Kanskje er det ikke så ofte at en spillserie avsluttes mens den enda har verdigheten i behold, og om en serie fases ut, er det som oftest fordi salgstall ikke har vært imponerende nok, eller fordi kvaliteten i serien har nådd bunnen. Med Professor Layton er det dog en annen historie, noe som er passende for slik en usannsynlig suksesserie som ofte har vært unntaket heller enn regelen. Layton gir seg nemlig ikke fordi salgene er fatale, men fordi Level 5 har bestemt seg for å sette en strek for vår venn med flosshatten, og de gir seg mens de er på topp.

Avslutningsvis får vi i Azran Legacy nøstet sammen trådene fra det siste to spillene, Spectre’s Call og Miracle Mask, i tillegg til spillefilmen The Last Diva. Vi får nå avdekket hemmelighetene til den urgamle Azran-sivilisasjonen, så vel som noe småsnacks fra professorens fortid. Layton er ingen ordinær arkeolog, og bruker ikke særlig ortodokse midler til å lære om den tapte sivilisasjonen. En av hans kollegaer, Professor Sycamore (som besynderlig nok har samme navn som en annen professor fra Pokémon X og Y), har nemlig funnet det han beskriver som en ”levende mumie”. Dette viser seg å være ei jente som har vært fanget i is i millioner av år, og som er den siste gjenlevende ambassadøren for Azran-sivilisasjonen. 

Rimelig eventyrlystent med Sycamore og Azran-jenta i følget, reiser Layton, Emmy og Luke verden rundt i et luftskip i et arkeologisk eventyr på Indiana Jones-nivå. Samtidig leter også den hemmelige organisasjonen Targent etter arven etter Azran-folket, uten å ha helt rent mel i gjærbaksten. Historien er på denne måten sjarmerende og fin og etter hvert også litt emosjonell. Kvalitetsmessig er Layton sannsynligvis på sitt beste, men han når ikke helt opp til seriens desiderte høydepunkt, The Lost Future, som avsluttet den forrige trilogien. Det ligger dog hele tiden en tåke av sentimentalitet over spillet, særlig med tanke på endeligheten som ligger i nettopp denne installasjonen av spillet. Likevel er det en litt merkelig endelighet man må møte, siden en vet at historien allerede er fortsatt etter Azran Legacy med den originale trilogien.

Azran Legacy følger Layton-spillenes velkomponerte oppskrift som består de av en hel del utforskning av forskjellige områder gjennom kjent og kjær pek-og-klikk. Her gjelder det å finne å trykke i hjel touch-skjermen for å finne ulike skjulte skatter og mynter du kan bytte inn mot hint når du løser gåter, som er en av de viktigste ingrediensene i disse spillene. Denne gangen slår de ny rekord, med over 500 gåter tilgjengelige, hvorav 365 distribueres daglig som nedlastbart innhold, noe som vil si en hver dag i ett år. Gåtene veves sammen av et større mysterium, og man får derfor mye dialog servert gjennom tekst og enkelte filmsnutter.

Korrekt vil det være å si at gåtene er varierte, og de fleste er utfordrende nok for en relativt oppegående ung mann som meg selv. Likevel savner jeg det som jeg husker som en knallhard vanskelighetsgrad fra de første spillene, når hjernebarken ble trimmet så mye at den nesten blødde, og nøtter ble knekket hardere enn i romjula. Kanskje har seks år med gåter og puslerier herdet meg og gjort meg til en slags gåtemaestro, men savner på mange måter tilfredsheten ved å endelig få til riktig svar, eller bitterheten ved å innse noe åpenbart.

Temmelig mange av gåtene passer denne gang mye mer organisk inn i historien enn de har gjort tidligere. Denne gangen er det alltid en halv-fornuftig unnskyldning for at gåtene dukker opp, som for eksempel at gjengen må krysse ei elv ved å hoppe fra båt til båt, i stedet for de mindre subtile unnskyldningene fra tidligere spill, hvor det ofte kun var nok at en sky ga professoren noen svake assosiasjoner til en eller annen gåte.

Enda en gang har professoren i minispillform noen ekstra godbiter på lur i kofferten. Denne gangen er disse et slags motebyrå for diverse jenter gjengen møter på veien, hvor målet er å sette sammen antrekk som er enten trendy eller formelle; et puslespill hvor du skal styre et ekorn som må rulle steiner rundt på ulike brett for å sanke nøtter; og til sist, en blomsterhage hvor du skal sette ut blomster strategisk for å pollinere alle trær i forskjellige hager på én gang. I tillegg kommer spillet med en streetpass-funksjon. Her kan du sette opp ei liste på tre ting du har sett i løpet av spillet, som de du går forbi på gata også kan lete etter. Det er en grei funksjon, men den kommer nok ikke til å trekke til seg flere hurrarop enn gjesp.

Rariteten Layton har fra starten vært en iøynefallende suksesserie på DS, med trivelige tegninger og estetisk ekthetsfølelse, ikke mistet mye av sjelen i overgangen til 3DS på Miracle Mask, men det er heller ikke mye som er lagt til i Azran Legacy. 3D-dioramaene er dog vakre å se på, og flere av gjenstandene i landskapet er nå interaktive, men det hele er fortsatt i prinsippet kulisser for storslagne mysterier og velkjent gåteløsning, i en noe viktoriansk tidskoloritt. Likevel må det sies at disse kulissene er sjeldent pene, og føles mer severdig enn bakgrunnene i ”Miracle Mask”.

Fargerike illustrasjoner og grafikk akkompagnerer gåtene, og føles nå mer velgjorte enn før og de endrer seg nå ofte etter hvert som du justerer svaret ditt. Som alltid i Level 5s spill ser filmklippene fabelaktige ut. Animasjonene flyter perfekt, og det relativt rolige tempoet gjør at enhver actionscene føles enda større enn det den er. 

En noe sentimentalt preget musikk er noe man gjerne assosierer med Layton, og den føles nå enda mer sentimental enn noen gang før. Selvfølgelig byr spillet på litt flere stemninger, og særlig de glade timene man tilbringer i London og på ulike steder i verden gir en følelse av avslappende, late dager, mens actionscenene i sterk kontrast byr på passende tette tangenter. Stemmeskuespillet er også, lite overraskende, av ypperste klasse. Enhver engelskelev bør virkelig lære seg å snakke litt mer som herr Layton, med et sofistikert snev av akademi.

Mer enn dette kan jeg nesten ikke skrive om Professor Layton and The Azran Legacy, men en konklusjon kreves jo så klart. Selv om jeg kunne konkludert med at dette er et av professorens beste eventyr, med vakker grafikk, slående musikk og briljante gåter,så krever du nok, kjære leser, å få en karakter. Om dette er tilfelle, må du selvfølgelig få noen instruksjoner, for som en hyllest til professor Hershel Layton (og ikke minst Jon Catos geniale anmeldelse av Miracle Mask i fjor), så er karakteren gjemt i teksten. Den står stort skrevet i starten på hvert avsnitt i denne anmeldelsen, men ikke i tittelen og ingressen. Du finner den nok om du leser anmeldelsen på nytt, men retningen du leser har mye å si. Les nedover, men ikke nedover slik du gjerne gjør til vanlig, så skal du se at løsningen snart biter deg i nesa som en litt uforskammet pitbull terrier.