Det er gått tre år siden jeg først stiftet bekjentskap med Stalker-landskapet, radioaktiviteten og alskens beist som herjet der. «S.T.A.L.K.E.R. : Call of Pripyat» har vært tilgjengelig for russiske spillere en stund, men oversettelsen og eventuell tilrettelegging for det europeiske markedet har tatt tid. Likevel er minnene fra det første «S.T.A.L.K.E.R.». såpass sterke i denne anmelders minne, at jeg har tålt litt venting.

 Jeg husker det første spillet som innovativt, med en spennende og fascinerende historie. De fleste gode spill får imidlertid en oppfølger og når sant skal sies er vel dette også tilfellet med en rekke dårlige spill.

Kontrafaktisk historie

Kontrafaktisk historieskriving er den hypotetiske historieskrivingen. Hva kunne ha skjedd dersom historien hadde vært litt annerledes?  Ved å bruke ekte historiske hendelser som bakteppe, føles det hele litt virkeligere. Dersom atomreaktoren i Tsjernobyl hadde vært enda litt kraftigere, lekkasjen mer omfattende, med litt større eksplosjoner og slikt, så kunne man ha fått et landskap likt det du finner i «S.T.A.L.K.E.R.». Denne innfallsvinkelen var ny og spennende da det første «S.T.A.L.K.E.R.» kom. Dersom en oppfølger til et slikt spill skal kunne gi meg samme følelse av originalitet som det første gjorde, må det være mye nytt og spennende i oppfølgeren. Dette var tanker jeg gjorde meg opp før jeg begynte å spille; gode forventninger, annerledes spill, tenkte jeg.

Trist opplevelse

Så var jeg i gang. Synet som møte meg var er et trist landskap. Det blåser og regner, sikten er ikke all verden, og du føler nesten at du fryser med en gang. Du får høre at du skal agere som en dobbeltagent og infiltrere lykkejegerne som kalles Stalkers og forsøke å finne ut hva som har skjedd med fire forsvunne helikoptere. Ikke all verden av en historie, men hva med gameplayen? Det går noen folk hvileløst omkring. Jeg er utstyrt med et dårlig rustent våpen, men jeg klarer da å fyre av et headshot på kloss hold. Resultatet er at jeg erter på meg alle kameratene til mitt tilfeldige offer, og jeg må løpe.

Spillet er svært åpent. Du kan velge å holde deg til hovedoppdraget, som kretser rundt disse helikopterne, eller du kan utforske og finne ut ting på egen hånd og gi beng i hovedoppdraget så lenge som mulig. Jeg valgte det sistnevnte, da jeg er en slik spiller, og fant for ut at spillet er omtrent slik: snakk med ulike karakterer i spillet og få oppdrag. Oppdragene dreier seg enten om å finne gjenstander eller å drepe muterte monstere eller banditter. Personlig likte jeg best finne-gjenstander-delen, da drepinga var ufattelig irriterende på mange måter. Noe av det verste var muligens lyden.

Anmeldelsen fortsetter på neste side.

Usynca lyd og stusselige effekter.

Gode lydeffekter er viktige stemningsskapere i ethvert spill. Men når maskingeværene høres ut som små kinaputter, og det er umulig å høre noe/eller noen komme før det/de/den angriper deg, blir det et irritasjonsmoment. Resultatet blir at du vrir deg 360 grader rundt og surrer veldig med kameravinkelen før du får øye på hva som skjer. Det er noen lyder der, men du hører ikke hvor de kommer fra, og karakteren din responderer ikke med smerteskrik, eller noe slikt – du mister bare plutselig helse, og skjønner at her må du gjøre noe, ellers er du snart dau. Dette er spesielt irriterende når en eller annen løsbikkje hopper på deg og du febrilsk må se ned og i riktig retning for å få plaffet ned utstykket.

Det er umulig å vite hvor skadet fienden er før du har drept den. Det er dermed også umulig å vite hvor mye de tåler i forkant av slaget. De responderer ikke på å bli skutt på annen måte enn at de ser deg og skyter tilbake/hopper på deg. Dette er i grunn ganske merkelig siden du selv kan bli skadet på en rekke måter. Enten er du rammet av radioaktivitet og må ta sprøyter eller vodka for å lindre, eller du kan ha et blødende sår og trenger bandasje. Du kan også være sulten eller utmattet og må bøte på det også. Jeg savner muligheten for å se om også dine fiender er rammet av lignende.

En rekke av de muterte vesenene har også egenskapen å gjøre seg selv usynlige, noe som er spesielt irriterende når også lyden svikter. Resultater er at du bare må skyte og kaste granater på måfå. Du kan heldigvis quick-save, så etter noen forsøk får du gjerne drept det du skal.

Grafikken

Det som skuffer meg mest ved grafikken, er ikke at den er dårlig, men heller at scenarioene er så stygge. Du vandrer mye rundt i mørke, dårlig vær, eller en kjernefysisk storm. Det ser ikke pent ut, og du blir aldri stoppende og måpe over at noe er godt laget. Dersom man skal sammenligne med et annet postapokalyptisk spill, så er det lett å tenke «Fallout 3», men der «Fallout 3» hadde humor og et pussig innslag av 50-talls effekter er det ingenting som får deg til å trekke på smilebåndet av dette landskapet. Dersom målet er at du skal komme i Tsjernobyl-stemning, så har nok utviklerne fått det til. Men forbered deg på å dra til et trist sted.

Anmeldelsen fortsetter på neste side.

Rollespillelementer

I tilegg til å få oppdrag av folk du møter, kan du også selge og kjøpe ting. Dette er primært måten du skaffer deg penger på. Enten du har funnet en radioaktiv artefakt, eller ønsker å kvitte deg med for mye ammo, er det alltid noen som vil kjøpe. Du kan også oppgradere utstyret ditt, men da må du finne en tekniker som kan jobben, samt skaffe de nødvendige delene. Når det kommer til artefaktene, så er det samme greia som i første «S.T.A.L.K.E.R.», men denne gangen ligger ikke de radioaktive bitene tilfeldig slengt rundt. Nå må du bruke en slags peiler for å finne ut hvor artefaktene kommer til å åpenbare seg. Litt mer hassel, altså, og litt mer skade fordi de alltid befinner seg i et område med elektrisitet, gass eller annet som skader deg.   

Kartsystemet, transport og konklusjon

Du følger et digitalt kart med målene dine merket ut for å orientere deg.  Også levende skapninger blir merket av på kartet i real time. Ellers er stalker-verdenen delt opp i tre soner. Det ser ut som om du kan traske til hver enkelt av de, men du må ha en fører for å ta deg fra sone til sone. Trasking ender i et uoverstigelig fjell eller et gjerde du ikke kan klatre over. Det ligger bilvrak, militære som sivile rundt omkring, men du kan dessverre ikke kjøre dem. Noen stalkere kan følge deg til steder de har tenkt seg likevel, så dette er vel en form for kjapp reising, men for det meste er det beina dine som bærer deg.

Personlig ble jeg lei av å vandre rundt i myra, men kanskje kommer det mods og patcher som sprer farge til et ellers trist landskap.

«S.T.A.L.K.E.R. : Call of Pripyat» er ute til PC nå.