Under besøket hos 2K i Windsor utenfor London, fikk jeg en sniktitt på The Darkness 2 i en administrativ ventepause, og det viste seg å være en svært positiv overraskelse. 

Kontraster

To år etter hendelsene i det første spillet, befinner Jackie Estacado seg på toppen av næringskjeden i den kriminelle underverdenen. Han får respekt og damer overalt hvor han går, og jobben blir ikke vanskeligere av at han kan kveste enhver som står i hans vei bare det blir mørkt først. Der vi hopper inn i demoen, derimot, er situasjonen snudd på hodet. Jackie korsfestes i en bakgård av en gjeng bøller, med en ekkel, vansiret fyr som snerrer ubehageligheter til ham. Med en tilsynelatende magisk dings prøver han å tvinge Jackie til å gi opp The Darkness, noe som tilsynelatende kun kan skje etter vertskroppens eget ønske. Eklingen forsøker å få samtykket på gli ved hjelp av tortur og trusler, men gjennom flashbacks merker vi etter hvert at dette neppe er aktuelt. 

Plutselig får vi nemlig servert en lekker kontrast i form av en 30-talls nattklubb full av ufiltret sigarettrøyk, pinup-damer og atmosfærisk Brooklyn-aksent. Jackie får nikk og anerkjennelse fra alle han møter, før kveldens hovedrett åpenbarer seg som et par lekre ungmøer som Jackie knapt kjenner igjen med klær på, i følge ham selv. Alt går som smurt, helt til damen til høyre får en grovkalibret kule rett gjennom hodet og en lastebil suser gjennom veggen. Klubben er plutselig et flammende inferno, en tvilsom gjeng i renholdsarbeiderdrakter skyter alle de ser, og Jackies høyreben er forvridd og blodig. Jackies håndlanger sleper vår helt av gårde, og med en diger pistol i neven må han rydde veien bakover for de uinnvidde gjestene.

Voldsballett

Sekvensen i nattklubben/restauranten var sylskarpt regissert og stemmelagt, og de brå stemningsskiftene var en fryd å følge med på. Grafikkmotoren, utviklernes egen Evolution Engine, er helt ny og veldig særpreget. Uttrykket er noe i nærheten av cel-shading med en realistisk touch og dynamiske lyseffekter, angivelig for å være mer i tråd med tegneserien. Tenk A Scanner Darkly eller Waltz with Bashir.

Når tingene får roet seg litt, fikser Jackie beinet sitt i en håndvending og maner frem de mørke kreftene for å ta igjen på festkræsjerne. Som tidligere dreier dette seg i hovedsak om de to demonarmene som kommer frem når Jackie befinner seg i mørke, Grabby og Slashy. Som man kanskje kan gjette seg til, har de to vidt forskjellige bruksområder. Variasjonen her er kraftig oppgradert, og ved å variere på hvilken arm man bruker er det duket for litt av en voldsballett. Slashy utgjør kjernen i angrepet der han hugger seg vei gjennom fiendene som om de var smør, mens Grabby utgjør kreativiteten. Bildører kan rives av og brukes som skjold før man hugger hodet av noen med den, pålelignende gjenstander kan nagle folk til veggen gjennom skallen, eller man kan kvele folk og la Slashy gjøre det han kan best. Og i tillegg har man alltids pistolen i bakhånd.  Uansett hva man velger ser det bra og overmåte brutalt ut, flere hakk blodigere enn forrige gang, faktisk. Når Jackie må ferdes i lyset, oppstår den velkjente Gremlins-effekten, og demonkreftene skriker etter mørke mens man famler rundt i en sterkt handikappet tilstand med slørete syn og fjerne lyder. Som en slem og kriminell djevel- Sam Fisher, med andre ord.

Minisadist

Etter en runde nedsabling av dumme skurker dukker plutselig en liten Darkling opp og fikser en kjeltring på sedvanlig, groteskt vis. Der man tidligere hadde en hel gjeng med småpøbler man kunne sende på folk, er det nå kun en enslig tass tilstede som lever sitt eget, skriptede liv. Det forklares som et ledd i utviklernes ønske om å fokusere mindre på sniking og taktikk og mer på opp-i-trynet action. Til gjengjeld er Jackies lille hjelper denne gang utstyrt med personlighet; rakkeren oser av punkebritisk anarki med Union Jack-skjorte, en flådd katte på hodet og notorisk cockney-aksent. Han har flere replikker enn før, og dukker stadig opp med ammo og annet snacks. Han er også en sadistisk liten djevel som elsker å torturere folk til døde, men for de fleste pubertale gamere som kjenner til serien er vel det bare et pluss. 

Så går det som det må med alle flashbacks: Man returnerer tilbake til den mørke nåtiden. Demoen slutter idet Jackie klarer å manne seg ut av den korsfestede tilstanden (føl symbolikken, folkens), og setter etter skurkene. Det går imidlertid dårlig, for det er noe med den onde krøplingen som har en viss makt over Jackie. Og der ble jeg etterlatt; på tidenes pinebenk. Dette så veldig lovende ut, og jeg gleder meg til spillet slippes en gang til høsten.