Få spillserier kan skilte med en så variert og imponerende merittliste som den Metal Gear kan vise til, og det er ikke uten grunn at en hel spillverden har gledet seg til den femte installasjonen i serien. Spillene som følger Snake og et ensemble av særegne karakterer har landet på til sammen 15 ulike konsoller, og den episke og noe forvirrende sagaen har vært innom TV-skjermene i ganske mange av de tusen hjem. For å markere lanseringen av det femte spillet i serien, ser vi helt tilbake til seriens begynnelse, og følger den fram til det femte spillets fantomsmerter.

Det hele startet altså i 1987, da Metal Gear ble sluppet til den noe obskure plattformen MSX2. Valget av plattform gjorde at spillet originalt kom til Japan og Europa, men ikke til USA. For å nå også det amerikanske markedet, fikk et redusert team etterhvert i oppgave å lage en NES-versjon av spillet, men uten visjonæren Hideo Kojima på laget, er det mange som hevder at denne versjonen var noe dårligere. Spillet var i seg selv av god kvalitet, og opplevde moderat suksess. Med et ovenfra-og-ned-perspektiv og stealth-mekanikker som den gang var svært nyskapende, representerte seriens første spill noe spennende og nytt.

Suksessen det første spillet opplevde, gjorde at et nytt spill ble høyst aktuelt, og Kojima ble invitert tilbake til produksjonen av et medlem av NES-versjonens utviklerteam, som ønsket at de skulle få til en respektabel oppfølger. Resultatet ble Metal Gear 2: Solid Snake, en oppfølger som bygde på det første, og introduserte nye mekanikker for å luske seg rundt ubemerket. Blant annet kunne man nå gå på huk for å unngå å lage lyd eller for å gjemme seg under skrivebord. Spillet ble opprinnelig kun utgitt i Japan i 1990, fremdeles til MSX2, og kom ikke ut i vesten før i 2006.

Utover 90-tallet gjorde konsollene voldsomme tekniske krumspring, og etterhvert som det ble mulig å skape imponerende 3D-miljø i spill, ble også Kojima interessert i å skape en ny installasjon i Metal Gear-serien, noe som åtte år etter seriens forrige spill ble lansert, resulterte i Metal Gear Solid til Playstation (i 1998, dersom du ikke klarte å regne ut det selv). Til tross for kvaliteten også i 8-bitsforgjengerne, var det dette spillet som virkelig skulle gjøre serien til en kraftpakke på det internasjonale markedet.

I motsetning til andre samtidige 3D-skytespill, hadde det opprinnelige MGS et mye større fokus på taktikk og det å bruke kløkt til å skjule seg fra fienden, framfor det å skulle plaffe ned alt og alle som entret skjerm. Det ble brukt et dynamisk tredjepersonskamera, som til enhver tid roterte automatisk for å gi deg best mulig oversikt over området, og du kunne bruke ulike teknikker for å best holde deg skjult. Blant annet var det mulig å gjemme seg under esker eller kakke på vegger for å distrahere fiender, teknikker som fremdeles er i bruk i serien (og som regnes som nokså ikoniske).

Spillet var en stor kommersiell suksess, og solgte mer enn seks millioner enheter på verdensbasis. Derfor var det ingen stor overraskelse at Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty dukket opp tre år senere i 2001, denne gangen til Playstation 2 (senere oversatt over til Xbox). Oppfølgeren var gameplaymessig massivt forbedret. Et førstepersonskamera ble introdusert, og åpnet for muligheter som å la spilleren sikte inn på fiendens radio for å unngå at de tilkaller forsterkninger, eller på rør for å blinde soldater med damp. Bedre AI hos fiendesoldatene gjør spillet mer utfordrende, og de evner nå å flankere spilleren slik at det er vanskeligere å unnslippe når man først er blitt oppdaget.

Likevel var spillet noe kontroversielt. Delvis var dette på grunn av at man etter en kort prolog hvor man spiller som Snake, bytter til å kontrollere den nokså androgyne Raiden, en karakter veteraner fra det første spillet ikke tok varmt i mot med det første. Enkelte kritiserte også den filosofiske historien som tok for seg samfunnsaktuelle tema som sensur og konspirasjoner, samtidig som spillet hadde helt klin gæren form for humor, og like spinnville karakterer. Denne kombinasjonen av tankevekkere og særhet har senere blitt en standard for serien, og definitivt noe i hvert fall undertegnende setter stor pris på.

På dette tidspunktet hadde serien blitt så populær at det ikke var noe som kunne stoppe den. Etter Sons of Liberty ble en oppdatert versjon av det første MGS lansert til Gamecube, mens det neste spillet i serien ble lansert til Playstation 2 i 2005 her til lands. Metal Gear Solid 3: Snake Eater tok oss med tilbake til den kalde krigen i 1964, og vi fikk gleden av å infiltrere Sovjet i rollen som Naked Snake, den opprinnelige supersoldaten Solid Snake ble klonet fra (jeg forsøker å unngå å gå for dypt inn i historien i denne artikkelen, for dette er en serie som veldig fort blir veldig forvirrende).

Det at spillet foregår på 60-tallet, gjør at spilleren får noen unike begrensninger i forhold til tidligere spill. Blant annet har man i Snake Eater en mye mer primitiv radar, noe som gjør at minikartet fort blir litt mer forvirrende. Man får også i mye større grad benytte seg av terrenget, ettersom man kan bytte kamuflasje for å i størst mulig grad gå i ett med de russiske skogene. Overlevelse blir også en egen mekanikk, og man er nødt til å jakte på dyr for å holde seg mett, pleie skader og matforgiftning på egen hånd, samtidig som man forsøker å traversere en ugjestmild og variert natur.

Spillet er fullt av kreative bosskamper og finurlige måter å gå gjennom samme område flere ganger. Historien er igjen en god miks av filosofisk og klin kokos, mens den parodierer en spionsjanger som har vokst seg stor med James Bond i spissen. For meg er Snake Eater spillopplevelsen som aldri slutter å gi, og jeg tar meg selv i å fremdeles komme tilbake til spillet med jevne mellomrom og enorm entusiasme. Definitivt blant mine personlige favorittspill.

Etter tidenes beste forløper, fortjente serien også den beste etterfølgeren den kunne få, og vi fikk i 2008 fingrene på seriens første PS3-spill, Metal Gear Solid 4: Guns of The Patriots. På dette tidspunktet er Solid Snake blitt gammel, takket være en sykdom, og sendt til Midtøsten for å lete etter Liquid Snake. Spillet forteller slutten på Solid Snakes saga på like mesterlig vis som før (og med like mange timer cutscenes som fans er blitt vant til).

Snake har fått noen nye duppeditter å leke seg med, hvor OctoCamo er den folk nok først tenker på i forbindelse med MGS4. Snake har nå fått en høyteknologisk drakt som tilpasser seg teksturen på veggen eller gulvet han presser seg inn mot. Spillet kommer ellers ikke med noen store nyvinninger til oppskriften, men det første Metal Gear-spillet i HD var et vakkert syn da det først ble lansert, og selv nå ser det langt i fra dårlig ut.

Som om ikke fire lanseringer i Solid-serien var nok, har serien vokst seg større gjennom mange spin-offs og relanseringer i løpet av årene. Metal Gear: Ghost Babel til Game Boy Color; Metal Gear Acid, Acid 2, Portable Ops og Peace Walker til PSP; til 3DS kom Metal Gear Solid: Snake Eater 3D, mens PS Vita, Xbox 360 og PS3 fikk HD Collection som inkluderte både Peace Walker, MGS2 og MGS3. En spin-off hvor Raiden er blitt bygd om til en cyborg-ninja med bokstavelige baller av stål ble lansert i form av Metal Gear Rising: Revengeance, utviklet av Platinum Games til 360, PC og PS3. For å toppe det hele er det vel greit nok å nevne at serien er ikonisk nok til at Snake ble inkludert i Super Smash Bros. Brawl, som den første tredjepartskarakteren i seriens historie, mens Raiden fikk plass i Sonys Playstation All-Stars Battle Royale.

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain er til nå det siste spillet i artikkelen med uthevet skrift, og det er ingen liten begivenhet at et nytt spill er sluppet i denne prestisjetunge serien. Ta det med ro, anmeldelsen av 80-tallets spioneskapader er på vei, og du skal slippe å vente lenge på vår dom. Dersom du ønsker å dele din mening om noen av Snakes eventyr, er det bare å gi lyd fra deg i kommentarfeltet. Jeg synes i hvert fall at serien er superlativt fantastisk.