Supergiant Games smeltet mange hjerter med eventyrperlen Bastion i 2011, og har siden den tid blitt ansett for å være en av bransjens mest respekterte indieutviklere. Spillet, som blandet action- og rollespillelementer med en nydelig visuell stil, møtte stor suksess blant både spillere og presse, og det er dermed mange som i de siste årene har ventet utålmodig på utviklerens neste prosjekt. Nå står endelig Transistor for døren, men lever det opp til forventningene?

Unik presentasjon

For de uinnvidde kan Transistor best beskrives som et lekent actionrollespill satt i en stilfull, dyster verden. I spillet tar man på seg rollen som Red, en talentfull musiker som holder til i den oppdiktede storbyen Cloudbank, der mystiske skapninger som går under navnet The Process herjer i gatene. Åpningssekvensen prydes av Red som får fatt i et sverdliknende objekt – en Transistor – som snart viser seg å inneholde en menneskelig personlighet. Det kommer også frem at hun har mistet stemmen sin, og den stumme sangerinnen tar dermed på seg oppgaven å redde hjembyen fra ondskapens klør.

Historien i Transistor er dessverre en av spillets svakeste sider, noe som i høy grad skyldes uklarheten som preger siste halvdel av eventyret. Det introduseres nemlig et mangfold av spørsmål som aldri besvares, og man står dermed igjen med i overkant mange løse tråder når rulletekstene fyller skjermen i etterkant av en lite tilfredsstillende sluttsekvens. Det er verdt å nevne at Transistor absolutt har noen minneverdige øyeblikk å by på, men historien som helhet ender opp som rimelig svak og mangelfull.

Måten den er implementert på kan derimot ikke beskrives som annet enn mesterlig. En av spillets største styrker ligger nemlig i hvordan historien og opplæringsdelen er nøstet inn som en naturlig del av gameplayet, noe som bidrar til å skape en sømløs og innlevelsesrik spillopplevelse man sjelden ser maken til i dagens spillmarked. Det er heller ikke til å komme unna at Cloudbank utstråler en unik sjarm, og denne kommer særlig til uttrykk gjennom mengden terminaler og filer med bakgrunnsinformasjon som er spredt rundt i byens kriker og kroker. Spillets verden føles altså levende til tross for den skuffende historien, og presentasjonen er dermed upåklagelig.

Herlige visuelle virkemidler

Stedsfølelsen i Transistor forsterkes ytterligere av den nydelig håndtegnede grafikken, som skildrer spillets verden med et imponerende øye for detalj og stil. I motsetning til utviklerens tidligere verk befinner man seg nå i urbane miljøer, og det visuelle bildet er endret i tråd med dette designvalget. Grafikken er preget av mørke omgivelser, noe som bidrar til å fremheve fargene og de nøye plasserte spesialeffektene i større grad enn ellers. Hele Cloudbank er dessuten designet med det isometriske perspektivet i tankene, noe som gjør Transistor til en fryd for øyet hele veien gjennom.

Minst like imponerende er spillets lydbilde, som er tilpasset omgivelsene ned til minste detalj. De mange lydsporene gjenspeiler Red og hennes tidligere musikkutgivelser, noe som bidrar til å skape sammenheng mellom lyden og spillets karaktergalleri, samtidig som den står i stil med den cyberpunk-inspirerte grafikken. Samspillet mellom lyden og bildet i Transistor er med andre ord over all forventning.

Turbasert taktikk

Kjernen av spillbarheten i Transistor ligger i spillets kampsystem, som blander tradisjonell action med en mer strategisk vinkling i form av den turbaserte Turn-modusen. Sistnevnte er den mest effektive fremgangsmåten i de aller fleste tilfeller, ettersom den lar deg planlegge og skreddersy bevegelsene dine, for så sette valgene ut i livet mot midlertidig forsvarsløse fiender. Etter bruk hindres man imidlertid i å bruke egenskapen i noen sekunder, så det er absolutt nødvendig å ta i bruk de mer direkte angrepene fra tid til annen.

Kampsystemet tas i bruk gjennom hele spillet, og for å skape variasjon får man derfor tilgang på en rekke nye egenskaper underveis. Disse kan enten brukes som et direkte angrep eller for å oppgradere andre egenskaper. En tredje mulighet er å investere dem i passive bonuser, noe som åpner for utallige kombinasjoner av våpen og effekter. Flyten i gameplayet er i tillegg tilpasset dette systemet, og variasjonen i fiendetyper oppfordrer til eksperimentering med spillets ulike taktiske muligheter.

Spillbarheten i Transistor er imidlertid ikke bare en dans på roser, og det er ikke til å komme unna at noen frustrasjonsmomenter oppstår av og til. Disse er særlig knyttet til brettdesignet, ettersom man til tider befinner seg i små, klaustrofobiske områder der det er nærmest umulig å unnvike fiendens angrep. Enkelte fiendetyper er dessuten mer irriterende enn de er utfordrende, noe som kan gjøre noen få sekvenser særlig frustrerende, og det er i tillegg noen småfeil i forbindelse med bruk av dekning fra fiendens angrep.

En ekte indieklassiker

Alt i alt er Transistor en svært underholdende spillopplevelse som skinner på de aller fleste områder. Enkelte aspekter ved spillet er en smule skuffende, blant annet mangelen på en sammenhengende historie og noen frustrasjonsmomenter knyttet til spillets brettdesign, men dette gjøres opp for av en stilfull presentasjon og et engasjerende og intuitivt kampsystem. Progresjonen i spillet preges av ulike fiendetyper som krever ulike fremgangsmåter, og variasjonen ivaretas dermed gjennom alle de drøyt syv timene det tar å komme seg gjennom. Legg i tillegg til en verden som er både vakker og interessant, og du står igjen med en vaskeekte indieklassiker.

Transistor er utviklet av Supergiant Games og ble lansert til PC og PlayStation 4 21. mai.