Jeg begynner å nærme meg et relativt “langt liv” som en gamer nå som jeg har blitt 35 år. Eller “dinosaur” om man spør mine eldste barn siden jeg tross alt ble født lenge før Google kom…
Jeg har vært heldig med å få oppleve mange konsollgenerasjoner allerede, siden mine tidligste spillminner er spill som Super Mario Bros. Mr Gimmick og Mega Man 2 på NES, for å nevne noen. Det at jeg har vært så heldig å oppleve spill helt fra 8-bit-grafikken til det nå mer realistiske nivået vi ligger på med dagens konsoller gjør at jeg har gjort meg opp noen tanker rundt det stadige jaget etter mer kraft til enhver tid for å kunne skape enda mer realistisk grafikk, lyssetting og fysikk i spillene vi får.
Misforstå meg rett her. Jeg liker å bli imponert av hvor spill er på vei og hvor vi allerede er med hver nye konsollgenerasjon, men det er også med en vond bismak når det medfølger så mye usikkerhet i bransjen. For det er omtrent ukentlig at vi hører om oppsigelser i spillbransjen fordi “spillutviklingen har blitt for dyr” til at studio klarer å holde på sine ansatte selv når et stort spill er blitt lansert til gode anmeldelser, og det alle utenom de på toppen mener er gode salgstall.
Switch og PC-versjon av The Witcher 3. Samme opplevelse til tross for noen kompromisser.
Spillindustrien har på mange måter blitt for kostbar for sitt eget beste, og fra sidelinjen blir vi servert KI-ditt og KI-datt som skal være redningen og løsningen for alle de monotone “drittoppgavene” sånn at man i teorien skal kunne fokusere på den jobben man anser som mer viktig for helheten i utviklingen av et spill. Det vi i realiteten har sett så langt er investorer og ledere i spillstudio som ser sitt snitt i å kutte kostnader på bunnlinjen ved å sparke sine ansatte, og erstatte dem med KI-teknologi som skal gjøre samme jobb, bare billigere. Du må ikke tro at de er så generøse at de reduserer sine topplønner og bonuser for at ting skal bli bedre, det hadde jo tross alt gjort at de måtte leve med litt færre millioner på lønnsslippen i året. Foruten den gangen Satoru Iwata delte lønnen sin i to i stedet for å si opp ansatte når Wii U gjorde det veldig dårlig, kan jeg ikke huske at jeg har sett noen gjort noe lignende.
De spørsmålene jeg vil stille både meg selv, og deg som leser, er følgende: Trenger vi egentlig å sprenge alle ambisjoner og ansette hundrevis av utviklere for spill som tar en til to konsollgenerasjoner å utvikle? Må alle spill ha like høyt fokus på detaljer som Red Dead Redemption 2? Eller historier som skal holde på din tid i 30, 40 eller 70 timer og mer?
Jeg husker svært godt den syvende konsollgenerasjonen da PlayStation 3, Xbox 360 og Nintendo Wii ble lansert. Det var nok her jeg begynte å endre litt på synet mitt på hva en god spillopplevelse kunne være. Jeg hadde tilgang på alle tre konsollene gjennom den generasjonen, men det var flere ganger jeg kjøpte spill til Wii, hvor det var tydelige visuelle kompromisser for at spillene skulle kunne kjøre med en noenlunde grei ytelse, sammenlignet med de to andre kraftige konkurrentene.
La oss ta Star Wars: The Force Unleashed som eksempel. Det var ikke mangel på videoer hvor utviklerne viste frem hvordan fysikkmotoren deres, Euphoria, virket i spillet. Plukket du opp en Stormtrooper ville hen på ganske naturlig vis prøve å ta tak i nærmeste avsats, stang eller andre Stormtroopere i panikk mens du drev og slengte dem rundt, og hvor organisk stål og annet metall ville bøye seg når man dyttet på det med Kraften.
Dette var ting man selvfølgelig ikke klarte å gjengi på Wii til samme grad, men har det så mye å si? På Wii satset de i stedet på konsollens særegne muligheter som innholdsmessig bydde på samme opplevelse med Wii Remote som ga deg en følelse av å kontrollere et lyssverd med din egen hånd og de la alle Kraft-egenskaper til Nunchuck-kontrolleren. Jeg er glad for at jeg spilte denne versjonen av spillet. Selv så kult det var å se alle de tekniske mulighetene de bakte inn i utgaven som kom på de sterkere konsollene og PC, står fortsatt Wii-versjonen igjen for meg som en utrolig god opplevelse.
Det samme kan sies om Wii-porten av Resident Evil 4, som flere innad i redaksjonen, inkludert meg, hyller som den beste opplevelsen av spillet takket være pekefunksjonen til Wii Remote som du ikke får på andre versjoner av spillet.
Flere av dere som har lest helt hit tenker kanskje på “Hvor vil han hen? Wii er jo “avleggs” og flere konsollgenerasjoner siden”, og til deg som tenker det: Det har du helt rett i, og derfor hopper jeg nå frem til dagens konsoller.
Vi kan vel alle grøsse litt når vi hører ordet “backlog” i spillsammenheng, meg selv inkludert. Det å finne frem eldre spill som man føler man burde ha spilt fordi alle synes det er så bra og så videre, kan noen ganger være gøy, andre ganger et ork eller tiltak i en travel hverdag hvor man egentlig vil spille noe nytt, eller bare veldig gøy. I år har jeg jobbet litt med min egen backlog, og i sommer har jeg omsider spilt gjennom Batman: Arkham Asylum og The Witcher 3. Med fire barn, kone, hus og alle prosjekter og ansvarsområder det medfører, skal jeg ærlig innrømme at tiden til spilling ikke alltid er til stede.
Det er her min nye forelskelse for håndholdt spilling har blomstret de siste årene. Før Nintendo Switch var jeg alltid litt negativt innstilt når et nytt Nintendo-spill kom eksklusivt til (3)DS i stedet for Wii (U). Jeg så på de håndholdte konsollene som “begrensende” fremfor å se hvilke muligheter de kunne gi med sin store styrke. Jeg er så glad for at jeg har innsett hvor feil tankesett jeg har hatt rundt muligheten til håndholdt spilling.
I sommer har jeg vært på flere bilturer i forbindelse med besøk og ferieturer, og under hver tur har min Nintendo Switch 2 vært en tro følgesvenn, enten det har vært gjennom Batmans forferdelige natt i Arkham Asylum eller alle rideturene og skapningene jeg har møtt gjennom mine mange timer som Geralt av Rivia i The Witcher 3.
Dette blir veldig subjektivt, men jeg er veldig sikker på at jeg ikke hadde rukket å komme gjennom sistnevnte under ferien min i år hadde det ikke vært for at jeg aksepterte de kompromissene CD Projekt Red har gjort for å få spillet kjørende på den første Nintendo Switch. Visuelt sett ser The Witcher 3 greit ut på Switch. Grafikken er selvsagt svakere stilt her siden dette er et spill som ble utviklet for første generasjon Nintendo Switch. Den grunnleggende jobben gjort her kommer likevel godt til syne gjennom den levende verdenen du befinner deg i, alle rollefigurene du kommer over samt det herlige lydbildet. (Nå har det blitt annonsert en The Witcher 3 Remastered som også kommer gratis til Switch 2 den 29. september)
Med det sagt, så tror jeg at veien videre for en mer bærekraftig spillbransje vil være å tenke nytt og mindre. Jeg sier ikke at alle spill må krympe i størrelse, men jeg ser nytten i å servere oss kortere opplevelser som kan utvikles litt raskere. Gjenbruke modeller og teksturer mer enn én gang for å slippe at et studio må begynne med blanke ark for hvert nye prosjekt, og ikke minst det å holde på arbeidskraften over lengre tid kontra det å bytte ut mannskap så fort et prosjekt er ferdigstilt.
I dagens situasjon har alt som inneholder minnebrikker bare økt voldsomt i pris. Min Xbox Series X som jeg kjøpte for 5700 kroner i 2021 koster nå 10.600 kroner (dersom du får tak i en). Vil da en lansering av en ny konsollgenerasjon fra Xbox og PlayStation være fornuftig på dette tidspunktet?
Om det blir lansering innen få år fra nå, tror jeg det å lage opplevelser som ikke nødvendigvis sprenger alle grenser når det kommer til hva vi kan forvente av spill, vil være noe som kan gagne alle parter. Jeg frykter litt at vi ser på en generasjon hvor Series X og PlayStation 5 vil leve ganske lenge før folk tar seg råd til å oppgradere.
Det vil si at utviklere må tenke på hvordan disse konsollene en dag skal kunne kjøre spillene som kommer om to til tre år fra nå. Vi ser jo hvordan dette fungerer godt i praksis med spill som blir utviklet nå til eldre konsoller. Earthion er et ganske godt eksempel på et spill som ser helt utrolig nydelig ut med sin pikselkunst, samtidig som det kjører på en Sega Mega Drive.
Det kan argumenteres om at vi spillere har blitt for kravstore når det kommer til spill. Ta God of War: Ragnarök for eksempel. Allerede ved avdukingen ble det kritisert for å gjenbruke animasjoner av Kratos fra God of War (2018). God of War (2018) har solgt over 23 millioner eksemplarer, og til tross for hetsen i forkant, solgte God of War Ragnarök likevel over 15 millioner eksemplarer.
Eller hva med Game Freak? I Pokémon X og Y introduserte de 3D-modeller av de små monstrene, og folk har kritisert de for “latskap” fordi det viser seg at de har gjenbrukt de samme animasjonene i samtlige Switch-spill i serien. Har Pokémon-spillene til Switch lidd salgsmessig av det? Nei. Til og med Pokémon Scarlet og Violet, hvor Pokémons animasjoner var det minste problemet til spillene som ble holdt sammen av gaffateip og godvilje, solgte så godt at de er på andreplass med 28,4 millioner solgte eksemplarer. Kun slått av Red og Blue med 31 millioner solgte.
Det virker som at spillbransjen nå beveger seg gjennom en fase som er umulig å unngå for å kunne “finne seg selv på nytt”. Jeg nevnte innledningsvis hvor vondt det er å lese om oppsigelser i bransjen, og dessverre tror jeg fortsatt at vi kommer til å lese mange flere artikler om store selskaper som sier opp hundrevis eller tusenvis av ansatte før vi kommer til lyset i den andre enden av tunnelen. “Xbox reset” er et av eksemplene på dette hvor vi vet at 1600 ansatte allerede har måtte gå, og at 1600 jobber fortsatt er planlagt å sies opp i løpet av finansåret til Microsoft.
Har tiden for store trippel A-spill kommet til veis ende? Hvor mange millioner eksemplarer må et spill utgitt av en stor utgiver selge før vi kan lese om en suksesshistorie uten at det står hvilke studio som har stengt dørene til tross for det som tilsynelatende er imponerende salgstall?
Assassin’s Creed Black Flag: Resynced solgte to millioner eksemplarer dag én. Ubisoft Barcelona som jobbet over to år med undervannssegmentene i spillet, inkludert oppdrag og regioner ble belønnet med oppsigelser hvorav 51 utviklere mistet jobben. På den andre siden har vi Larian Studios som opplevde gode salgstall etter lanseringen av Baldur’s Gate 3 med over 15 millioner solgte kopier. Studio er i hovedsak eid av CEO Swen Vincke og hans kone, med Tencent som eier en mindre del. Etter suksessen utvidet de staben på egne premisser, avslo flere tilbud om oppkjøp samt utbetalte bonus til de ansatte.
Det er ikke noen ren fasit på hva som må til for at dette skal løse seg for alle parter, men jeg tror at kompromisser må inngås mellom spillere og selskapene som gir ut spillene vi vil ha.
Vi som forbrukere må nok senke kravene noen hakk. Kanskje godta at ikke hvert nye spill som kommer tar kvantesprang for å heve seg over alt som har kommet før det. De som gir oss spillene bør nok se på alternative måter for gjenbruk av innhold for å kunne effektivisere utviklingstiden, samt sette realistiske mål for hva som er lønnsom drift slik at det vil være interessant å utdanne seg innenfor fagfeltet i årene som kommer.
Det er kanskje på tide at vi alle stopper opp litt, tar et pust i bakken, og lærer oss å sette pris på en god spillopplevelse. uavhengig av lengde og hvor påkostet det er.
