Kledd i skinn og pels fra et hundretalls nedslakta monstre, utrustet med ei modifisert støttann som lanse føler jeg meg klar til å bekjempe hva som nå enn måtte finne på å komme min vei. Som alltid viser dette seg å være en særdeles dårlig magefølelese, og jeg møter kun minutter senere min overmann i et av Generations nye stjerner, ugla Malfestio. Selv om jeg klarer å overvinne den etter å ha samle nye ressurser og oppgradert rustningen min, er jeg fremdeles nervøs for å skulle vende tilbake til det spesifikke monsteret. Det er likevel en fryd å bli kjent med hvert monster, enten det er et første møte eller helt på nytt, og jeg forsøker effektivt og metodisk å lære meg signalene monstrene sender ut for å forstå deres neste manøver.

I en serie som Monster Hunter, hvor hver eneste fiende er en bosskamp er det nemlig uhyrene du kjemper mot som er hovedattraksjonen. I Monster Hunter: Generations har Capcom derimot valgt å ta tilbake flere gamle monstre, og heller fokusere på å introdusere noen nye mekanikker (spillet har fem nye monstre, som er langt mer beskjedent enn MH4Us antall nye tilskudd). Generations har heller ikke noen nye våpentyper, men vi får nå i stedet valget mellom fire ulike stilarter å bruke for å felle beistene spillet sender mot oss, noe som gir større variasjon i hvordan man faktisk bruker våpnene som allerede eksisterer i serien.

Blant disse stilene finner vi Striker, som gir deg et mer begrenset moveset i bytte mot hele tre Hunter Arts – spesialangrep og buffer som kan brukes etter å ha ladet opp en måler ved å angripe monstre. Guild style lar deg spille så og si på samme måte som i MH4U, og du får et standard moveset med to Hunter Arts. Adept gir deg kun én Hunter Art, men du får til gjengjeld en ny egenskap hvor du kan gjøre stor skade dersom du unnviker og kontrer angrep i siste sekund. Personlig synes jeg denne stilen er veldig utfordrende, og jeg må innrømme at jeg ikke har hatt særlig gode resultater med den hittil.

Den siste stilen, Aerial, er dog mer min type te (chai latte, om du vil sende meg en pose som fanpost), og bytter ut den vanlige unnvikelsesmanøvreringen med et lett og ledig lite hopp som du kan bruke til å lande på ryggen til monstre og således gjøre stor skade på hvilket som helst kreatur. Dersom du er i nærheten av en kant, et monster, en annen spiller en en av kattehjelperne dine hopper du dessuten enda høyere, som igjen gjør det lettere å lande på monsteret, som igjen gjør at du ser enda kulere ut. Jeg lover deg at jeg er en ganske tøff type.

Generations låner samtidig svært mye fra tidligere generasjoner av serien. De fleste av spillets hubverdener og det aller meste av faunaen i spillet er tatt fra eldre spill, men ettersom spillet for det aller meste henter fra seriens spedere begynnelse, føles det likevel ikke for velkjent selv om jeg aldri helt la fra meg MH4U. De fire nye monstrene er for det meste godt designede og minneverdige på hver sin måte. Vi møter den elektriske dragen Astalos, den elegante reve-slangen Mizutsune, min bitre rivalugle Malfestio, en majestetisk mammut kalt Gammoth, samt Glavenus, som rett og slett har et sverd som en hale. Til tross for at det ikke er et bredt spekter av nye karakterer, byr de likevel på så minneverdige og visuelt tilfredsstillende design at det er vanskelig å anklage Capcom for å ha hvilt på laurbær, ripsbær eller andre buskevekster.Til tross for at jeg elsker Monster Hunter-spillene, har jeg vanskelig for å kommunisere denne lidenskapen effektivt nok til mine nærmeste venner, og jeg har derfor ikke klart å få med meg noen til å spille spillet sammen med meg i samme fysiske rom (noe som også er grunnen til at denne anmeldelsen kommer så fryktelig sent som den gjør). Appellen til disse spillene er nemlig ganske vanskelig å forklare for nykommere, selv om de fleste som faktisk gir serien en sjanse ender opp fornøyde til slutt.

Likevel må det sies at dette ikke er en lett serie å komme inn i, og det er nok her problemet mitt med å få noen med meg i jakten også starter. Læringskurven er bratt, og man kan derfor ikke bare gi fra seg 3DSen til noen slik at de kan forstå hvorfor du synes disse spillene er så morsomme som de faktisk er. Spillet byr ikke på noen korte lettfattelige forklaringer om hvordan de fungerer, de forventer bare at du skal lære det på den harde måten (som selvfølgelig er å søke opp videoer på nettet).

Samtidig sier jeg ved hvert veiskille, ved hvert nye spill at serien har blitt mer tilgjengelig for nykommere. Kanskje har det noe å si at jeg selv har spilt mer av serien og blitt bedre, men det er også åpenbart at Capcom har gjort noen grep for å prøve å lokke til seg flere nye fans. I MH4U kunne man spille en ganske lang historiemodus som gradvis økte vanskelighetsgraden og fungerte som en grei introduksjon om man ikke hadde spilt noe i serien før. I Generations har man ikke noen slik pent definert historie å spille gjennom, men spillet er mer strømlinjeforma enn man har kommet til å forvente av serien.

I tillegg til at man nå får flere ressurser fra døde monstre, busker, fiskeplasser og andre plasser man kan sanke hjelpemidler, er det nå også mulig å spille som en Felyne, seriens maskotkattakterer. Som Felyne har du ni liv, uendelig stamina, kan grave deg ned i bakken om ting blir for vanskelig og du slipper å forholde deg til hva du bør ha med i sekken. Det er enklere, men jeg vet ikke om det faktisk hjelper for å lære å spille.

Selv om Capcom åpenbart forsøker å gjøre det enklere å komme inn i serien, er det unektelig for mange uelegante vegger av tekst med viktige forklaringer gjemt bort i menyer man ikke enkelt finner, og som helt glemmer å forklare de mer subtile, men like så viktige nyansene i kamp- og craftingsystemene. Fremdeles er Monster Hunter potensielt avskrekkende på nybegynnere, men jeg håper inderlig at de aller fleste er villige til å gi det sjansen det fortjener.

Når du først kommer over den første skumle kneika, er det svært tilfredsstillende å føle at man stadig blir bedre og bedre. Å lære seg å spille Monster Hunter er nemlig litt som å lære å sykle. Har du først lært det kan du ta det med deg videre når det kommer en ny sykkel ut i hyllene, og jobbe med å sykle raskere, med bedre balanse og å ringe i bjella for å signalisere til hyggelige eldre mennesker at du ønsker å passere. Du kan også sykle sammen med venner oppover stadig brattere bakker. Det eneste som er synd er dog at Monster Hunter ikke kommer med noen knebeskyttere eller støttehjul.

Om du ikke er redd for noen skrubbsår bør du dog ta sjansen; Monster Hunter: Generations er et svært godt actionspill med et tilfredsstillende og dypt kampsystem. For eldre fans er det i hvert fall ikke noe å tenke over; Generations er som alltid i serien et hakk bedre og et klart tillegg i samlingen om du ønsker et spill som ikke er redd for å fortsette å gi innhold til du er stappmett.