Mellom obligatoriske skoleoppgaver, stressende møter og godt markedsførte trippel-A spillproduksjoner, kan det være vanskelig for en spillentusiast å slappe riktig av. Men en gang i blant kommer det et litt mindre spill, et spill som kanskje har unngått rampelyset fra mainstream-skaren, men som likevel klarer å ta oppmerksomheten vekk fra alt annet. Fantasy Life er et slikt spill.

Dette er en blanding av en JRPG og en Life-sim, noe som betyr at man kan veksle mellom å fiske, bake og sy, og å slåss mot drager og tilsynelatende onde sultaner i det langstrakte landet Reveria. Man får velge mellom tolv ulike «liv» som fungerer som spillets klasser, men som i prinsippet er yrket man jobber i. Jegeren jakter på dyr, kokken lager mat og snekkeren, vel … snekrer.

Du kan når som helst bytte mellom yrkene, og du blir nødt til å gjøre dette ofte for å skaffe materialer til andre yrker. Dette kan være litt kjipt, ettersom man ikke helt får følelsen av å leve ett «liv», men mer følelsen av å veksle mellom hundre. Hver karriere har sin egen historie, og egne nøkkelkarakterer som fungerer som mentorer og støttespillere en kan få hjelp av gjennom spillet. Dessverre må det sies at enkelte av yrkene kan være litt like, og håndverksyrkene snekker, smed, skredder, kokk og alkymist er alle litt vel like, i det at alle disse utfører sin jobb gjennom ganske enkle minispill. Dette er morsomt nok i seg selv, men føles litt vel repetitivt gjennom fem yrker. 

Oppbyggingen er genial, og det føles faktisk som om man går i lære for å tilegne seg et yrke. Etter hvert som Reverias innbyggere anerkjenner arbeidet ditt i stadig mer idoliserende grad (til slutt hedrer de deg nærmest som en gud). Det er dog ikke bare skryt som bygger opp under denne mestringsfølelsen; man kjenner rett og slett mer stolthet over å ha smidd et magisk, brennende sverd enn ei synål i bronse. Likevel, jakten etter enhver ambisjon må starte en plass. Å slakte utallige uskyldige sauer på gresslettene utenfor Castele City er bare begynnelsen på kampen mot haugevis av sterkere (faktiske) monstre.

Levlingssystemet er også ganske intuitivt, og selv om man samler erfaringspoeng av så å si alt man gjør, så har ikke dette noe å si for å bli bedre i yrket man jobber i. For å forbedre seg på arbeidsplassen, må man utføre ulike utfordringer. Disse kan for eksempel å slå ut et visst antall monstre av en spesiell type eller å hakke fram en spesiell stein fra ei hule. Å utføre disse handlingene pumper store mengder endorfiner inn i blodet, og dette er absolutt et spill man lett blir hekta på, særlig siden man aldri går tom for ting å gjøre. Vekselvis med de yrkesrelaterte utfordringene får man også diverse oppgaver av tilfeldige innbyggere på gata, og man har dermed nært et tresifret antall timer med underholdning, før man i det hele tatt tar med plottet i spillet med i betraktningen.

Spillets historie går ut på at du, en relativt normal karakter skapt i karakterskaper med overraskende mange valg, møter en magisk og snakkende sommerfugl ved navn Flutter når du skal velge ditt første yrke. Det viser seg at himmelen er i ferd med å falle ned, og dere må sammen finne en måte å stoppe et noe katastrofalt utfall fra å utfolde seg, en oppgave som leder dere innom en drøss av interessante og minneverdige karakterer, blant annet en kortvokst og skøyeraktig konge og en to-tre tronarvinger som gjerne vil bryte med tradisjoner. Historien er humoristisk framstilt, og svært fornøyelig, men den er i bunn og grunn lite annet enn en unnskyldning for å kunne vente med å åpne opp ulike områder i spillet.

Det er altså ikke for historien at man spiller Fantasy Life, men heller for å forbedre seg i de mange ulike yrkene og utforske den ganske vide verdenen man finner lukket inn i den lille spillkassetten. Designet er godt, og man føler en distinkt variasjon i de ulike områdene man beveger seg gjennom. Fra den arketypiske middelalderbyen Castele, til havnebyen Port Puerto (donde la gente habla español), til den «1001 natt»-inspirerte ørkenbyen Al Majiik, og dette er bare de mest sentrale områdene i den første delen av spillet, før det bretter seg enda større ut.

Som sagt føles det ut som om man reiser mellom ulike kulturer, og det hjelper at designet er like gjennomført når det kommer til karakterer og monstre også. Grafikken er med tanke på ren muskelkraft ikke det beste på konsollen, men det er ingenting som rent grafisk er verdt å klage på. Stilvalget sjarmerer skjorta av de fleste, og man faller fort for de litt oppblåste hodene både folk og drager i Reveria har på skuldrene (men man kan lure på om det kanskje kan være bly i drikkevannet).

Sjarmen blir ført med videre til den fabelaktige lydsporet, som i kjent Level 5-stil er av øverste klasse. Det er få utviklere som til samme grad klarer å fange følelsen av spillet i musikken som spilles av i bakgrunnen, men dette er et område Level 5 har imponert flere ganger. Denne gangen har de fått tak i komponist Nobuo Uematsu, som tidligere har jobbet med blant annet Final Fantasy og Chrono Trigger, og som setter sitt preg på spillet med sine henrivende melodier.

Dersom du trenger et avslappende og eventyrfullt spill til å trøste deg gjennom høstmørket, er det få spill jeg ærligere kan anbefale deg enn Fantasy Life. Med et tresifret antall timer du ikke vil rekke å telle, er dette et spill du trygt kan gå til dvale med. Du kan visstnok spille sammen med venner, men i min venneflokk ble vi alle så klistret til hver vår skjerm at vi rent glemte å besøke hverandres verdener. I en original miks av rollespill og livssimulator, har jeg funnet et overraskende godt spill, og det i en utgivelse jeg ikke hadde noen forventinger til på forhånd. Endelig har jeg skaffet meg et liv.