Gjennom barne- og ungdomstiden min drømte jeg om å se Star Trek. Dette var på 80-tallet, før kjøpefilmen og internett. Star Trek-referanser dukket stadig opp i engelske spillblader og i spill, jeg drømte om å bli kjent med Kirk og Spock og alle disse andre figurene som så ut til å være en obligatorisk og inspirerende del av oppveksten til resten av verden.

Derfor har jeg kompensert i voksen alder med å se det meste som finnes av Star Trek. Mye er møl, og kanskje er det en slags romantiserende lengsel etter alternative barndomsopplevelser som har ført til at jeg liker The Original Series med Kirk og Spock aller best. Den første serien med Star Trek var både innovativ og progressiv, med temaer og problemstillinger som var forut for sin tid og kontroversielle da serien ble sendt. Det er en god del møl i denne serien og, men likevel har den blitt en trofast følgesvenn i voksen alder. En kompanjong jeg ofte har på i bakgrunnen mens jeg skriver tekster og anmeldelser.

Som nå.

Jeg har på Star Trek i bakgrunnen nå, mest for å avreagere etter spillet med navn Star Trek, et spill som har fint lite med visjonene Gene Roddenberry gjorde om til en TV-serie på 60-tallet.

Fornyelse

J. J. Abrams fornyet den opprinnelige Star Trek-serien ved å lage en energisk og moderne actionfilm basert på det opprinnelige konseptet. Filmen fungerte fordi den var teknisk vellaget, men også fordi den var veldig tro mot opphavsmaterialet. Mens moderne kinogjengere kunne fryde seg over en vellaget actionfilm kunne Star Trek-fansen hygge seg med utallige referanser til originalserien. Filmen var åpenbart laget av noen med respekt for originalserien, sånt funker.

Dette gjelder dessverre ikke for spillet. Her velger vi mellom kaptein Kirk og hans vitenskapsoffiser Spock – helst begge to om man er to spillere og vil samarbeide. Hvem du velger spiller ikke så stor rolle, begge to tilbringer det meste av tiden med å skyte ned romvesener uansett.

Omgivelsene er hentet fra Abrams-filmene (en ny Star Trek-film har premiere i disse dager), figurene likeså. Den sitrende spenningen jeg følte over å endelig kunne kontrollere Kirk på broen til Enterprise forsvant fort da jeg innså at alt jeg skal gjøre ombord på det ikoniske romskipet er å løpe fra mellomsekvens til mellomsekvens. Fra slagscene til slagscene.

Stjernekrig

Noen vitenskapsmenn fra Vulcan har funnet opp en maskin som skal høste energi fra stjerner men blir angrepet av øglevesener fra Gorn som vil ha maskinen. Kirk og Spock prøver å forhindre tyveriet og jaggu blir ikke en vakker vulcaner kidnappet av gornianerne sammen med dommedagsmaskinen, og dermed er spillet i gang.

Star Trek er et dårlig dekningsbasert skytespill. Det meste av spillet går ut på å løpe inn og ut av dekning mens man skyter på gornianere og “zombier”, sistnevnte er vennligsinnede styrker i transe av en slags merkelig kraft. Skyting avleder skyting, med noen tafatte og obligatoriske forsøk på sniking og oppgaveløsning innimellom. Vi snakker plukke-opp-et-batteri-og-sette-det-inn-i-en-maskin-nivå på grublingen.

Det er to problemer med denne løsningen til utviklerne i Digital Extremes. For det første er det åpenbart for meg som spiller at de har gått for den enkleste, mest kommersielle og minst spennende løsningen når de har fått lisensen i fanget. Digital Extremes har rett og slett tatt Star Trek-lisensen og dyttet den inn i et generisk actionspill.

Star Trek ligner på hundre andre actionspill, men med dårligere tekniske løsninger. Kontrollen er dårlig – jeg ruller i stedet for å legge meg i dekning siden samme knapp gjør begge deler. Dekning fungerer bare av og til, noen ganger blir jeg truffet konstant bak en vegg, andre ganger er jeg helt usårbar. Det er ingen taktikker å utøve mot fiendene, bare skyt de til de faller. Klatresekvensene er noe av det mest upresise og frustrerende jeg har spilt. Star Trek er et dårlig actionspill der utviklerne håper du vil se forbi alle de tekniske manglene på grunn av lisensen.

Uten særpreg

Det andre store problemet er nettopp misbruket av denne lisensen. Særpreget fra det rike universet har blitt fullstendig visket ut i et forsøk på å gjøre spillet mest mulig attraktivt for dumme actionspillere. Når man sittet på en gullgruve av materiale og referanser har man muligheten til å skape noe unikt. Et Mass Effect-lignende utforskningsspill satt til Star Trek-universet, for eksempel? At man istedet lager en kjip Gears of War-klone er et elendig og visjonsløst valg. Jeg tviler ikke på at Digital Extremes har laget det de har greid med et relativt begrenset budsjett og liten utviklingstid, men som Star Trek-fan kan man ikke annet enn å bli skuffet over dette spillet.

Det er absolutt å anbefale å spille i samarbeidsmodusen, som omtrent er spillets eneste lyspunkt. Spiller man alene må man finne seg i en komplett idiot av en datastyrt medspiller som gjerne stiller seg opp og furter og blir skutt i hjel om du skulle ta den dekningsplassen han har lyst til å innta. Snikesekvensene er også ekstra underholdende idet mange minutters nitidig sniking blir ødelagt av den datastyrte idioten som kommer løpende rundt et hjørne og løper rett inn i fiendene.

Star Trek-spillet er uintelligent, sjarmløst, visjonsløst og intetstigende. Det strider mot visjonene til Star Trek-skaper Gene Roddenberry, og byr ikke på noe nytt verken for Star Trek-fans eller spillfans. Strål meg vekk fra dette makkverket, Scotty!

Se flere bilder fra Star Trek på neste side!

Star Trek er utviklet av Digital Extremes og utgitt av Namco Bandai. Spillet er lansert til Playstation 3, Xbox 360 og PC.