Andre sesong av Netflix-serien basert på Capcoms spillserie byr på familiegjenforening, interdimensjonal krig og solide doser action. Er det nok?
Adi Shankar fortsetter å produsere animerte serier basert på ulike spillserier, og tradisjonen tro gjøres dette med en distinkt og tøff animasjonsstil, mye vold og rollefigurer som tar seg bedre ut på skjermen enn de ville gjort det i virkeligheten. Reaksjonene på den første sesongen av Devil May Cry som kom i fjor var derfor litt blandet, men her i gården ble flere av oss svært begeistret for den første sesongen om Dante og hans kamp mot demoniske hærer basert på Capcoms spillserie. Der enkelte ser en ekstremt flau hovedrollefigur som lirer av deg den ene dårlige onkelvitsen etter den andre, er det denne eplekjekke holdningen som føles helt i tråd med en tøff spillactionhelt fra begynnelsen av 2000-tallet. Legg til en utsøkt skurk, eksepsjonelt god bruk av musikk (deriblant med ny låt fra Evanescence, som igjen understreker den nevnte 2000-tallsstemningen) og praktfullt stemmeskuespill av blant annet legenden Kevin Conroy, og vipps finner du første sesong av Devil May Cry på høyde med Castlevania sesong 2 og Arcane: League of Legends sesong 1.
Lista henger dermed enormt høyt for sesong 2, og med den følger også et betimelig spørsmål: Skal man satse enda mer på det som kjennetegnet sesong 1, eller skal man lytte til kritikerne og forsøke å nå ut til et enda bredere publikum som ikke helt lot seg overbevise første gang? Det endelige svaret ligger nok et sted midt imellom, men vi som håpet mest på det første må nok belage oss på at sesongen lener mer mot det siste.
Etter kampen mot White Rabbit og hans demoniske styrker har USA iverksatt en fullskala invasjon av demondimensjonen Makai i håp om å styrte dets onde gudekonge Mundus. Sentralt for denne aggressive ekspansjonen finner vi den mystiske organisasjonen Ouroboros, ledet av den styrtrike og enigmatiske Arius (Graham McTavish) som virker å ha den amerikanske toppledelsen i sin lomme. Krigen tar imidlertid en ny vending når Lady (Scout Taylor-Compton) stjeler en viktig gjenstand fra Mundus’ tronsal og Dantes bortkomne bror Vergil (Robbie Daymond) melder sin ankomst i konflikten som Mundus’ fremste kriger. Dermed må Dante (Johnny Yong Bosch) tre inn igjen i rollen som ufrivillig forsvarer av menneskeheten for å stoppe sin bror.
Med de fleste rollefigurene ferdig introdusert i forrige sesong, kan sesong 2 i mye større grad konsentrere seg om den videre verdensbyggingen, eskalering av konflikten og utviklere relasjonene mellom rollefigurene. Mye gjøres riktig her takket være både gamle og nye rollefigurer, og det hjelper også på at serien får uventet drahjelp fra virkeligheten. At USA leder en krig mot det de anser som helvetes hærer i håp om å fremskynde Armageddon og Guds gjenkomst til jord treffer langt nærmere virkeligheten enn det vi kanskje hadde trodd var mulig for bare et par år siden.
Dessverre er det også i rollegalleriet og historiefortellingen vi finner de fleste ujevnhetene. Arius er en god nok skurk for TV-serien, men det er risikabelt å legge såpass mye vekt på en rollefigur fra det minst likte spillet i serien, og sammenlignet med White Rabbit blir han altfor generisk og forutsigbar. Det fungerer godt nok med tanke på ren underholdningsverdi, men får vi aldri den samme emosjonelle tyngden vi fikk se og kjenne på i første sesong. Det er heller ikke til å komme unna at den nye stemmeskuespilleren til visepresident Baines (Ian James Corlett) ikke når opp til avdøde Kevin Conroys originale og karismatiske tolkning. Ingen kan selvfølgelig klandres for dette, men det tar bort noe av nerven fra en av de beste rollefigurene i serien.
Trioen Dante, Lady og Vergil er de som får mest oppmerksomhet gjennom sesongen, og også her er det noe blandet. Mens Lady får vokse ytterligere i sin rolle, føles det som at personligheten til Dante har blitt slipt noe for å imøtekomme kritikerne. For de av oss som koste oss med hovedpersonens arrogante og eplekjekke holdning med kjempeteite replikker i første sesong, føles det derfor som en noe svakere Dante vi møter her. Heldigvis er vi fortsatt milevis unna den dystre, humørløse og «edgy» Dante vi fikk servert i Devil May Cry 2 i 2003, så helt katastrofe er det ikke. Nykommeren Vergil kommer bedre ut av det, men også her føles det som at serieskaperne ikke helt har klart å fange rollefigurens kjerne fullt ut.
Noe som derimot ikke mangler i sesong 2 er action, noe serien byr på i bøtter og spann. Her får du intense kamper så blodspruten står, og Devil May Cry markerer seg som en svært voldelig serie som slettes ikke er ment for et yngre publikum. Serien klarer å balansere mellom action og dialog ganske bra, noe som sørger for at vi ikke sitter fullstendig numne når de mest intense scenene kicker inn. Studio Mir leverer sin sedvanlige skarpe strek, som står i stil med første sesong samtidig som den også har fått sine forbedringer her og der. De musikalske innslagene treffer på sin side ikke like godt som det de gjorde i sesong 1, til tross for at musikk fra tidlig 2000-tallet benyttes også denne gangen.
Når det kommer til tolkningen av spill på film og TV er Devil May Cry fortsatt godt plassert i det høyere sjiktet innenfor kategorien. Samtidig føles andre sesong noe slappere enn den første. Ikke fordi animasjonen eller stemmeskuespillet er dårlig, men fordi manuset er mer haltende og Dante føles noe nedtonet sammenlignet med det vi fikk se i første sesong. Noen vil kalle det karakterutvikling, men for de av oss som likte Dantes karakter slik den var føles det unektelig som en liten nedgradering, skjønt fortsatt en underholdende en.
