Til tross for at det bare er blitt laget tre spill til nå er Borderlands blitt en mektig merkevare. De to første spillene skiller seg veldig ut i fra det man kanskje forventer av et moderne skytespill med bruk av en tegneserieaktig stil, rollespillelementer og en bazillion våpen hvis det i det hele tatt er et ekte tall. Det første spillet fikk en god dose kritikk for å være relativt ensformig og repeterende, men dette fikset Gearbox Software med Borderlands 2 som ga oss en dypere historie, enda bedre spillmekanikker, enda flere våpen og mange sin favoritt spillskurk; Handsome Jack. 

Selv om Gearbox ikke står bak roret til dette eventyret skal jeg nå vende tilbake til Pandora der jeg allerede har brukt mange titalls timer på skattejakt etter det mystiske hvelvet i et kappløp med Handsome Jack. Denne gangen blir vi presentert historien som foregår mellom de to tidligere spillene slik at vi endelig kan få et større bilde av alt som har skjedd i denne fem års perioden. Velkommen til Borderlands: The Pre-Sequel.

Historien starter med at Lillith, som var en av de spillbare figurene i den første spillet, forhører ei dame de har fanget som heter Athena. Athena er en av de fire spillbare figurene, og hun forteller at hun fikk en beskjed om å komme til Pandoras måne for å finne et hvelv.  Om bord i månebasen Helios møter vi en yngre og snill Jack som sloss imot både ledelsen i Hyperion-selskapet og Dahl-soldater. Sammen med Jack prøver du å skru på forsvaret til månebasen, men blir angrepet i forsøket og du kræsjer med månen i et rømningsforsøk. Historien tar seg bare mer og mer opp derifra, og om du har fulgt med serien til nå så blir du servert en historie du må få med deg om du skal klare å følge med på Borderlands 3 når det dukker opp på PS4 og Xbox One i fremtiden. 

Spillet er veldig likt Borderlands 2 på både godt og vondt. Det beholder de gode spillmekanikkene og den corny humoren, men utenom litt lettere gravitasjon og mulighet til å hoppe høyere og lengre så er det ikke mye nytt. De fire figurene du kan velge mellom er bare ok på sitt beste. Athena er en gladiator, og spesialevnen hennes er et skjold som absorberer skade og sender det tilbake på fiendene. Hun blir framstilt som hovedpersonen i historien, og derfor virker det som de tre andre figurene faller litt i skyggen. De er Wilhelm the Enforcer og Nisha the Lawbringer, som begge var bossfigurer i Borderlands 2, og alles favoritt-mobbeoffer: Claptrap, som overaskende nok var den jeg likte best fordi han var den beste til å booste andre spillere og gjøre laget sterkere. 

Borderlands: The Pre-Sequel er utrolig nok enda kjedeligere å spille alene enn noen av de tidligere spillene, og det kreves mye tålmodighet for å komme seg igjennom, så sant du ikke har gode venner å spille sammen med. På lik linje som aktuelle Destiny så har Borderlands vært, og vil alltid være en mye bedre opplevelse når du kan dele den med noen, men igjen gjelder ikke det om du spiller split-screen på konsoll…

Jeg spilte for det meste med delt skjerm på Playstation 3-utgaven, og det var til tider på grensa til uspillbart pga. lav bildefrekvens som stadig falt enda lenger, og noen ganger stopper det helt opp i flere sekunder. Det skal ikke mer til enn at hvis en av spillerne kjøper ammo så stopper den andre skjermen. Dette er bare tragisk, og gir meg bare lyst til å flytte meg til PC’en min og spille videre der. Jeg tror Borderlands trenger et flytt over til denne generasjonens konsoller så fort som fy. 

Har du spilt Borderlands før så vet du hva du går til og du får ikke noe stort mer enn det du har fått før. Hvis du ikke har spilt Borderlands 2 så vil du kanskje ikke få med deg så alt for mye av hva som skjer, og du vil forstå flere av vitsene om du har spilt begge. Dette er en god tittel, men spør du meg så er det også det svakeste av de tre Borderlands-spillene, og det ga meg ikke noe annet enn mer lyst på et skikkelig Borderlands 3.