Bayonetta 2 er alt det første spillet noen gang var. Det er sexy, stilig, utfordrende og en fryd å spille. Bayonetta er, for de som ikke kjenner henne fra originalen, ei sexy heks som bruker håret sitt som en tettsittende latex-drakt. Når hun tilkaller demoner som manifesterer seg gjennom håret hennes, er hun nødt til å ofre det improviserte laget med klær for å skape enda mer improviserte, og høyst dødelige, demoner. Dette selvfølgelig for å drepe engler og demoner (hvorav sistnevnte er nye fiender i oppfølgeren), og det blir derfor vist mye hud i løpet av de ti timene første gjennomspilling av historien tar. 

Denne gangen møter vi en nyklipt Bayonetta, hennes bestevenninne Jeanne, den stakkarslige italiensk-amerikanske Enzo og den demoniske smeden Rodin (som spiller en lite overbevisende og muskulær julenisse) midt under julehandelen. Det tar dog ikke lang tid før en gjeng engler bestemmer seg for å krasje shoppingrunden, noe som selvfølgelig ikke faller i god smak hos Bayonetta og Jeanne. De to heksene har ingen problemer med å slakte englene, men når Bayonettas demon Gomorrah vender seg mot dem, blir Jeannes sjel fraktet til Inferno, og det blir opp til den titulære heksa å redde sin venninne fra skjærsilden. På veien til helvetes porter møter hun den unge gutten Loki, som visstnok kan være en guide for henne, men han bærer også tilsynelatende på en egen agenda.

Veien til helvete er lang, og man møter mange fiender på veien. For å overvinne disse må man ha våpen, noe Bayonetta heldigvis ikke mangler. Man har alskens sadistiske verktøy å velge mellom, og du kan ha motorsager, pisker, pistoler, sverd eller pil og bue festet til både hender og føtter. Å eksperimentere med ulike kombinasjoner og se hvordan det påvirker måten man spiller på er veldig gøy.

For å overleve alle fiendene kreves det også en god slump med ferdigheter. Bayonetta 2 er i likhet med det første spillet et utfordrende og vanskelig spill. Toeren er noe mer tilgivende på lavere vanskelighetsgrader, men kommer opp på samme nivå som det første om man skrur opp intensiteten. Trykker man vilt på knappene i et ordinært «hack-and-slash»-spill, ville man kanskje komme seg gjennom det meste, men her er det relativt fånyttes, og man er nødt til å vite hvordan man kan få til ulike komboangrep. Også unnvikelsesmanøvre er viktig, og om man dukker unna i akkurat siste sekund før et angrep skal til å treffe, vil man aktivere «Witch Time», som gjør at tiden går sakter slik at man kan få inn mange flere angrep enn man egentlig ville fått til.

Actionsentrert gameplay i høytempo er mesterlig akkompagnert av ville grafiske effekter og enorm variasjon. Vi får servert sekvenser av alt tenkelig fra mellom himmel og jord I en kamp mot en Lumen Sage, motstykket til Bayonettas Umrbran Witch-klan, sloss en demon og en engel i bakgrunnen, begge på størrelse med en boligblokk og begge sloss synkront med sine mestere. I neste kapitel er man i en robotdrakt som drives av magi, mens man i neste i samme «On-rail-shooter»-stil som i Star Fox eller Kid Icarus: Uprising skyter ned engler og demoner etter å ha vokst fram vinger eller mens man står oppå et fly. Det er et overflødighetshorn av bombast, pomp og prakt, det hele med en lekker finish av sex appeal.

Lydsporet passer også dette imaget perfekt. Musikken er cheesy og gjør deg enda mer fnisende mens du hakker deg gjennom hordene. Blant annet finner vi en såkalt «Climax Mix» av Henry Mancinis «Moon River», og alt holder et høyt tempo, uten åvirke for slitsomt. Det auditive fortjener også skryt med tanke på stemmeskuespillet. Alle karakterene, fra Luka, wannabe casanova og journalist, til Bayonetta selv, er det gode prestasjoner som farger inntrykket en har av skuespillerne bak. Bayonettas fargerike personlighet ville ikke vært komplett uten Hellena Taylors godt gjennomførte innspillinger.

Spillet er en imponerende bragd teknisk sett. Det holder jevnt 60 fps, og jeg la aldri merke til at bilderammeoppdateringsfrekvensen sank noe særlig. I tillegg ser det helt fantastisk ut. Omgivelsene er fargerike og fiendene ser praktfulle ut. Wii U er kanskje ikke den sterkeste maskinen på markedet, men den klarer likevel å pumpe ut noe av det peneste jeg har sett i spillsammenheng. Noen ganger kan man skimte en litt dårlig tekstur, hvis man leter etter den, men det gjør man sjeldent. Blikkfanget er nemlig de fabelaktige landskapene og de enorme fiendene man møter.

«Ja, ja. Vi hører hva du sier», tenker du kanskje nå. «Finnes det ikke noe dårlig med Bayonetta 2?», spør du. Og nei, som en spillopplevelse er dette en så komplett pakke som man kan ønske seg. Ja, det er kanskje litt vel likt det første spillet. Det gjenoppfinner ikke elementene som gjorde det første bra, men det raffinerer kvaliteten og perfeksjonerer resultatet. La det dog være sagt: dette er ikke et spill alle vil like. Det sikter seg inn på et litt mer nisje-publikum, men det treffer akkurat de av oss som liker denne typen spill rett i hjertet. Bayonetta 2 fortjener den toppkarakteren du uten tvil allerede har sett at det har fått, og det har aldri vært så enkelt for meg å bestemme hva et spill fortjener. Dersom du leter etter årets beste actionspill, trenger du ikke å lete særlig mye lengre. Bare sørg for å kjøpe den utgaven hvor du får eneren med på kjøpet.