Hittil har det stort sett bare gått oppover for det lille, norske student-teamet i Team DOS. Etter å knapt ha kommet i gang kom de videre fra den nordiske finalen i konkurransen Dare to Be Digital, og fulgte opp med å vinne hele den internasjonale konkurransen. Premien var å bli nominert til BAFTA-prisen Ones to Watch, og de fem studentene fra NITH klatret til slutt helt til topps og vant hele sulamitten. Nå er spillet man kan takke all prestisjen for, Size DOES Matter, endelig ute, og om det ikke er den største mobilspillsensasjonen fra norsk jord, er det i alle fall en vanedannende opplevelse som setter nervene i høyspenn.

Team DOS har selv sagt at de viktigste inspirasjonskildene for Size DOES Matter er spill som Tetris, Stepmania og Guitar Hero, og dette er lett å se allerede ved første øyekast. Spillet går ut på å styre en kloss gjennom små og store porter i et vakkert, retro-inspirert landskap, og mens man med venstrehånda justerer posisjonen til klossen, kan man justere mellom tre ulike størrelser med høyrehånda. Det hele akkopagneres av dubstep man gjerne må følge rytmen til, og ved hjelp av det blir spillet en sømløs krysning av puzzle- og musikkspillsjangeren.

Size DOES Matter føyer seg inn i rekken av mobilspill som er vanskelige å mestre på tross av et enkelt konsept, og dette er også det sterkeste kortet Team DOS har å by på. Ikke helt uventet starter det med veldig grunnleggende steg for å forstå spillsystemet, men det tok overraskende kort tid før jeg slet med å holde følge. Det gjelder å holde hodet kaldt, og klarer man ikke konsentrere seg kan det bli håpløst vanskelig å hale seg inn igjen.

Frustrasjon er dermed et ord jeg ikke kommer foruten når jeg skal beskrive Size DOES Matter. Det blir etter hvert et veldig vanskelig spill, og hver bane kan til å med by på vanskeligere versjoner av seg selv om man bommer mindre enn tre ganger.

Det er imidlertid snakk om en frustrasjon som kommer av spillets høye krav til meg og mine egne ferdigheter fremfor urettferdigheter i spillsystemet. Ingenting føles bedre enn når det endelig sier klikk og jeg strømmer gjennom portene med hyperaktive tomler på hver sin side av iPhonen, og det er et spill der øvelse virkelig gir resultater. Når highscore-lister settes som kronen på verket, setter heller ikke det noen demper på mestringssuget.

Det er imidlertid lite annet enn vanskelighetsgraden og antallet porter som forandrer seg i løpet av spillets gang. Er det noe jeg savner i spillet er det litt mer variasjon gjennom spillets gang; spillmekanikkene forblir helt uforandret, og uten at jeg vil se en omveltning, tror jeg noen små tillegg i form av f.eks. power-ups eller spesielle hindringer hadde gitt spillet litt mer farge.

I tillegg hadde heller ikke mer variasjon innen musikken vært å forakte. Size DOES Matter er ikke så avhengig av musikken at man nødvendigvis må spille med lyden på, men blir man fort lei av dunkende dubstep er det lite annet å hente fram – noe som er synd med tanke på at mye annen spennende elektronisk musikk godt kunne hatt innpass i spillet.

Size DOES Matter er altså ikke helt plettfritt, men det står likevel igjen som et godt stykke håndverk. Det er fullt av utfordringer man enten kan få av spillet eller seg selv, og Team DOS har skutt gullfuglen når det kommer til å lage et spillsystem som både fenger og frustrerer samtidig. Spillet er ikke spesielt banebrytende, og jeg kommer nok til å fortsette å ha et ønske om mer variasjon i bakhodet når jeg spiller det, men jeg vil likevel anbefale enhver å bruke 9 kroner på det lille spillet og la seg frustrere. For moroa er der absolutt.