Assossiasjoner til spill som Mirror’s Edge og Portal kommer smygende når jeg spiller A Story About My Uncle. Det er ikke fordi spillene ligner spesielt mye på hverandre, men på grunn av at jeg i alle ser et utrolig enkelt, men apetittvekkende utgangspunkt for spillmekanikkene, der evner og muligheter vi alle har drømt om å ha brukes som rammeverk. Mens Portal og Mirror’s Edge imidlertid klarer å fylle dette rammeverket med utspekulerte og intelligente utfordringer, kommer ikke Gone North Games særlig mye lenger enn halvveis med A Story About My Uncle. Det som starter som en interessant og fengende reise utvikler seg nemlig til å bli en aldeles frustrerende affære, der man er i tvil om man egentlig skal skylde på seg selv for vanskelighetene man snubler over.

En god natt-historie utenom det vanlige

Men det begynner altså lovende. Etter å ha hørt mas fra en lysvåken datter på sengekanten våkner jeg opp i farens god natt-historie, rettere sagt som han som barn i et ellers folketomt hus. Min eventyrlystne og verdensomreisende onkel Fred har brutt andre fjellvettregel, og før jeg vet ordet av det har jeg fått på meg en slags superdrakt og blitt kastet langt opp i været av en merkelig plattform i onkelens hemmelige værelse. Plutselig er jeg i en merkelig, stemningsfull og vakker drømmeverden fullt av flyvende steiner og øyer, og eventyret kan begynne.

Det er den mystiske drakten jeg har fått på meg som åpner døren for spillets spillbarhet. Alt av fallskader blir irrelevant, og jeg kan hoppe mye høyere enn vanlig mot de flyvende plattformene i den merkelige verdenen. Etter ganske kort tid får jeg også muligheten til å bruke en grappling hook til å ta tak i og dermed bli transportert til gjenstander, steiner og grunn langt borte. 

Morsom og utilgivelig lianeslenging

Denne mekanikken minner som en slags krysning av grappling hook’en i Just Cause 2 og Blink-ferdigheten i Dishonored, og i starten er det moro å prøve seg fram og få til tilfredsstillende, luftige svev. Generelt er A Story About My Uncle utrolig moro når man får det til å flyte, og du lander på plattformer og treffer blink etter blink med grappling hook’en i ett sett.

Derfor er det skuffende å se at gnisten fort forsvinner, og at denne mestringsfølelsen blir en sjelden vare. Utover i spillet klarer nemlig ikke Gone North å utvikle utfordringene og spillmekanikkene på en god nok måte. Jeg skulle gjerne sett at f.eks. noen kreative gåter dukket opp, eller at noe annet enn reaksjonsevnen min ble satt på prøve i større grad; i steden blir steinene og plattformene bare mindre og mindre, mens avstandene bare blir større, og når det kommer til å treffe med grappling hook’en på riktig sted, er det alt for ofte snakk om millimeterpresisjon.

Etter hvert som man kan skyte ut grappling hook’en flere ganger før man må lande, i tillegg til at man også får støvler med en slags jetpack-boost mot slutten, blir også løypene mye større. Selv om de til dels blir noe uoversiktlige liker jeg hvordan disse litt mer kompliserte løypene er lagt opp, men på tross av dette veier fortsatt humøret over mot frustrasjon i de fleste av tilfellene. Forsøket på å skape mer dybde faller rett og slett på spillets alt for harde nådeløshet.

Fargerikt og variert

Om det er noe som imidlertid motiverte meg til å spille videre i de tyngste øyeblikkene, må det ha vært spillets utseende. Til å være et indie-spill på noen få timer tar A Story About My Uncle meg med gjennom veldig varierte omgivelser som attpåtil er en fryd å se på. Alt fra mørke og dype grotter til flyvende landsbyer støtter man på, og alt er krydret med en lun og behagelig fargepallett som sender assossiasjoner til både tegnefilmer og Bioshock-estetikk. Samtidig som at det er variert er det også stilrent, og det er spesielt gjennom det visuelle A Story About My Uncle klarer å utstråle en egen identitet.

Historien i spillet holder seg stort sett på et veldig trygt nivå, noe jeg synes er synd med tanke på den ellers svært vellykkede settingen. Den er nesten ubehagelig snill, med lettsindige kommentarer rundt hvert hjørne og karakterer så søte og snille at man heller ville forventet å se dem på barne TV. Jeg tror Gone North med mer ambisjoner kunne gjort mye mer ut av den ganske mystiske verdenen man farer gjennom; det er merkelig hvor rolig hovedpersonen, et barn, tar helomvendingen han blir utsatt for når han kastes inn i verdenen, og hvor velkomne og glad hele befolkningen er. Jeg skulle gjerne sett noen litt skarpe kanter og litt hardere konflikter – slik det er nå er det egentlig bare et barnslig eventyr.

Konklusjon

A Story About My Uncle er på mange måter en skygge av det det kunne vært. Gone North Games drar rett og slett ikke potensialet ut langt nok, og ender opp med et spill som ikke helt klarer å være det det utgir seg for. Med et litt smartere utnyttet spillsystem og en mer ambisiøs historie tror jeg A Story About My Uncle kunne blitt svært minneverdig, men i stedet blir det litt halvhjertet, og for frustrerende og sukkersøtt.