I en raskt teknologisk utviklende verden, hopper Callum på en båt til en øy langt vekke fra spetakkelet. En øy så øde at oppfinnelsenes nettverk ikke strekker til, og innbyggerne har bevart en mer tradisjonell levemåte. Som øyas nye postmann, begir han seg ut på turer i utfordrende terreng for å levere pakkene til sine mottakere.
Fading Serenades legger opp til en koselig historie om en postmann og dronen hans, på en øy med beboere spredt rundt omkring. Tittelen, som kun er utviklet av en person, tar tydelige inspirasjon fra andre store titler som Stardew Valley og klassiske Pokemon-utgaver. Men med et så enkelt utgangspunkt, er det vanskelig å se hvordan en slik historie ikke kan falle offer til monotoni.
Å bevege seg mellom ulike beboere er ganske straight-forward. Innbyggerne er spredt rundt om på øya, og du må på over elver og gjennom skog. For å legge grunnlaget for et fremdrift-system, blir nedbrutte broer synliggjort og poengtert med en gang. Tidlig i spillet må du derfor balansere over flytende tømmerstokker og hoppe over steiner for å krysse elvene og nå din destinasjon.
Det tar ikke lang tid før denne prosedyren gjøres nok ganger til å bli kjedelig. Og her presenteres det største problemet med Fading Serenades: Fremdriften er ekstremt langsom. Etter å ha blitt kjent med rutene dine og introdusert deg til folket, blir gjentakelsene vanskelig å ikke plages av. Hente pakker, for så å levere de pakkene, gå tom for energi og legge seg. Ny dag, samme øvelse.
Skal man produsere et spill som legger tyngre fokus på en ellers monoton handling, som post-levering, er det essensielt å inkludere noe som kan bryte med rutinen. Og jeg skjønner godt at utvikleren forsøkte dette gjennom organiserings-mekanikken; Hvor alle pakker tar opp ulike «blokker» med plass, så ryggsekken må pakkes med omhu. Men det når ikke helt opp, jeg hadde ønsket noe mer.
Når det er sagt, er Fading Serenades uten tvil et spill med potensiale. Historien, som tyder til en fjern teknologisk fremtid, er engasjerende og interessant. Spillet fremstår også utrolig polert, med glatte bevegelser og sterke mekanikker. Det merkes øyeblikkelig at dette er prosjekt fra en utvikler med masse kjærlighet for håndverket. Spesielt imponerende er det at kun én person har satt det sammen.
Det er ingen tekniske feil ved Fading Serenades, heller ingen estetiske. Spillet pryder en litt retro Pokemon-lignende estetikk, som styrkes av tydelige «scan lines» på skjermen og har et livlig, komfortabelt soundtrack.
Det blir derfor ekstra skuffende når gameplayet mangler den lille piffen som motiverer meg til å sluke det.
Det viktigste å ta fra denne anmeldelsen, er at Fading Serenades er nok ikke tittelen å investere i. Men utvikleren, Bernie Wick, er sterk i sin skaperevne og jeg kommer garantert til å følge med på hans fremtidige prosjekter.
