Gears of War har vært en viktig serie for meg. Tenke seg til at det er 20 år siden vi vandret rundt på Sera for første gang som Marcus Fenix. Det er syv år siden vi fikk forrige innslag i serien hvor mange fans har ventet lenge på en fortsettelse. I stedet drar vi tilbake i tid til dagen for utbruddet av Locust-angrepet, også kjent som Emergence Day. Har serien fortsatt det som trengs, eller er det på tide å henge lanceren på hylla?
Menneskeheten har i 79 år kriget om ressursen kjent som imulsion, Imulsion er en giftig masse som menneskeheten klarte å gjøre om til et “superdrivstoff” som kunne redde menneskeheten fra en global energikrise. Etter denne lange krigen, kjent som Pendulum-krigene, ser det ut til at det er håp om en ny fredstid. Det varer dog ikke lenge.
Vi følger to kjente fjes fra serien, Marcus Fenix og Dominic Santiago, som drar på en bar for å ta noen kalde øl samtidig som de hedrer broren til Dom som falt under krigen. En kadett ved navn Lucas Reyes kommer bort for å prate med heltene sine og samtalen ender brått med et jordskjelv og nyhetssendinger som varsler om kriser flerfoldige steder samtidig. Locust-rasen har brutt seg opp på overflaten og erklærer veldig fort krig mot menneskeheten som helhet og kjører på med alt de har for å knekke menneskene, eller “markgjenger” (groundwalker) som vi så fint blir kalt.
E-Day er et spennende tidspunkt å sette som handling. Dette er 14 år før handlingen i det første Gears of War fra 2006. Her har ingen noe kunnskap om fienden som har brutt opp til overflaten. Terroren fra under bakken er skummel, brutal og nådeløs. Dette går igjen gjennom hele kampanjen.
Kort tid etter helvetet bryter løst dannes Bravo Squad bestående av Marcus, Dom, Reyes og en kvinnelig eks-tekniker kalt Mags. Reyes og Mags er nykommere i serien og de flettes utrolig godt inn med sine personligheter. De er med på å balansere det seriøse og melankolske med litt munterhet og kameratskap midt opp i alt som skjer.
E-Day sin historie er så godt fortalt, og presentasjonen du får servert her byr på en så stabil høy kvalitet hele veien. Jeg satt nærmest klistret til skjermen både mens jeg spilte og når det kom mellomsekvenser som dro historien videre. Det var noen steder jeg ble blank i øynene, og det var ikke på grunn av alt støv fra sammenraste bygninger eller blodspruten som dekker hele skjermen når du skjærer en Locust i to med prototypen av Lanceren vi kjenner i dag som et symbol for serien. Den første trilogien er et produkt for sin tid hvor trenden var “Jo større og mer manne-mann, jo bedre”, iblandet en kul historie. Det skal sies at jeg fikk tårer i øynene et par ganger den gangen også, men setter du de opprinnelige spillene opp mot Gears 4, 5 og nå E-Day, blir de litt “flatere” på det emosjonelle plan. La oss kalle en spade for en spade,et var vel ingen av oss som søkte til Gears of War-serien for å oppleve den mest gripende historien med de mest tredimensjonale rollefigurene. Det var et tredjepersonsskytespill med forferdelige vesen som kom opp fra bakken, og du hadde et arsenal med kule våpen og et engasjerende gameplay alene eller sammen med en venn.
Nesten alt dette får du her også. Den største forskjellen ligger i hvordan rollefigurene blir portrettert gjennom spillets mellomsekvenser. Det er ikke veteranen Marcus Fenix slik vi kjenner han vi møter her. Denne Marcus er fortsatt en tøffing som fortsatt lirer av seg kommentarer som “Scratch one grub”, men vi ser også en del medmenneskelige sider av ham. Det samme gjelder resten av Bravo-skvadronen. Det hjelper også med en sterk kontrast til spillets store antagonist, Vraahk. Serien har gitt oss noen minneverdige fiender som RAAM i det første Gears of War og ikke minst Queen Myrrah. Vraahk føles som en god blanding av de to, spesielt hvordan han har den fysiske truende tilstedeværelsen til RAAM og den autoritære holdningen som også Myrrah hadde. Det er selvsagt vanskelig å overgå prestasjonen til Carolyn Seymour som Myrrah. Det at vi også bare får glimt av ham underveis hvor han regelrett stjeler rampelyset, er med på å bygge opp den trusselen han og hans hær av Locust medbringer mot menneskeheten.
Nytt i E-Day når det gjelder spillmekanismene er at diverse funksjoner har blitt flyttet rundt om på kontrolleren, noe som er veldig merkbart om man er godt kjent med serien. A-knappen brukes fortsatt til løping og det å kaste seg i dekning. Denne gangen kan du også skli og legge deg ned inntil lavere murer for dekning. Aktiv omlading er fortsatt her, men visuelt har de flyttet meteret som viser når du må lade om for å oppnå en perfekt omladning ned til midten av skjermen under rollefiguren din fra øverst i hjørnet som det har vært frem til nå.
Det har også blitt introdusert oppgraderinger til våpen og rustning denne gangen, som er gjemt rundt omrking i kapitlene. Det kan være ekstra godt sikte, økt skade over tid eller andre belønninger som automatisk perfekt omladning etter en runde med motorsagen på Lanceren. Det gir både økt motivasjon til utforsking i de ellers store, men lineære brettene i spillet. I tillegg er det flere samleobjekter denne gangen, og selvfølgelig kan du finne og samle opp COG-tags nå også. Det er også våpenstasjoner utplassert flere steder på hvert brett som gir deg mulighet til å stokke opp med ammunisjon, men også bytte ut våpen etter eget ønske underveis.
Mens vi snakker om våpen, så har det blitt introdusert noen nye til E-Day:
– Incinerator: En hagle som skyter rå imulsion mot fienden og regelrett smelter dem, med et skaft formet som en øks
– Breechshot: En rifle uten ekstra sikte, med en øks på skaftet.
– Gut Puncher: En granatkaster som smeller godt fra seg.
Jeg liker veldig godt de nye våpnene. Det er skikkelig gøy å bruke dem, de føles som nye våpen fremfor en variant av de eksisterende, og de sparker hardt fra seg.
E-Day delt opp i akter med underkapitler som serien alltid har vært. I motsetning til den åpen verden-strukturen vi ble presentert i Gears 5, er vi denne gangen tilbake til lineære brett. Til tross for det, føler jeg at de har klart å møte spillerbasen på midten med ganske store brett, selv med lineær struktur. Det er i tillegg mulighet til å sjekke kart i menyen for å holde oversikt over sideoppdrag du har gått forbi uten å gjøre, eller for å finne samleobjekter.
Hver akt øker tempoet og panikken som spres i rekordraskt tempo rundt omkring. Locust-hæren bryter seg opp gjennom hull i bakken nærmest overalt, og menneskeheten merker raskt at dette er en gjennomtenkt aksjon for å utslette alle mennesker. I tillegg til det røffe og mørke visuelle uttrykket, underbygges stemningen gjennom musikken godt. Det er en del av lydsporet som kjører på alle sylindre og gir deg nesten Doom-aktig stemning under de heftigste kampene, men det er sekvensene hvor spillet bryter opp mer, og gir deg pusterom og tid til å kjenne på den bedritne situasjonen du står i. Disse står igjen som de sterkeste øyeblikkene i spillet.
Det visuelle må også nevnes her, for dette er noe av det peneste jeg har sett av spill i denne konsollgenerasjonen. E-Day er utviklet med Unreal Engine 5 og er et av de første spillene som tar i bruk lyssystemet MegaLights. Det muliggjør tusenvis av dynamiske lyskilder samtidig som ekte strålesporing med skygger er aktivt uten at dette forringer ytelsen til spillet. Jeg er regelrett imponert over at spillet kan se så bra ut, og samtidig kjøre så knirkefritt med 60 bilder per sekund i ytelsesmodus. Kvalitetsmodus sikter seg inn på 30 bilder per sekund i full 4K-oppløsning, og balansert legger seg mellom disse to og skal gi 30-40 bilder per sekund med fokus på bildekvalitet.
Gears of War: E-Day serverer en fengende og gripende forhistorie satt til en av de mest spennende hendelsene i spillserien, men det er også med en bismak jeg skriver disse ordene. I ukene før spillet ble lansert, kjørte Xbox en ny runde med sin omstrukturering hvor ytterligere 268 utviklere fikk sparken. En av disse var Juan Vaca, regissør for historien i E-Day. Det skal nevnes at denne nyheten ikke har påvirket min mening om spillet, men spill lever ikke i et vakuum, så jeg føler det er viktig å anerkjenne jobben som Juan Vaca har gjort for at spillets historie er så bra som den er.
Jeg har tenkt mye på den originale trilogien mens jeg satt med E-Day. Vi fikk en remaster av originalen i fjor som har gitt meg håp om en lignende behandling av de andre spillene også. Jeg har fått alt jeg hadde et håp om å få i Gears of War: E-Day, og mye mer. Dette er ikke bare en forhistorie, det kan fort være det beste spillet i serien for min del. Gears of War: E-Day er et utrolig bra spill som klarer å balansere mellom den forferdelige brutaliteten som krigen mot en ukjent art medbringer, samtidig som det tar seg tid til å puste litt og kjenne på følelser som tap og frykt.
