I forkant av en anmeldelse er det urovekkende å vite at skaperne bak et spill så vidt har rukket å gjøre seg ferdig før de så har blitt kastet på hue og ræva ut av sine japanske sjefer. I april var nemlig dette tilfelle for Sega Studios San Francisco, utviklerne bak «Iron Man 2». Så det var rett og slett ikke til å unngå at jeg hadde en litt dårlig følelse idet jeg satte meg ned med spillet basert på Marvel-filmen.

Rik helt

Tony Stark er på dagtid playboy og eier av megaselskapet Stark Industries. Men under det heroiske navnet Iron Man ikler han seg en høyteknologisk flyvende rustning og bruker fritiden sin på å forsvare kapitalismen og de forente stater. I spillet som baserer seg på den kinoaktuelle actionfilmen «Iron Man 2», inntar vi selvsagt rollen som den robotlignende superhelten som først så sine dager i tegneseriehefter på 60-tallet.

Som en absurd reprise av den kalde krigen har russerne rappet en kopi av den meget avanserte og allvitende supercomputeren J.A.R.V.I.S fra Stark industrier. Med sin egen oppskrift på hvordan de kan produsere en rivaliserende jernmann, må Tony Stark få hjelp fra sin beste venn, Kaptein James Rhodes (spilt av Don Cheadle). Utrustet med det siste fra Starks verksted blir heltene nok engang Iron Man og War Machine, og setter ut for å gjenvinne tapt data og levere tidenes mest hardtslående slag mot piratkopiering.

Historien i «Iron Man 2» holder seg langt unna filmen, og leverer i stedet en serie intetsigende hendelser som utspilles i filmen og tegneseriens univers. Jeg finner et lite lyspunkt ved å høre Samuel L. Jackson i rollen som Nick Fury og Don Cheadles tolkning av James Rhodes, men med et usammenhengende kort plott og et klønete manus sliter gutta med å levere varene. Fraværet av Robert Downey Jr. i Iron Man-rollen hjelper heller ikke på stemningen.

Ulekkert

Grafisk er «Iron Man 2» heller ingen perle. Omgivelsene er mildt sagt stygge, og kan enkelte steder forveksles med et syv år gammelt spill på Playstation 2. Lite virker polert eller ferdig, og karakterene faller et sted mellom direkte ekle og lite overbevisende. Jeg var usikker på om jeg skulle le eller gråte av forsøket på å gjenskape Don Cheadle ansikt. Den ellers så kjekke svarte skuespilleren ser i «Iron Man 2» ut som han har et alvorlig tilfelle tredjegrads forbrenninger i hele ansiktet, og i i likhet med resten av karakterene opptrer de i filmsekvensene som livløse plastilinadukker uten mimikk.

Det har aldri vært så lite fristende å leke superhelt som når jeg spiller «Iron Man 2». Fra et litt kranglete siktesystem, som i kampens hete liker å leve sitt eget liv, kan jeg veksle mellom å ta kampene til himmels eller holde meg på bakkenivå når horder av fiendtlige roboter og helikoptre skal bekjempes. Jeg pleier vanligvis å finne en underholdningsverdi når muligheten til å fly fritt byr seg, men i «Iron Man 2» er det håpløst å finne glede i flyvingen. Her blir store deler av tiden heller brukt på å se frustrert ned på et av de mest klønete knappeoppsettene jeg har opplevd, og som et mulig forsøk på å kompensere for håpløs kontroll er den kunstige intelligensen like greit skrudd ned på null.

Elendig

At utviklerne måtte legge ned virksomheten allerede før spillets lansering kommer ikke som en bombe etter å ha prøvd «Iron Man 2». Fra start til slutt er det et forferdelig spill, og et labert forsøk på å tjene inn noen ekstra kroner rundt filmens suksess. Spillet bør for guds skyld unngås, og ligger etter min mening an til vinne prisen for årets minst underholdende spill.