Noen ganger er det bare en barrel roll som skiller en hyllest fra et plagiat.
Når et spill virkelig tar av, er det bare et spørsmål om tid før kopiene følger etter. Førstepersons skytespill ble lenge bare kalt Doom-kloner på 90-tallet, spillet Rogue fra 1980 er i dag best kjent for å være opphavet til sjangre som roguelike og roguelite, og i dagens spillterreng er neste soulslike aldri langt unna takket være FromSoftwares enorme suksesser med Dark Souls og Elden Ring.
Spill som henter inspirasjon fra Star Fox (Fox-likes? Lylat-likes? Revekloner?) har det derimot vært mindre av opp gjennom årene. Star Fox var tross alt ikke det første spillet i rail shooter-sjangeren, og lignende spill har gjerne hentet vel så mye fra andre klassikere i samme sjanger som Space Harrier eller Panzer Dragoon. Samtidig hadde det ikke vært feil med flere spill som hentet inspirasjon fra Fox McCloud og gjengen hans, og det har åpenbart utviklerne i Chuhai Labs tenkt også når de har utviklet Wild Blue Skies. Kanskje ikke så rart, da studioets grunnlegger Giles Goddard var med på å programmere det originale Star Fox til Super Nintendo.
Timingen kunne imidlertid knapt vært verre for Wild Blue Skies, som først ble annonsert i fjor. Den gang hadde ikke Nintendo gjort noe med Star Fox-lisensen på nesten ti år, og for fans av spill der man flyr romskip inn mot skjermen og skyter alt som rører på seg kunne Wild Blue Skies absolutt dekke et behov. Når spillet nå lanseres har Nintendo imidlertid kommet ut av revehiet sitt og gjort Star Fox høyaktuelt igjen, først i form av Fox McClouds opptreden i Super Mario Galaxy-filmen og deretter med lanseringen av en svært vellykket nyversjon av Star Fox til Nintendo Switch 2. Wild Blue Skies lanseres dermed i et helt annet marked enn det utviklerne sikkert så for seg, og det kan tenkes at mottakelsen av spillet ville vært annerledes om ikke Star Fox lå oss så ferskt i minne. Slik ståa er nå blir slike sammenligninger uunngåelige, og det er ikke i Wild Blue Skies’ favør.
I Wild Blue Skies spiller vi som skvadronen Blue Bombers bestående av fire antropomorfe piloter: Lederen og hunden Bowie, hjorten Roe, oksen Chuck og paddeiguanen Thorne. For lenge siden holdt den gale forskeren Grimclaw på å ta over hele verden, men ble overvunnet og sendt i eksil. Nå er han tilbake med sin hær, og general Harding tilkaller Blue Bombers for å stoppe trusselen.
Hvis du tenker at plottet høres kjent ut, har du helt rett. Handling, disposisjon og presentasjon ligger så tett opptil Lylat Wars/Star Fox 64 at det er på grensen til blåkopi. Det heter seg at grensen mellom hyllest og plagiat er hårfin, og Wild Blue Skies er bare en barrel … unnskyld, dodge roll unna. Det er i seg selv ikke et veldig stort problem, men etter hvert som de andre komponentene ved Wild Blue Skies havner under lupen blir det åpenbart at det straffer seg å fly for nært sola.
I likhet med Fox McCloud skal Bowie fly innover i skjermen og skyte det som skytes kan. De tre følgesvennene må med jevne mellomrom berges fra fiender som henger på slep, og utover dette gir de svært lite støtte og er egentlig mest til bry. Dette gjelder særlig i noen av banene der man flyr fritt rundt i 360 grader, der vennene dine glemmer å si ifra at de er i trøbbel og dermed blir satt ut av spill. Der enkelte i Star Fox (les: Slippy) har rykte på seg for å prate for lite, har gjengen i Wild Blue Skies det motsatte problemet. Ikke har de stort med personlighet heller, noe som gjør at spillet mangler den essensielle sjarmen som trengs for å gi opplevelsen det ekstra nødvendige løftet.
Når en bane er gjennomført flyr du videre til neste, og hvilken rute du får 0avhenger av hvor godt du har gjort det og om du har klart å gjennomføre handlinger som låser opp alternative veier. Den første banen krever for eksempel at du flyr gjennom en rekke fosser, noe som viser seg å være overraskende vanskelig ettersom tempoet ikke er på din side og fossene sperrer for utsikten. Og her er vi inne på et vesentlig punkt, nemlig at Wild Blue Skies er overraskende vanskelig. Det er ingen enkeltfaktor som sørger for dette, men snarere en kombinasjon av små elementer her og der som akkumuleres til en manglende finpuss. Der Nintendo-spill som Star Fox leverer «enkelt å lære, vanskelig å mestre» på mesterlig vis, kan ikke det samme sies om Wild Blue Skies. Når dette så kombineres med at spillet ikke har vanskelighetsgrader blir det dessuten vrient å jobbe seg rundt dette.
Deler av utfordringen skyldes kontrollsystemet. Å fly skipet er ikke spesielt vanskelig i seg selv, men hver eneste sving, vending og kursjustering føles alltid litt feil likevel. I motsetning til inspirasjonskilden kan du verken ta halve eller hele looper, noe som er spesielt frustrerende når du har brett som lar seg fly fritt i 360 grader. Skyting er i tillegg fordelt på tre knapper: Bomber for seg, mens vanlige og oppladbare skudd er fordelt til hver sin knapp. Det første gir mening, men det andre føles bare kronglete, og dessverre har ikke spillet noen innstillingsmuligheter for knappekonfigurasjoner.
En annen avgjørende faktor for opplevd vanskelighetsgrad er mengden med fiender. De fleste fiender kan håndteres passelig greit i seg selv, men frekvensen av hvor hyppig de dukker opp og hvor mange de er føles ofte ubalansert. Dermed er det lett å bli overveldet, og det hjelper heller ikke alltid at enkelte fiender du gjerne skulle ha eliminert for å få en viktig oppgradering gjemmer seg akkurat litt for lenge bak en stein eller en bygning. Du kan være svært oppmerksom og treffsikker for å få fatt på alt du vil ha, og dessverre føles ikke balansen her som om den er i spillerens favør.
Den økte graden av utfordringen kan muligens også skyldes manglende gjenspillbarhet. Det er riktignok slik også her at du må spille gjennom flere ganger for å låse opp alle banene, men utover det finnes det ingen ekstramoduser her som i det nye Star Fox, der man låser opp en egen Challenge-modus hvor du kan spille samme område igjen og igjen. Flerspiller mangler også, noe som er fryktelig synd, for med dagens maskiner koblet til internett kunne dette fått en viss oppslutning i flerspillermiljøet.
Underveis kan du plukke opp ruter (ikke ringer) for mer helse, ekstra liv og fire bokstaver som staver WILD i beste Donkey Kong Country-stil. Basert på hvor god helse du har ved banens slutt, hvor fort du klarer å ta bossen og hvorvidt du har samlet alle WILD-bokstavene vil du belønnes med spesifikke veier du kan ta videre, som igjen er avgjørende for å låse opp den ordentlige slutten. Med unntak av bokstavsamlingen er det ikke så mye nytt å spore her, og selv dette er kjent gods for Nintendo-veteraner.
Du finner også våpenoppgraderinger på banene, som er avgjørende å få tak i for å klare enkelte baner og bosser. Blir du truffet mange nok ganger mister du denne oppgraderingen, noe som gjør motstanden ekstra tøff. Apropos bosser er det også skuffende at hver enkelt boss bare heter «Boss», uten noe mer særpreg enn at de er forskjellige dyr. Det er ikke en stor greie Star Fox-serien gjør her ved å navngi bossene sine, men det betyr litt likevel.
Den tekniske flyten er på sin side helt på det jevne uten store ytelsesproblemer på PC. Den lettere cel-shadede grafikken blir fint nok presentert, men er samtidig ikke skarp eller særegen nok til å gi spillet den unike sjarmen og særpreget det kunne trengt. Lyden er på sin side litt mer blandet, der både medium stemmeskuespill, lite minneverdig musikk og merkelige auditive bugs setter sine preg på opplevelsen.
Å kontinuerlig sammenligne et indie-spill med en av de største aktørene i bransjen føles kanskje urettferdig, men i møte med Wild Blue Skies er det vanskelig å la være, ettersom det føles som at Chuhai Labs legger opp til det selv. Resultatet er dermed også deretter. Wild Blue Skies er intet mindre enn et spill som forsøker å være Star Fox, men som med alle andre «-likes» i spillbransjen må det bringe noe nytt eller bedre til bordet for å hevde seg. Her har nykommeren dessverre lite å stille med, og en helt grei spillopplevelse blir dermed aldri noe mer enn det. Mangler du en Switch 2 og har lyst på en Star Fox-klone er det kanskje noe å hente her, men for Switch 2-eiere er det ingen tvil om at originalen fortsatt er best (så er det kanskje også derfor Wild Blue Skies ikke lanseres på plattformen). Bare Star Fox er Star Fox, rett og slett.
