Samme spill, ny og forbedret innpakning.
Tradisjonen tro når vi befinner oss i et generasjonsskifte på hjemmekonsoll fronten ser vi nok en gang at spill får kryss-generasjonsbehandlingen, hvor de har blitt utviklet for forrige generasjon, men ender opp med å få en betydelig overhaling på de nye konsollene.
Crash Bandicoot 4: It’s About Time er allerede et fordømt bra spill. Men det trenger dere ikke at jeg skal fortelle dere når Stian Koxvig sa det så bra for oss i sin anmeldelse fra fjor høst. Jo mer jeg spiller av spillet, jo mer enig ser jeg at jeg er med Stian sin vurdering. Crash Bandicoot 4: It’s About Time er så proppfullt av innhold, nostalgi og uhemmet sjarm at det nesten gjør opp for alle de årene Vivendi Universal og Activision ikke viste segå være den beste vergen for serien etter at Naughty Dog forlot den.
Overhalingen spillet har fått i denne oppdateringen er gjerne udramatisk i natur sett utenfra, men sluttresultatet føler jeg taler for seg selv. Det vi sitter igjen med her er et spill som takket være oppløsningen på 3840x2160p og bildefrekvensen på stabile 60 bilder i sekundet ser Crash 4 mer ut som en høybudsjetts animasjonsfilm enn hva faktiske høybudsjetts animasjonsfilmer gjør om dagen.
PlayStation 5 spesifikke funksjoner som bruk av DualSense kontrollerens adaptive triggere og ristefunksjoner er tilstede men bidrar ikke denne gangen noe nevneverdig til å løfte opplevelsen til noe mer enn hva man får servert på PlayStation 4. Det er også en implementasjon av konsollens 3D Audio teknologi om man spiller det med høretelefoner, og på et systemnivå benytter spillet seg av aktivitetskortene slik at du kan se hvor langt du ahr igjen, lete opp en video som viser hvor alle kassene eller de hemmelige stenene på et nivå er, og så videre. Alt dette til tross er det som virkelig får PlayStation 5 versjonen til å skille seg ut den høye oppløsningen, den bunnsolide bildefrekvensen og relativt korte til nesten ikke-eksisterende lastescener
Hvis jeg gir meg over til litt eksistensiell undring går det en slags form for ekko gjennom min historie med Crash Bandicoot. Mitt første møte med pungdyret var som det første spillet jeg spilte på den originale PlayStation maskinen. Det første spillet i serien Naughty Dog ikke stod ved roret på, Crash Bandicoot: Wrath of Cortex, var det første PlayStation 2 spillet jeg kjøpte for mine egne penger.
Nå er en ny konsollgenerasjon på trappene, og for i hvert fall en av sønnene mine blir dette den første konsollgenerasjonen som blir lansert i hans levetid, og for dem begge har Crash Bandicoot: It’s About Time indirekte blitt deres første PlayStation 5 spill.
Heldigvis for dem er Crash Bandicoot 4 et mye bedre spill en hva Wrath of Cortex var i sin tid.
