Er større alltid bedre?

Det er spørsmålet man må stille seg når man vurderer Kona 2: Brume. For etter en slags kulthit med Kona så har utviklerne Parabole ekspandert spillet og ideene.

Det er tåkete, ja

Kona 2 tar opp tråden rett etter hendelsene i forløperen. Du spiller som privatdetektiven Carl Faubert og handlinga er satt til Quebec på 70-tallet. Etter å ha rømt i en båt befinner du deg raskt i et nytt mysterium. Hvor kommer denne tåka, kalt Brume, fra? Du snører deg inn i en konspirasjonsthriller med en god dose sci-fi.

Mesteparten av spillet er å gå rundt i en semiåpen verden og lete etter ledetråder og løse oppgaver. Du har mer boltreplass i oppfølgeren. Noe som er både befriende og frustrerende. Jeg liker i utgangspunktet når spill lar deg finne ut av ting sjøl, men mangelen på en tydelig retning gjør at du bruker mye lenger tid enkelte steder enn nødvendig.

Det er kaldt, ja

Overlevelseselementene er fortsatt til stede, med enkle mekanikker og å finne og bruke ressurser på en fornuftig måte. Disse elementene er fine når det ikke kommer i veien for det som er spillets kjerne: den narrative opplevelsen og oppdagelsen.

Noe som virkelig kommer i veien for dette er et større fokus på fiender og våpen. Det var et lite element i det første spillet også, men her skjer det langt oftere. Det er ikke særlig utfordrende og det ikke særlig gøy. Bare forstyrrende. Det er også visse oppdrag du får som kun føles som en måte å få spillet til å vare litt lenger på.

Hello there

Det som gjør Kona 2 verdt å spille er først og fremst atmosfære og historiefortelling. Litt som de tidligere «gåsimulatorene», men her er det til gjengjeld langt mer å gjøre. Du møter også noen interessante karakterer på din ferd. Spillet har fått seg en oppgradering grafisk og ser bra ut, men noen av animasjonene kan første framstå klønete.

Spørsmålet er om du trenger å ha spilt det første spillet, for å ha glede av Kona 2. Nei, det går helt fint å hoppe rett på toeren, men jeg vil anbefale å gi Kona en runde først.

Kona 2: Bruma er en god opplevelse mesteparten av tida. Atmosfæren, historiefortellinga og mysteriet gjør at du har lyst til å fullføre. Dessverre er det enkelte ting som motarbeider den gode flyten som et slikt spill bør ha, da særlig skytedelene og noen uinspirerte oppdrag.

Picture of Kjell-Arne Jørgensen

Kjell-Arne Jørgensen

Journalist fra Drammen som bor og jobber i Skedsmo. Relativt altetende når det kommer til spill. Har fortsatt til gode å spille noe som er bedre enn The Witcher 2.
Siste nyheter

Relaterte innlegg

c0f038eaffe8a7de8b674013fde787a8f4b030093d8cc152a176cd932466f1fc

Scott Pilgrim EX – Nostalgisk smør på flesk

  Bare rolige 16 år etter Scott Pilgrim vs. The World: The Game kom ut er en ny adaptasjon av...

Yoshi and the Mysterious Book_header

Yoshi and the Mysterious Book – Naturfagstime med Yoshi

Samme måned som David Attenborough fyller 100 år, satser Nintendo alt på å gjøre Yoshi til den neste store naturfagslæreren....
11f8acf7082a8e6188b9013f74cd12f4ccb4e62bf2ac7187

Screamer – Drifting, raske biler og en kul historie

Bilspill har sjeldent vært min foretrukne sjanger, så ærlig skal jeg være. Helt siden Need for Speed: Underground og Burnout...