I sitt nyeste eventyr slipper Lara den forventningstunge «Tomb Raider»-tittelen, og har søkelyset fullstendig på seg selv. Handlingen har da også svært liten innflytelse på Laras liv og virke, og må ses på som en notis i «Tomb Raider»-sagaen. Og det passer helt fint til Microsofts arkademarked.

Kranglete demoner

Lara er på en sedvanlig arkeologisk utflukt da hun blir tatt med buksene nede av en gjeng paramilitære brutuser, som også vil ha skattene Lara er på utkikk etter. I all sin ukyndighet kommer de i skade for å vekke den gamle mayademonen Xolotl, som har en plan om å ødelegge og drepe alt han kommer over, men også erkefienden Totec. De to har hatt utestående business i over tusen år, og Totec er mer enn villig til å hjelpe Lara med å sende fiende tilbake til steinstatueform. Det er i grunn hele plottet, og er en helt ok unnskylding for å utforske grotter, finne røde hodeskaller, og lysende objekter som gir poeng. Det beste Xotlotl vet, etter å bade verden i blod, er nemlig å finne på lumske feller og gåter med fatalt liten feilmargin til små, søte arkeologer som jakter på ham.

Det må nevnes at det er en befriende sunn Lara vi møter denne gang, og fra å være en karikatur av en mannedrøm har hun blitt atletisk og velproposjonert fremfor fortung og anorektisk. Diablo-vinkelen gjør også at man klarer å fokusere på spillets mange gåter fremfor hovedpersonens veltrente.. ehm.. ryggtavle.

Det er imidlertid ikke bare Lara som tar seg godt ut, for både miljøene og fiendene ser veldig bra ut. Det er lett å ta snarveier med en kameravinkel av denne typen, men selv om miljøet for så vidt er statisk er det massevis av objekter som kan sprenges og ting som kan fikles med. Etter hvert som fiendene blir større og mer groteske kommer de skarpe teksturene også godt til syne, og det er i det hele tatt en vakker verden vi får utforske. Mye av grunnen til det er vel at det på et vis er lite informasjon på skjermen som spiser ytelse, men jeg får heller følelsen av at Square Enix har brukt smarte og kreative løsninger for å lage et pent spill, enn at de fører oss bak lyset under et teppe av moderne fiksfakserier. Ja, Kane & Lynch, jeg ser på dere.

Velutstyrt

Spillet foregår altså blant gamle mayaruiner, noe som danner et godt bakteppe for morderiske og fellebefengte gåter. Mellom slagene har Xolotl også sørget for horder av groteske demoner i alskens former og størrelser, og Lara har et forfriskende arsenal av jernvarer for å hanskes med djevlene. Man har alltid de trauste pistolene med uendelig ammunisjon, og i enkeltspillereventyret har man også et utømmelig lager av Totecs magiske spyd.

Som den stuntarkeologen hun er, har Lara også en mengde bomber som brukes til både gåte- og konfliktløsning. Disse plasserer man på fargeknappene på kontrolleren, hvor spydet alltid er valgt og resten kan distribueres fritt på hagler, revolvere, Uzi`er, flammekastere og den alltid like gåtefordummende granatkasteren. I god arkadestil bruker man R-stikken som pekestokk og RT som avtrekker, og prosjektilene snegler seg Metal Slug-aktig over skjermen.

Bombene befinner seg derimot alltid på Y-knappen, og sammen med spydene og kjettingkrokpistolen som gir akutte Zelda-assosiasjoner, kan de brukes til både ”splash damage” og alternativ problemløsning enten ved å sprenge trekonstruksjoner eller flytte digre steinballer. Spydene kan på samme måte brukes like godt til å spidde djevleyngel som til provisoriske trapper. Alt dette henger fint sammen på grunn av at kontrollen sitter strammere enn Laras khakishorts, og et behagelig låst kamera som på grunn av fugleperspektivet gir et fint overblikk og aldri kommer i veien.

Som alltid i et spill laget av folk som har vært ute en nordpolnatt før, og antakeligvis en stor gjeng brente barn, er utfordringene logisk utformet med en rekke enkle ”sikkerhetsnett” slik at man aldri havner i en situasjon hvor verktøyene for å løse gåten har rullet bort eller blitt sprengt vekk slik at man må laste inn hele greia på nytt. Misforstå meg rett, mange av gåtene er likevel utfordrende nok, men man slipper å stå fast på grunn av utviklernes slurv.

Relativt enkelt

Når det er sagt, kan man likevel stusse over at mange av gåtene er såpass enkle, og selv om jeg fant det befriende og adrenalinpumpende å spurte bekymringsløst gjennom fem forskjellige gåter, brenne en horde edderkopper og løpe videre til neste barnelek, vil nok atter andre forarge seg over enkelte av banalitetene spillet lemper halvhjertet mot deg. Flere ganger sto jeg faktisk fast fordi jeg trodde gåten var en oppvisning i hjernebry, men så skulle man bare sprenge en diger trekloss.

En annen kilde til skuffelse var det øyeblikket jeg innså at spillet er ekstremt lineært, selv om både kartet og de mange kryptene som ligger langs den opptråkkede stien skaper en illusjon av noe annet. Tomb Raider har alltid handlet mye om friheten til å utforske spennende områder, og dessverre faller mye av det bort her. I starten somlet jeg mye med disse valgfrie gåtene, som ofte også er mye vanskeligere enn de obligatoriske, fordi jeg trodde det var den riktige veien. Til spillets forsvar ligger det mye gjenspillingsverdi i å løse disse gåtene. Som i gode gamle dager har man en poengsum som enkelt oppsummerer alt du har foretatt deg i hvert kapittel, og understreker helt utvedydig at «Lara Croft and the Guardian of Light» er og vil være et arkadespill.

Totec kan kontrolleres av en annen spiller, og det gir spillet en god del mer dybde samtidig som det verken er nødvendig eller spillets største styrke. Gåtene får likevel en ekstra snert eksempelvis av at kun Lara kan balansere på spyd, mens Totec kan ta tak i Laras krokpistol for å komme seg videre. Samarbeidsdelen er også bare lokal, og blir dermed neppe like mye spilt som hvis den hadde vært tilgjengelig over Live.

Alt i alt er det en trivelig liten godbit vi får servert. Hverken tung, dyp eller omfattende nok til å mette sulten etter «Diablo 3», men som en nostalgifremkallende og smått hjernetrimmende skytefest fungerer den helt perfekt. Jeg synes hvert fall det er fint når store utviklere velger å legge lista kjempelavt, og heller leverer så det holder innenfor de rammene de selv velger og har kontroll på.

Se flere bilder av spillet på neste side!

«Lara Croft and the Guardian of Light» et utviklet av Crystal Dynamics og utgis av Square Enix. Spillet er tilgjengelig på Xbox 360 via Xbox Live Arcade.