Dersom du ikke har spilt «Halo»-serien i det hele tatt, anbefales en tur innom Wikipedia for et lynkurs.
Er du allerede en rutinert spiller er det bare å fortsette å lese
Fallskjermjegere
For deg som kjenner til spillene, utspilles «Halo 3: ODST» i kulissene til «Halo 2» fra 2004. Vi befinner oss i det 26. århundre og kampen mot en overlegen rase.
Etter en lengre krise mot de utenomjordiske «Covenent» står menneskets eksistens på spill. «Master Chief» er ikke lenger med, men er erstattet av «Orbital Drop Shock Troopers» (ODST) som best beskrives som veltrente fallskjermjegere av kjøtt og blod.
I ekte Hollywoodstil
I motsetning til supersoldaten «Master Chief» som bostavelig talt tåler et fall fra eksosfæren og ned, må ODS-troopers pakkes inn i små «HEV»-kabiner for den samme turen. Og det er i en slik kabin eventyret begynner som den anonyme «The Rookie».
Forslått og forlatt våkner du i det okkuperte metropolet «New Mombasa» der du må søke etter lagkameratene dine til ekte Hollywoodmusikk. Når noe oppdages, aktiveres det i form av tilbakeblikk der du kontrollerer og lærer skjebnen til en av de resterende fem lagkameratene.
Ingen ustoppelig drapsmaskin
Utstyrt med det høyteknologiske visiret «VISR» (Visiual Intelligence System Reconnaissance) oppdages fiender, venner og objekter av interesse lekende lett. Denne gangen er vi ingen ustoppelig drapsmaskin i skinnende rustning, men en vanlig mann som ikke tåler kuleregn og granater, hvilket resulterer i en taktisk opplevelser der tilbaketrekning og snikskyting blir en del av moroa.
Samarbeidsfunksjonen
Skulle du likevel gå lei av å snike rundt, er den kooperative modusen «Firefight» et alternativ, som ligner «horde» i «Gears of War 2». Sammen med opptil fire venner skal du overleve angrep av ymse slag. Det er nok av arenaer å velge mellom og lagspill gir alltid et ekstra tilsnitt til opplevelsen. Dessverre er mangelen på varierte oppdrag årsaken til at det etter en stund kun blir en helt OK tilleggsfunksjon.
Tosidig grafisk uttrykk
Enkelte stygge teksturer var ikke til å unngå, men det var spesielt animasjoner og detaljnivået i ansiktene som ikke funket. Heldigvis maskeres det hele av fantastisk bruk av lys og farger, som virkelig er med på å gi «Halo 3: ODST» en perfekt atmosfære.
