Fram til utgivelsen av Deus Ex: Mankind Divided skal vi spille gjennom Human Revolution og gi dere historien gjennom en ny artikkelserie her på spill.no. Del 1. Del 2. Del 3.

Senderen vi fant i hackeren hode pekte oss til to plasser. Den ene var antenna signalet ble sendt igjennom. Den andre var et lagerbygg, hvor de som sto bak angrepet sannsynligvis befant seg.

Første oppgave var å ta deaktivere signalet gjennom antenna. I utgangpunktet en enkel sak, men den befant seg i Derelict Row. Med andre ord et gjengterritorium. Det hadde vært mulig å skyte seg gjennom, men jeg valgte en alternativ rute. Noen gjengmedlemmer måtte bøte med livet, men de fleste klarte jeg å ta ut gjennom ikke-dødelige midler. Jeg overhørte også en samtale som bekrefta at det var Sanders sine menn som hadde satt opp antenna.

Etter å ha slått av signalet gikk turen videre til Highland Park og et lager som skulle vært tomt, men som hvor det hadde vært enorm aktivitet de siste dagene. Jeg hadde så vidt sneket meg inn i bygget før jeg fikk øye på de tre hovedpersonene bak angrepet på Sarif Industries. De var i ferd med å laste opp og dra. Ålreit, da var det av med silkehanskene og fram med maskingeværet.

Bygget var fullt av leiesoldater som måtte uskadeliggjøres. Det ble gjort med alle mulige midler, men der det var mulig prøvde jeg å snike meg rundt eller ta dem ut stille. Imidlertid var ikke det like lett hele veien. Et rom var fullt av snikskyttere, men her klarte jeg å hacke meg inn og overstyre de automatiske maskingeværene, så de skjøt sine egne. Det ble et blodbad, men enkelte ganger er det nødvendig.

Dette lagerbygget var heller ikke tilfeldig valgt. Det tilhørte FEMA og var en diger interneringsleir.

Tilslutt kom jeg fram til de tre hovedskurkene. To av dem stakk, blant annet han som tilsynelatende er sjef for operasjonen. Jeg ble stående, eller liggende etter at han ga meg en kraftig på trynet, ansikt til ansikt med Barrett. Et fjell av en mann, med en arm som også var et maskingevær. Her var det bare å søke dekning. En håndfull granater og noen velretta revolverskudd var det som skulle til for å få han ned.

Før han sprengte seg sjøl, og forsøkte å sprenge meg i filler, rakk han å fortelle at vi har langt verre fiender enn FEMA. Og at vi burde ta turen til Hengsha-distriktet i Shanghai. En åpenbar felle.

Tilbake på kontoret var Pritchard snar med å dra meg til side. Han kunne fortelle at signalet som vi nå hadde stoppet hadde vært aktivt i ett år, gjennom en bakdør som David Sarif sjøl hadde åpnet og strømmet store mengder data gjennom.

Dette var noe Sarif var lite interessert i å snakke om, men jeg klarte å presse han til å fortelle meg det. Bakdøra ble brukt til å dele informasjon med en privatetterforsker han brukte til bakgrunnssjekker. Blant annet av meg. Sarif advarte meg om at jeg ikke kom til å like det som sto i filene, men han gikk likevel med på å sende dem til meg.

Det viser seg at jeg er adoptert. Plutselig en dag fikk foreldrene mine en fem år gammel gutt. Ingen veit hvor jeg kom fra, men det var ingen offisielle adopsjonsbyråer. Det er mye å ta innover seg.

Før jeg fikk anledning til gikk imidlertid ferden videre. Til Hengsha. Jeg kan ikke tro at Sarif falt for den, men nå er det jeg som må spasere rett inn i ei felle. Nå blir sjokkpistolen i alle fall lagt bort. Nå er det alvor.