Stakkars Tecmo. Det begynner å bli en stund siden det kom noe brukbart fra den kanten, og det har nok ikke hjulpet på saken at eksentrikeren Tomonobu Itakagi ikke bare sluttet midt i finanskrisa men også saksøkte selskapet for 1,3 millioner dollar. Jeg regner med at dette er grunnen til at mektige Epic Games har latt saken forbigå i stillhet, for «Quantum Theory», foruten alle elementene det har stjålet fra «Gears of War», ville bestått av menyene og kanskje et par frittsvevende samlinger polygoner i et stort, svart intet.

En verden i ruiner

I en ødelagt verden i nær fremtid ruver flere digre tårn midt i det som en gang var store byer. Ut fra disse tårnene flyr det noen digre slimete substanser med pigger, og de ødelegger alt de ser. En liten gruppe overlevende har samlet seg i små militser, og prøver å bryte seg inn i de digre tårnene for å rive dem ned. Kampen går svært dårlig, spesielt fordi det viser seg umulig i det hele tatt å nærme seg tårnene uten å bli smeltet, sprengt eller revet i filler av noen digre lilla lasere som beskytter inngangen. Likevel finnes det håp, i form av Marcus Feni.. ehh Syd, som har en personlig vendetta mot tårnene og vet hvordan man ødelegger dem. Det har han nemlig gjort noen ganger.

Syd er en enkel kar som liker å velte store, onde tårn, og skyte fiender. Han er en svært tålmodig fyr som aldri går lei av å karnøfle monstre og annet pakk. Selv ble jeg ganske ble lei etter ca. 20 minutter. De mange enlinjerne hans gjør kanskje ikke stort for fremstillingen av et intellekt bak de horribelt digre musklene, men de levner hvertfall ingen tvil om at han er en beinhard tøffing som vet hva han vil. Det står i skarp kontrast til kontrollmekanismen, som er en artig nostalgisk affære siden Syd kun kan løpe i åtte retninger selv med styrepinnen, akkurat som på Nintendo 64!

Hvis du ikke har levd i et Locust-hull de siste årene skjønner du også meget raskt hvordan kontrollen fungerer, men det vil i tilfelle også gå raskt opp for deg hva som mangler. Syd kan løpe, ”roadie-runne”, sette seg i dekning og skyte fra det skjulte. Det skorter derimot litt på valgmulighetene videre, for han kan verken gjøre ”swat turns”, eller smidige overganger fra en dekning til den neste. Dette var standard prosedyre både i Fenix’ Delta Squad og de mange hermegåsene, men ikke i dette fjærkreet. Jeg skulle likt å være flue på veggen hos Team Tachyon da de satt og pitchet ideer. Hva sto på tavlen? Hvordan skal vi blåkopiere «Gears of War», bare mye dårligere?

Løgn og bedrag

Det triste med Quantum Theory er at det kunne vært så mye bedre. Det ble knyttet en del hype til tittelen, og den ble til og med annonsert som en PS3-ekslusiv «Gears of War»-killer. Det hevdes faktisk fortsatt at spillet er en unik opplevelse, og jeg siterer fra emballasjen: ” Shooting gaming unlike anything you’ve seen!”, ” Launch a full scale one-man onslaught on their forward positions with brutal melee combat”, og ikke minst ”wield otherworldy weapons, and fight huge beasts”.

Løgn og bedrag, fanteri og tomme ord. Spillet ble nemlig ikke PS3-ekslusivt. Og det ble hvertfall ikke noe endelikt for «Gears of War»-serien. «Quantum Theory»s gameplay har vært utført ekstremt mange ganger før, og uten unntak har det blitt gjort bedre. Fraværet av motorsag gjør håndgemengene til alt annet enn nevneverdig brutale, og når man må gjøre størrelsen på fiendemodellene til et sentralt element i markedsføringen, er det definitivt fare på ferde.

Lyspunkter

Men det finnes lyspunkter. Alle som ett tjener dog kun til det formål å minne om hva spillet kunne vært. For det første er interiøret inni selve tårnet rett og slett ganske pent, og jeg regner med at leveldesignerne gråter seg i søvn om kvelden etter at de så hva helheten ble. Starten av spillet viser seg fra sin aller styggeste side, med et utrolig uinspirert grå-brunt bymiljø, men innsiden av tårnet man skal rive gir faktisk grunn til å studere teksturene litt nærmere.

Selve slåssingen, som man tilbringer minst nitti prosent av tiden med, har midt oppi smørja av ensformighet og dårlig AI også et lyspunkt. Fillena er ei berte som dukker opp med jevne mellomrom som en fiende/alliert av Syd, og som i fraværet av konvensjonelle granater kan kastes mot fienden for så å skape kaos. Det er faktisk en interessant spillmekanikk, som kunne og burde vært utforsket videre. Hun kan for så vidt også brukes som en del av et komboangrep som fungerer særdeles dårlig, ettersom fiendene flytter på seg mens Fillena følger opp ditt angrep nøyaktig der du begynte.

I tillegg prøver Team Tachyon seg med forsøk på å bryte opp den utrolig ensformige krigingen, blant annet ved å slenge inn sekvenser hvor man flyr rundt på de nevnte slimete fysakene i en fykende fart mens man må skyte mosaikkskiver som er i veien, ser banen opp ned og generelt prøver å være «Bayonetta». Dessuten er det en sentral gimmick at tårnet i seg selv er bevisst på at du ikke er velkommen, og prøver å gjøre livet surt for deg ved å snu og vri på interiøret sitt slik at det som nettopp var dekning, plutselig er midt i kryssilden. Alt sammen gode ideer, men i praksis faller det til bakken fordi det ikke brukes ofte nok eller dypt nok til at det føles som noe annet enn, nettopp, gimmicker.

Unngå

Noe av det såreste syns jeg er at historien gir et inntrykk av å forsøke å være noe mer. Med ekstrem godvilje kan man tenke seg at tårnene er en metafor på et eller annet, og at Syd, hvis tynne bakgrunn kan spes på etter hvert ved å skyte noen små svevende baller, er noe mer enn en bolet ape med enorme skytere. Alt dette føles uferdig og blekt, men jeg syns jeg ser et halvferdig budskap langt inni all elendigheten som med litt arbeid kanskje kunne blitt noe spilleverdig.

Se flere bilder fra «Quantum Theory» på neste side!

«Quantum Theory» er utviklet og utgitt av Tecmo. Spillet er lansert på Xbox 360 og Playstation 3.