Call of Duty-spillene har med årene fått et stadig dårligere rykte på seg som overproduserte og uinspirerte skytespill som aldri våger fornye seg. På mange måter et slags førstepersonsskyterens FIFA, om du vil. Også årets innslag, Black Ops 4, kan man treffe med akkurat samme kritikken. Problemet er bare at grunnformelen er så bunnsolid, at man likevel må innse at spillet leverer en skytespillopplevelse så fornøyelig som man kan vente seg fra sjangeren.

Før jeg går ordentlig i gang, må jeg nok likevel innrømme at mitt forhold til Call of Duty aldri har vært det beste. Jeg har alltid foretrukket Battlefield-spillenes seigere, mer taktiske skuddvekslinger, og aldri helt forelsket meg i hovedrivalens enda mer reaksjonsbaserte action. Sånn sett har Black Ops 4 på mange måter vært en øyeåpner for meg. Call of Duty kan være veldig gøy!

Kanskje er det den ganske så nedtrimma menyen som gjør at jeg synes det er noe lettere å komme inn i serien på dette tidspunktet. I Black Ops 4 er det nemlig kun tre fullstendige moduser å velge mellom på hovedmenyen – alle relativt enkle å hoppe inn i.

SPESIALIST: De ulike klassene i spillet blir kalt Specialists, og byr på ulike egenskaper og våpen tilpasset forskjellige spillestiler.

Modusen Multiplayer er Call of Duty slik de fleste kjenner det, med et utvalg klassiske flerspiller skytespill-regler å prøve seg på. Kompakte baner og kort respawntid etter du er blitt skutt ned, gjør at tempoet i Black Ops 4 er langt raskere enn i spillets største konkurrenter. Selv for en amatør som meg, med lite kompetanse i serien, er det likevel ikke knusende demotiverende å bli truffet mer enn jeg treffer, fordi jeg kjapt kommer tilbake til live, og tilbake inn i spillet igjen.

Fanfavoritten Zombies er derimot et vanskeligere beist av en modus å komme inn i, i hvert fall om du spiller sammen med fremmede som vet mer hva de driver med. For meg har alle forsøkene på å komme inn i denne modusen startet med at jeg har følt meg kapabel i, og fornøyd med, å meie ned horder av levende døde, men endt med at jeg har følt meg som et punktert fjerde hjul på en firehjulstrekker som gjerne skulle hatt meg med opp den siste bratte kneika.

Det virker for meg som at Zombies er en flott modus å grinde mye i for å samle nytt utstyr, så man kan komme seg enda lengre neste gang, gitt at man har tid og lyst til å investere tida det krever. For meg oppleves ikke modusen givende nok til at jeg ser noen grunn til å fortsette, og modusen har mer eller mindre støvet ned på hovedmenyen etter noen runder.

Blackout, spillets tolkning av den stadig like populære Battle Royale-sjangeren, har jeg funnet mye mer glede i. I likhet med i Fortnite eller PUBG, blir man her sluppet fra et fly, inn i et spillbart område som stadig krymper inn. Kartet er i essens flere klassiske Call of Duty-baner, smeltet sammen til én. I en ny og mer åpen kontekst føles banene likevel annerledes, og om skuddvekslingene blir for intense i Nuketown, har man alltids muligheten til å stikke av, og prøve lykken og søket etter god loot i et annet område av kartet.

Det store trekkplasteret Blackout har over konkurrenter som PUBG og Fortnite, er en følelse av tyngde og taktilitet i våpen og action som de andre i klassen ikke engang kan drømme om. Et enormt budsjett og over ti år med prøving og feiling, gjør at Call of Duty kan tilby skytespillens kanskje beste skyteopplevelser. Seriens tempo og våpen satt inn i det nye, superpopulære Battle Royale-konsept, er dermed en oppskrift det er umulig å rynke på nesa til.

Black Ops 4 tilbyr med dette tre solide og vidt forskjellige flerspilleropplevelser, hver skreddersydd ulike typer spillere. For de som liker å spille alene, er det derimot lite som kan overbevise til et kjøp. Spillet tilbyr en slags opplæringssekvens for hvordan å bruke de ulike klassene i spillet, hver basert på karakterer kjent fra tidligere spill i serien.

Når du har gått gjennom opplæringa med én av karakterene, spiller de hovedrollen i en liten filmsnutt i etterkant, som gir minimalt med historie, men noen gode, keitete replikker. Det er litt som når man har spilt gjennom arkademodus med en karakter i et fightingspill, bare at det som oftest tar lengre tid i slåssespillene.

FRUSTRASJON: Det er greit å vise følelser når man vinner eller taper, men la medspillerne dine slippe å føle temperamentet ditt.

Skuffende enspillertilbud til tross, gir jeg likevel Black Ops 4 en klar anbefaling til fans av serien, eller andre som er på utkikk etter et høyoktant nettbasert skytespill. Om du er typen som lett blir frustrert av å tape eller å ikke klare å bære laget framover, kan kanskje et annet spill i sjangeren passe bedre. Så fremt du ikke er god nok til å faktisk vinne hver eneste gang, så klart.

For min egen del er nok Call of Duty: Black Ops 4 spilldesignmessig litt for symmetrisk til at det holder lenge på interessen, da ulike klasser gjør fremdeles mer eller mindre de samme rollene i laget. Tempoet er også litt for raskt til at jeg klarer å følge med, selv om et lignende høyt tempo passet meg godt i flerspilleren i det grovt undervurderte Titanfall 2. Med andre ord er jeg litt usikker på om Black Ops 4 egentlig er for meg, men at dette er et solid tilbud av flerspillermoduser, kan jeg likevel ikke nekte for.