Da jeg var ferdig med Joel og Ellies postapokalyptiske følelsesreise satte jeg kontrolleren pent på bordet og gløttet tenkende på rulleteksten. Det var mange tanker som surret rundt i hodet mitt, og det tok tid å fordøye det mesterverket som etterkant skulle bli årets spill hos de fleste spillmedier rundt omkring i verden. Det var litt av en opplevelse, men at dette spillet skulle få en utvidelse falt meg aldri inn.

The Last of Us trengte strengt tatt ingen utvidelse, det var komplett som det var. Konklusjonen var tilfredsstillende og karakterene var mesterlig skrevet og utviklet. Spillet står støtt på egne bein, og er alene et testament på formidlingsevnen og fortelleregenskapene folka i Naughty Dog besitter. Likevel, det faktum at spillet ikke trenger noen form for utvidelse, gjør utvidelsen Left Behind så veldig mye mer imponerende.

I Left Behind utforsker vi fortiden til unge Ellie, før hun møtte Joel og før hun ble smittet av viruset. Det er en langt mer uerfaren Ellie jeg møter her, og jeg merker at det ikke er den helt samme jenta fra hovedspillet. Hun har fortsatt en slags uskyld over seg, og det er tydelig at hun bærer på langt færre vonde minner. Jeg ser en Ellie som tuller og tøyser, en Ellie som aller helst vil springe ut på eventyr med bestevenninnen Riley. Hun er bekymringsfri, utforskende og lever i nuet – akkurat som en normal tenåring. Kontrastene til hovedspillet er store, for dette er ikke den Ellie jeg husker og kjenner. 

Ellie har ikke sett bestevenninnen Riley på nesten to måneder, og frykter det verste, men plutselig en natt kommer hun på besøk. Det er her kjernen i Left Behind ligger, i vennskapet til Ellie og Riley. For å få vennskapet på rett kjøl igjen tar hun Ellie på en utflukt i nærområdet. Her får vi se hvordan to tenåringer klarer å overleve og ha det gøy, til tross for de fryktelige omstendighetene. De springer fra den ene forlatte bygningen til den andre. De tar bilder i en fotokiosk, danser på bordet i en rasert elektronikkbutikk og de besøker en støvlagt spillarkade. De tuller og tøyser, og nyter hverandres selskap, helt til den vonde virkeligheten henter dem tilbake. Vennskapet deres føles genuint ekte, og følelsene de deler med hverandre virker reelle. Naughty Dog viser igjen hvor gode de er til å gi substans i figurene de skaper, de føles nesten menneskelige.

Det er historiefortelling og rolleutvikling som står i fokus, men actionsekvensene er der også. Det er ikke så mange av dem, men de som er der er utfordrende og vanskelige. Det nye er at man møter infiserte og fiendtlige mennesker på en og samme gang, så om ønskelig kan man få disse til å sloss mot hverandre. Ellie er ikke like robust som Joel, så man tjener på å skygge unna nærkamper og det lureste er å ta ned fiendene på avstand. Det er de rolige delene hvor vi får utforske vennskapet til Ellie og Riley som er de mest givende, men den gjennomførte snikemekanikken gjør kampene underholdende og utfordrende.

Left Behind er i mine øyne akkurat hva en utvidelse skal være. Den forsterker og beriker spillopplevelsen til hovedspillet. Den er muligens en smule kort, på bare to til tre timer, men i dette tilfellet er det kvalitet fremfor kvantitet. De få timene med Ellie er fantastiske og de holder den skyhøye standarden Naughty Dog leverte i The Last of Us. Kampene er få, men det er i historien opplevelsen ligger, og historien er fortalt på mesterlig vis med paralleller til den i hovedspillet. Det er ironisk at en utvidelse jeg i forkant mente var unødvendig, likevel viser seg å være så nødvendig, og jeg er for det veldig takknemlig. Å få oppleve Ellie før hun blir formet og herdet av virkelighetens ondskap er bittersøtt og nesten litt shakespeariansk. Left Behind er en vakker liten utvidelse som alle fans av serien burde spille.