Husker du da Nintendo DS ble annonsert? Alle lo. På den ene siden stod Sony med sin PSP, en teknologisk muskelbunt med små CD-plater og lekker 3D-grafikk. Så kom Nintendo med en håndholdt konsoll med to skjermer. Hva i alle dager skulle vi med en trykksensitiv skjerm? Hvorfor to skjermer? LOL!

Arvtager

Den som ler sist ler best. Nintendo har alltid gått sin egen vei i spillbransjen, også med Nintendo DS. I dag tar vi trykksensitive skjermer for gitt på våre iPhones, iPads og Android-telefoner. Og Nintendo DS ble en vanvittig suksess for Nintendo. De fire variantene av maskinvaren har så langt solgt nesten 145 millioner konsoller på verdensbasis. PSP, som har hatt et voldsomt oppsving i Japan de siste årene, har solgt litt under 68 millioner maskiner.

Med Nintendo 3DS tar Nintendo et solid steg videre med de håndholdte konsollene sine. Dette er ikke en oppgradert versjon av DS med kamera, slik DSi var. heller ikke en versjon med større skjermer, slik DSi XL var. Nintendo 3DS har kraftigere maskinvare og helt nye funksjoner, og kan trygt regnes som arvtageren til DS.

Robust

Det første som slår en med 3DS er at den umiddelbart virker mer avansert enn de gamle DS-maskinene. Rundt på sidene finner en innganger og brytere på alle kanter. Analog volumkontroll og analog 3D-kontroll. Det er en robust liten sak, men jeg er likevel, litt skuffet over at lokket med 3D-skjermen virker litt for løst. Det klikker liksom ikke på plass når det er åpnet, men dingler frem og tilbake hvis man rister på konsollen.

Det andre som slår en er selvsagt 3D-grafikken. Når man slår på konsollen for første gang er det vanskelig å ikke bli litt satt ut av av 3D-skjermen. Ja, det fungerer omtrent akkurat som på 3D-kino, men uten briller. Bildet ligger liksom inni skjermen, i flere lag. Jeg sperrer opp øynene og justerer dybdesynet og smiler. Det fungerer akkurat slik det skal.

3D-skjermen er selve galleonsfiguren til Nintendos nye konsoll, og er akkurat så magisk, ny og spennende som den skal være for å selge konsollen. Etter mange timer med ulike spill føles det rett og slett litt rart å gå tilbake til “vanlige” todimensjonale DS-spill igjen. 3D-grafikken er kanskje en gimmick som ikke påvirker spillmekanikkene direkte, men de gir spillene en unik visuell stil som det er lett å venne seg til.

Samtidig bør det nevnes at teknologien krever sitt av spilleren. Hodet må holdes i ro i riktig vinkel for å se grafikken riktig, og det er ikke så lett å spille i baksetet på en bil i bevegelse ettersom man mister den riktige vinkelen litt for lett. Dersom man har venner på besøk er det også umulig for tilskuerne å oppleve 3D-effekten. Heldigvis er det enkelt å bytte mellom 3D og 2D med den analoge bryteren, noe man også bør gjøre hvis man blir sliten i øynene.

Noe jeg egentlig ikke har opplevd i løpet av mine to uker med konsollen. I forkant av den japanske lanseringen var det en del skriverier om kvalme og ubehag i forbindelse med spilling av 3DS-spill, men dette har jeg ikke merket noe til. Et par timer på sofaen med «Pilotwings» eller «Pro Evolution Soccer» har verken forårsaket hodepine, kvalme eller annet ubehag. Faktisk tenker jeg knapt over 3D-grafikken når jeg spiller lenger.

Mer enn 3D

Som jeg nevnte ovenfor er 3D-bildet selve galleonsfiguren til 3DS. Det er det store salgsargumentet, det som umiddelbart skiller konsollen fra andre maskiner på markedet. Men Nintendo har forstått at 3D alene ikke er nok til å selge konsoller, og 3DS byr derfor på mye annet som vitner om at Nintendo tenker fremover med konsollen sin.

Som på DSi kan man ta bilder, ta opp lyder og høre på musikk med konsollen. Det nye kameraet kan også ta bilder i 3D, noe som ser veldig artig ut. Dessverre kan man ikke ta opp film med kameraet, men jeg regner med at kreative programmer som «Flipnote» som lar deg lage tegnefilmer og animasjonsfilmer vil dukke opp når nettbutikken til 3DS åpner i mai.

Et annet kreativt påfunn, hentet fra Wii, er at man må lage sin egen Mii på 3DS-maskinen. Denne brukes ikke bare i spill, den kan også utveksles med andre konsoller.

To av de mer ambisiøse funksjonene i konsollen er nemlig Streetpass og Spotpass. Kort fortalt fungerer Streetpass slik at dersom du har maskinen med deg i lomma i hvilemodus, og den oppdager en annen 3DS-konsoll i nærheten, utveksler de to data. Det vil si at du får besøk av en annens Mii på din 3DS. Denne Mii-en kan du for eksempel bytter puslespillbrikker med, eller ta med deg i et mini-rollespill der man skal bekjempe monstre. Ulike spill har også egne Streetpass-funksjoner, i Street Figher velger du for eksempel en slåssfigur til Streetpass, og denne figuren vil automatisk slåss mot andre figurer på gata og forhåpentligvis vinne belønninger til deg. Alt mens konsollen ligger i lomma di.

Det er ingen tvil om at Streetpass helt sikkert vil bli morsomt i Tokyo, der man sikkert møter på et titalls sovende 3DS-maskiner på en hvilken som helst T-bane-tur, men det kan bli litt vanskeligere å få lekt seg med denne funksjonen på bygda i Norge. Heldigvis kan man kompensere ved hjelp av den innebygde skrittelleren. Har du maskinen i lomma teller den skrittene dine, og hundre skritt kan veksles inn i gullmynter, som igjen kan brukes til å kjøpe seg venner til bruk i Streetpass-spillene. Det er ikke like spennende som å oppdage fremmede Mii-er på besøk i 3DSen din, men likevel en fin kompensasjon for å bo i grisegrendte strøk.

Digital distribusjon?

Maskinen kommer ikke med en digital butikk, slik de tidligere DS-konsollene har hatt. Denne vil først lanseres i mai, og dette skyldes mest sannsynlig at Nintendo tar utfordringen fra iPhone og andre mobilplattformer på alvor. Nettbutikken til 3DS skal lanseres som en egen applikasjon, og selv om vi nepper får noen kopi av App Store på iPhone med tusenvis av gratisspill og spill til seks kroner, virker det som Nintendo for første gang forsøker seg på en helhjertet digital butikktjeneste.

Og det må de, dersom de skal kapre kunder tilbake fra Apple. Forhåpentligvis blir Nintendos nettbutikk full av applikasjoner, småspill og nyutgivelser av gamle klassikere. Med et ikke alt for høyt prisnivå.

Førsteinntrykket mitt av Nintendo 3DS er svært positivt, men et par negative punkter må likevel nevnes. Grafikken, som er merkbart vassere enn tidligere håndholdte fra Nintendo, krever sitt, og batteritiden er ikke så lang som vi er vant til på DS. 4-5 timer med spilling tapper batteriet helt. Jeg savner også en enklere måte, som en USB-kabel, for å koble maskinen til en PC slik at jeg enklere kan overføre bilder og musikk.

Men bortsett fra dette har jeg svært lite å utsette på Nintendo 3DS. 3DS er den mest lekne spillkonsollen jeg har prøvd på svært lenge. Det er en konsoll som ønsker at du skal leke og hygge deg med den hele tiden. Grensesnittet er lekent. Den medfølgende programvaren er leken. Og dersom Nintendo klarer å levere en fin balanse av nye spill, gamle gjenutgivelser og et bredt utvalg med digitalt nedlastbare spill og applikasjoner, kommer dette til å bli en like stor suksess som Nintendo DS har vært.

Nintendo 3DS lanseres i Norge 25. mars. Følg med resten av uken for anmeldelser av lanseringstitlene til 3DS.