Ah, Scribblenauts Unlimited. For en vill berg-og-dal-bane av ulike utsettelser og lokaliseringsproblemer dette spillet har måttet gå gjennom for å nå en europeisk lansering på 3DS og Wii U. Spillet ble først annonsert til slippet av den nye Wii U’en den 30. november i fjor, men ble utenfor Australia og Nord-Amerika utsatt til i februar. Kun tre dager før den nye lanseringsdatoen i starten på februar, kom det en pressemelding om at spillet var blitt utsatt igjen, og fysiske kopier av spillet ble trukket tilbake fra forhandlerne. Likevel dukket det opp i eShopen i noen timer her i Europa, i det som nok var en liten glipp på grunn av den noe så paniske beslutningen å skulle trekke spillet tilbake. Nå, over et år etter spillets originale slippdato er det endelig ute på vårt marked. Har ventetiden vært verdt det?

Aller først synes jeg dog det er interessant å svare på spørsmålet alle europeiske Scribblenauts-fans har spurt seg siden i februar: Hva var det så som gjorde at spillet måtte utsettes? I mai i år importerte jeg en utgave av spillet fra Australia, og jeg har nå fått testet begge versjoner av spillet grundig. Allerede fra første oppstart, vet jeg at det er en forskjell på de to versjonene, ettersom jeg ikke har tilgang på de gamle lagringsfilene mine, og jeg skjønner slik at den europeiske versjonen regnes av maskinen som et eget spill. Den mest innlysende forklaringen på problemet viser seg å være den korrekte, og årsaken later til å være forskjell i stavemåter.

Som mange kanskje vet, benytter man seg av ulike stavemåter på enkelte ord fra Storbritannia og USA. Våre britiske venner skriver gjerne ”Harbour”, ”Theatre” og ”Traveller”, mens amerikanerne har forenklet noen slike ord ved å skrive de nærmere slik man snakker, og det blir da følgelig ”Harbor”, ”Theater” og ”Traveler”. Scribblenauts-spillene til DS har tidligere blitt brukt i pedagogisk sammenheng, og om det skal tas i bruk på skoler, bør det selvfølgelig godkjenne det som lokalt er korrekt stavemåte, og i et spill med såpass mange forskjellige ord, er dette en prosess som nok har tatt mye tid.

For de som er ukjente med Scribblenauts fra før, så er dette en unik spillserie hvor du skal løse forskjellige gåter ved å mane fram ulike ord. Ethvert ord som ikke er vulgært, abstrakt eller underlagt kopirettigheter finnes i spillet, og alle objekter påvirker hverandre. Skriver du inn ”Hippie” og ”Kjøttpai”, vil hippien løpe for livet, mens en vampyr vil smuldre til aske om han møter gjenstander som kors, sollys eller blir angrepet med en stake.

I Wii U-versjonen av dette spillet kan man dessuten kalle fram Nintendo-karakterer fra Mario og Zelda. Disse reagerer også på hverandre, og Mario banker gjerne opp Bowser om han har en ildblomst for hånden, mens Link gjerne plukker opp en okarina og maner fram Epona med sine søte toner.

Gåtene kan derfor løses på intelligent vis. En gåte hvor du skal hjelpe ei katt ned fra et tre, kan selvfølgelig løses enkelt ved å skrive inn stige, men det er mye morsommere å gi en tømmerhogger ei øks, eller la en pyroman brenne treet til sot, og du får som oftest korrekt ved å gjøre dette også. Likevel synes jeg spillet kunne vært flinkere til å belønne kreativ innsats for å løse gåtene.

Unlimited er ganske mange hakk enklere enn de to forløperne på DS. Det er mange flere gåter å løse, men for mange av disse er det nok å gi en gjenstand til en person for å gjøre de lykkelige. Selv de lengre gåtene gir ikke særlig stor utfordring, og jeg kan huske å ha slitt mer med hver av de to DS-spillene enn dette. I tillegg hadde forløperne et modus hvor du ble utfordret til å gå gjennom en gåte tre ganger, uten å bruke samme ord mer enn én gang, noe som ga en ekstra utfordring for de mest dedikerte, og som var med på å motivere til å utvide ens ordforråd. I Unlimited har denne utfordringen på mystisk vis forduftet, og jeg skjønner ikke helt hensikten med å fjerne dette.

For første gang i seriens historie, prøver utviklerne nå å fortelle en slags fortelling. Dette er en søt liten historie om hvordan spillets hovedkarakter Maxwell må samle Starites for å stoppe en forbannelse fra å forsteine søstra hans, Lily. Selv om historien er like tynn som safta på skoleavslutninga, fungerer den som en søt unnskyldning for dette lille eventyret, og lar utviklerne hive inn et par artige filmklipp. 

I Unlimited har man også tilgang til deler av utviklerverktøyet, og man har mulighet til å bygge hvilken som helst gjenstand man vil. De gir deg her muligheten til å mikse deler fra alle ordene i spillet, og du kan selv stille inn hvordan din nye monstrositet skal reagere på andre gjenstander. Man får mulighet til å laste ned andres merkelige kreasjoner over nettet, eller lage noe avant-garde-vesen på egen hånd.

En kveld satt jeg og noen kamerater og laget ikke fullt så flatterende versjoner av hverandre i denne editoren, mens jeg dagen etter skapte en ”Gøy på landet”-kyborg ute etter å ta hevn på bøndene ved å skyte eksplosiv leverpostei på de, et skapelsesverk som ikke ville vært mulig uten de uante mulighetene denne editoren byr på. Jeg har også sett folk rekreere karakterer fra andre medium, noe som også er ganske imponerende.

Spillet kan spilles på GamePad’en alene, og selv om du har på TVen, er det nok skjermen i fanget du kommer til å se mest på. Her benyttes nemlig touch-skjermen i stor grad, da både til å interagere med og å plassere gjenstandene du har spanet fram. Selv om man kanskje føler at 50-tommeren, stuas stolthet, på denne måten ikke blir brukt nok, så er spillet like fullt nytbart på GamePad’ens klare HD-skjerm.

Visuelt er jeg imponert over hvordan tegningene som på DS var sjarmerende lavoppløselige nå er blitt overført til fabelaktig HD, og jeg synes det er en imponerende bragd å ha lagd nye illustrasjoner til titusenvis av ord på denne måten. For ikke å snakke om de fargerike og pene bakgrunnene spillet byr på. Utviklerne i 5th Cell har funnet en stil som passer serien, og de vet hvordan de skal spille på den.

Tilbake på DS-spillene husker jeg hvordan jeg ble imponert over spillets lystige lydspor, og låtene var for det meste lettsindige og optimistiske. I Unlimited har de brukt for det meste den samme gamle musikken, og jeg kjenner ikke igjen noen nye tema, men de har blitt oppusset til å dra nytte av en konsoll med lydkapasitet av en helt annen klasse, så det er på mange måter som å oppdage musikken på ny, og er et pent akkompagnement til hjernebryet.

Etter rundt tolv timer, kan du nok regne med å ha gått gjennom de fleste gåtene. Dette er ikke den mest imponerende lengden, men det er ikke gåtene som setter en stopper for spillet. Scribblenauts har alltid vært en slags lekegrind for din egen fantasi, og det viser Unlimited virkelig på alle vis. I dette spillet kan en bruke minst like lang tid på å prøve å knekke ordboka, eller å la gud slåss mot Kraken og Cthulu bevæpnet med en sprettert, eller se hvilke konsekvenser det får om man putter to kaniner sammen.

Dette er et spill for de som liker å oppdage haugevis av detaljer, for gramatikknazister og vokabularvikinger, eller for de som bare vil ha litt lettbeint underholdning i jula, enten alene eller sammen med familien. Spillet byr på et slags samarbeidsmodus, hvor én spiller kan kontrollere et hvilket som helst objekt (selv en ost!) med en Wii Remote, men for min del er flerspilleropplevelsen best når én spiller sitter som en guddommelighet med GamePaden, og spaner fram de ulike forslagene de som sitter rundt kommer med.