, kan jeg også anerkjenne utviklernes ønske om at alle skal kunne kose seg med opplevelsen Happy Home Designer har å by på. På mange måter kan det kanskje kalles et lavterskelstilbud, for hvem som helst kan enkelt lære seg å bruke spillet, men det krever noe selvdisiplin og et ønske om å lage pene rom for å få mest mulig ut av spillet. Med andre ord er Animal Crossing: Happy Home Designer et rimelig godt spill, men dessverre ikke et spill for alle, i motsetning til de andre spillene i serien det hører hjem i.