I dag sparkes det 30. sommer-OL igang i London – eller “The XXX Olympiad”, som det offisielt kalles – og selvsagt har spillbransjen sett sitt stikk til å spe på med offisielle produkter på den elektroniske fronten.

Sparsommelig skryteliste

Segas bidrag har fått det spartanske navnet London 2012: The Official Video Game of the Olympic Games, og hvis lange spilltitler hadde vært en OL-gren, hadde Japan glatt høstet årets gullmedalje.

Gull i breddeutvalg hadde de imidlertid måtte sett langt etter, da spillets imponerende skryteliste av OL-grener raskt skrumper da man innser at de fleste stort sett er variasjoner av løping, svømming og stuping – og jeg ser ikke helt poenget i å velge mellom kvinner og menn når grenene de utfører er helt identiske.

Lett å lære, vanskelig å mestre

Men gjenbruk av spillmekanikker og oppblåste lister til tross, det er fremdeles gøy. Betraktelig gøyere enn brorparten av sommer-OL, synes i hvert fall jeg. Kontrollene er enormt intuitive, og selv med besøk av venner med tilnærmet null spillerfaring, tok det ikke mange forsøkene før de kunne måle seg med oss hardbarka og bitre gamere.

De fleste grenene tar i bruk et par knapper eller stikker, og krever at man koordinerer trykk i minst et par faser. Det er lettfattelig, men samtidig enormt engasjerende, og “en gang til”-faktoren er skyhøy. Grener som spydkast, bueskyting og vektløfting var umiddelbare favoritter, men senere kom også sykling, løping, svømming og kulstøt endte opp på koselisten min etter et par dager. Og leirdueskyting. Leirdueskyting er fett.

Rotete online

For man kan selv sette sammen sine egen kombinasjoner av grener til flerspillermoro, noe som burde fungert bedre enn det gjør i praksis. Å spille online kan være en fryktelig affære.

Om man i det hele tatt klarer å samle nok spillere til en foreslått kombinasjon av øvelser, ramler de fleste av etter et par runder, når de innser at de ikke kommer til å oppnå gull i samtlige grener.Og så begynner folk å bli frakoblet, siden spillet insisterer på å oppdatere resultatene til en usedvanlig pinglete databaseserver hver bidige gang noen løfter en finger. 

Og uten flerspiller, er det fryktelig lite igjen å hente. Enspilleren, hvor man spiller gjennom de Sega anser som et komplett OL, men som merkelig nok tar i bruk langt fra alle øvelsene spillet har å tilby, er morsomt et par-tre ganger, men så blir man lei av å spille mot fiktive resultater.

Sportsspill, og da spesielt mangekampspill som dette, er skapt for flerspillermoro. Da er det synd at man må ha like mange håndkontrollere som spillere, når nesten samtlige grener spilles etter tur. En egen hotseat-modus hvor én kontroller gikk på rundgang hadde vært fabelaktig.

Høy promille

Fabelaktig er også formen til kommentatorene, som tydeligvis har vært på flaska siden daggry. Uansett om kastet mitt er kortere enn mitt forrige eller ikke, jubler de like mye uansett, selv om et kortere kast burde være skuffende. Og det er tydelig at de ikke har helt begrep på hvor de befinner seg, da de omtaler alle utøvere i kjønnsløse vendinger, og aldri bruker navn. Utøvere og publikum er for øvrig like på druen som kommentatorene, og sørger for at alle forsøk over et visst nivå sørger for folkefest på OL-stadion.

Slik småslurv må man finne seg i titt og ofte, og det samme gjelder de irriterende innlastingene og pausene mellom forsøkene. Men jeg blir aldri virkelig irritert. Kanskje med unntak av gangene jeg blir kastet ut av online-spillene. For jeg liker spillet. Og jeg blir stadig bedre, noe som tyder på at det er ferdigheter foran flaks som lønner seg på lang sikt. Akkurat som OL.

London 2012: Blablablabla  er et ypperlig alternativ for spillkvelder i heimen, og spesielt om erfaringsnivået med spilling varierer. Det er samlende, engasjerende, enormt konkurransevekkende og publikumsvennlig – jeg skulle bare ønske det var flere grener å leke seg med.

London 2012: The Official Video Game of the Olympics er utviklet av Sega Australia og utgitt av Sega for PC, Playstation 3 og Xbox 360. Spillet er ute.