Ah, det er noe trygt og godt over «Ratchet & Clank»-spillene. Det er litt som mammas julemiddag. Jeg vet nøyaktig hva jeg får hvert eneste år, og pinnekjøtt tilberedes kun på en måte, men det er like forbausende godt hvert eneste år. Utviklerne Insomniac vet nøyaktig hva de gjør, de har gjort det til øredøvende trampeklapp flere ganger tidligere, og i motsetning til mange andre utviklere har de lært en meget viktig lekse. Never change a winning team, som det heter på utenlandsk. Med «Ratchet & Clank: A Crack in Time» leverer Insomniac det beste spillet i seriens levetid på Playstation 3, og alle som har spilt forgjengerne vet at det faktisk ikke betyr så rent lite. Det hersker litt navneforvirring blant mange nysgjerrige, men det er rett og slett så enkelt at i Europa heter spillet «Ratchet & Clank: A Crack in Time» og ikke «Ratchet & Clank Future: A Crack in Time», som det heter i USA. Verre er det ikke.

Clanks 15 minutter
Tørrvittige Clank har alltid vært den trofaste og intelligente kompanjongen til lettere tilbakestående Ratchet, men det er tross alt sistnevnte som alltid har styrt showet. Med sin Lombax-sjarm og dødelige treffsikkerhet med skiftenøkkelen har han sjarmert halve universet, og drept omtrent tilsvarende mange. Denne gangen er det imidlertid Clank som får sin plass i rampelyset. De som har spilt den umiddelbare klassikeren «Ratchet & Clank: Tools of Destruction» husker gjerne hvordan Clank forsvant i avslutningen, og det er nøyaktig her tråden plukkes opp. Ratchet og Clank er adskilt, og gjør alt de kan for å finne tilbake til hverandre.

Pur skyteglede
«Ratchet & Clank»-spillene er ikke klassiske plattformspill slik man gjerne tenker på genren. Det er mye hopping og styr slik det skal være, men det meste handler heldigvis om våpen. Mange våpen. Og ekstremt oppfinnsomme våpen. Du er selvsagt utstyrt med klassikere fra tidligere spill, men Insomniac har funnet plass til en rekke nye også. Selv om du har mer effektive våpen tilgjengelig klarer man ikke å la være å forvandle alle fiendene til aper. Det er dette som kjennetegner samtlige «Ratchet & Clank»-spill. Det er ganske enkle spill, de er egentlig ikke innovative på noen som helst måte, og noen hadde kanskje forventet større utvikling fra spill til spill, men det er gleden det handler om. «Ratchet & Clank: A Crack in Time» er proppfullt av humor, man sitter faktisk og småhumrer nesten hele tiden, riktignok hvis man spiller på engelsk, og alt er så sømløst og logisk bygget opp at man kan ikke gjøre annet enn og bare lene seg tilbake å nyte eventyret. Kanskje ikke verdens største spillutfordring, men rendyrket glede. Det finnes mange gode kunstfilmer i verden, men noen ganger må du bare se Bourne Ultimatum. Sånn er det med «Ratchet & Clank: A Crack in Time» også. Det krever ikke noe som helst av deg, det bare gir deg masse glede tilbake for den lille jobben du utførte for å slå på maskinen.

Full kontroll
Det finnes alt for mange eksempler på potensielt gode spill som har blitt fullstendig ødelagt av dårlige kontrollsystemer og håpløse kameravinkler. Jeg måtte faktisk tenke to ganger over dette etter jeg var ferdig med «Ratchet & Clank: A Crack in Time», rett og slett fordi jeg ikke hadde tenkt over kontrollene en eneste gang. Alt satt på plass fra første sekund. Både Ratchet og Clank beveger seg nøyaktig som du vil, Ratchets nye og oppgraderte romskip manøvrerer perfekt, og man trenger ingen instruksjonsbok for å forstå spillets natur. Alt sitter helt naturlig og logisk i fingrene fra første sekund. Det samme gjelder for kameraføringen. En eneste gang i løpet av hele spillet opplevde jeg å plutselig forsvinne fordi jeg stod under et klippeoverheng, men det skrives av på kontoen for at jeg hadde hoppet inn et sted jeg ikke skulle være. Det at man ikke tenker over verken kontroll- eller kamerasystem er en åpenbar indikasjon på at alt fungerer som det skal.

Norsk oversettelse
I det øyeblikket jeg startet opp min kopi av «Ratchet & Clank: A Crack in Time» kom Captain Quark på skjermen og begynte å snakke norsk. Jeg grøsset et par sekunder, før jeg fant ut at det ville jo være greit å sjekke ut hvordan den norske versjonen også fungerer. Og den funker faktisk ganske bra. Det er et helt annet spill på norsk enn på originalspråket, men jeg antar at målgruppen for den norske oversettelsen er barn, og med det i bakhodet er det faktisk ganske bra utført. Mye av humoren er borte, men det er uansett relativt voksen humor som barn neppe ville ha forstått. Dermed fremstår den norske versjonen som mer enn godkjent for barn, og det er ingen av stemmene som blir for irriterende.  Er du imidlertid normalt stødig i engelsk vil jeg selvsagt anbefale den engelske versjonen.

Stor variasjon
«Ratchet & Clank: A Crack in Time» handler ikke bare om skyting og tradisjonell plattformhopping. Clank sine oppdrag er faktisk ganske innovative, og som spillets tittel indikerer handler mye om manipulasjon av tid. Du kan lage forskjellige tidskopier av deg selv, lagre, sende av gårde opptaket av ditt digitale alter ego for å åpne dører, samtidig så er oppgavene Clank står overfor absolutt mer hodebry enn hva Ratchet møter. Mens Ratchet svinger alle mulige slags våpen, må Clank bruke sin logikk, og det er nettopp det som balanserer spillet helt perfekt. På grunn av at man hopper frem og tilbake mellom de to karakterene blir variasjonen ypperlig, og man vet rett og slett ikke hva som venter bak neste lagringspunkt. Romoppdragene er også forbedret fra tidligere spill, og overgangen til 2D fungerer forbausende bra og gir vesentlig bedre kontroll.

Storslått og vakkert
Grafisk sett er «Ratchet & Clank: A Crack in Time» en nytelse. Det er hovedsaklig Ratchet som får utfolde seg i lekre omgivelser på et stort antall ulike planeter, og uansett om det er jungel, skogslandsskap eller ørken, så er det nydelig utført. Skyggene er naturtro, også på planeter med to soler, og av og til må man bare stoppe opp og se på bladene som beveger seg i vinden, og gresset som faktisk ser ut som ekte gress. Clank sine seksjoner er mer kliniske ettersom det meste skjer innendørs, men det er fremdeles en fryd for øyet. Jeg startet opp «Ratchet & Clank: Tools of Destruction» for å ha et referansepunkt, og selv om de to spillene er basert på samme motor, har det defintivt foregått endel kodeendring underveis. Både Ratchet, Clank og omgivelsene ser bedre ut enn noensinne.

Konklusjon
Jeg kan rett og slett ikke si hvor glad jeg er i «Ratchet & Clank: A Crack in Time». Det er rendyrket underholdning, og presentert på en helt uimotståelig måte. Kontrollsystemet er uovertruffent, oppdragene er morsomme, humoren er akkurat så tørr som påkrevd og historiefortellingen er gjort på en særdeles elegant måte. Eneste grunnen til at «Ratchet & Clank: A Crack in Time» ikke får høyeste terningkast er at det ikke kan beskrives som banebrytende, innovativt, og det er liten progresjon fra tidligere spill. Men, vet du hva? Jeg bryr meg ikke, jeg elsker det.