okt 17
Spill.no
Nintendo overrasket alle da de ut av det blå annonserte en ny versjon av deres svært populære 3DS-konsoll, og at den nye konsollen ville hete 2DS, og mangle det som i starten var konsollens største salgsargument; nemlig 3D-effekten. Konsollen er ment å være en et billigere alternativ for de som gjerne vil ha tilgang på alle kvalitetstitlene 3DSen etter hvert har ervervet seg, nå som spillene er blitt salgsargumentet, ikke 3D-effekten. Med store nye titler som Fire Emblem Awakening, Luigi’s Mansion, Animal Crossing New Leaf og, kanskje aller viktigst, Pokémon X og Y, har 3DSen i år kapret stor oppmerksomhet blant publikum, og trenden later ikke til å snu. Med et nytt Zelda, det nyeste Ace Attorney og det aller siste Layton-spillet på plakaten i høst vil nok 3DSen fortsette sin rolle som markedets varme hvetebolle.
Derfor er det ikke så rart at Nintendo vil gjøre spillene sine tilgjengelig for flere ved å lansere en billigere versjon på markedet; nemlig 2DS. Den er på ingen måte et dårlig stykke hardware, selv om det vises at den er billigere enn sine forgjengere. Mest åpenbart er mangelen på kamskjell-designet, og konsollen kan ikke enkelt klappes sammen for å ta med seg i lomma. Dette er fordi de to skjermene egentlig bare er én, separert med en skillelinje i midten, for å spare kostnader både på skjermene og hengslene dette designet krever.
Skjermene er av god standard, og viser klare, rene bilder. Selv i dagslys presterer skjermene å slåss mot sola, og vinne. De to displayene er like store som de på den originale 3DS, og er altså en vesentlig del mindre enn de på XLen, noe som kanskje ikke er veldig overraskende.
Batterilevetiden er lengre enn den originale 3DSen, men ikke helt like lang som XLens, siden den største modellen har et større batteri. På 2DSen kan jeg spille litt i overkant av fire timer med full lysstyrke uten å måtte lade den opp, mens XLen nok varer cirka en time lengre. Batteristørrelsen teller altså ganske mye.
Knappene er ok, men har litt mindre motstand enn de på de to andre modellene, og «klikker» ikke like fint når du trykker på dem. Selv om jeg foretrekker de øvrige knappene på XLen, synes jeg at D-paden er hakket bedre på 2DS, siden det er enklere å få til presise skråbevegelser her enn på de eldre modellene.
I og med at 2DSen ikke kan klappes sammen, har Nintendo vært nødt til å legge til en bryter for å sette konsollen i dvalemodus. Denne bryteren finner man nederst på konsollen, og sitter godt nok til at den ikke vil skru seg på av seg selv om den ligger i en sekk eller ei veske. I tillegg er wireless-bryteren fjernet, og du må nå skru trådløs aktivitet av og på fra hjem-menyen.
Også volumslideren virker til å være designet for å ikke justere seg selv om den skulle være pakket ned. Til gjengjeld kan det være litt ekkelt å stille inn lyden, og fingeren har lett for å glippe. Hvor du tidligere med presisjon har kunnet sikte deg inn på akkurat det lydnivå du ønsker, står du nå i fare for å skru opp lyden til maks, selv når det ikke er ønskelig. 2DSen byr dog på bare én høyttaler, så du må være forberedt på et liv med enten mono eller hodetelefoner.
Selv om konsollen ikke kan vise 3D-bilder, så har den to kamera på utsiden for å ta 3D-bilder. Dette er egentlig litt merkelig, men siden bildene kan deles med andre som har 3DS eller på nettsider som støtter stereoskopiske 3D-bilder, så er dette en grei, om enn unødvendig, funksjon. Som før er det også et kamera på innsiden. Bildene har helt grei oppløsning, men kameraene sliter litt om de ikke får nok naturlig lys.
Generelt føles hele konsollen billigere, og litt mer som et leketøy enn en spillmaskin. Overflaten på plastikken er mye ruere og knappene kjennes løsere. Det synes også godt på baksiden, hvor du kan se flere skruehull og det er ikke gjort noe forsøk på å plassere noen av konsollens funksjoner litt mer diskré. Som i en psykologisk thriller er det noen som har risset inn ordet «SLEEP» med store bokstaver over dvalemodusbryteren, mikrofonen minner om en lite flatterende skjønnhetsflekk, og hodetelefonutgangen stikker ut som en litt stygg utvekst.
Ganske kort kan man si at dette ikke er en særlig pen håndholdt, men jeg synes likevel den er ganske sjarmerende. Selv om den ikke ser så veldig bra ut, klarer den å vinne min annerkjennelse ved at den fungerer akkurat godt nok til at det ikke er noen vits i å komme med noen klager. De aller fleste spillene fungerer nemlig ganske greit uten 3D.
Både Mario Kart 7, Kid Icarus: Uprising, Pokémon X/Y og mange av de andre store 3DS-titlene er utmerkede, selv uten 3D-effekten. Likevel er det noen spill som taper litt på å ikke ha stereoskopisk 3D, og av de spillene jeg har testet er det fan-favoritten Super Mario 3D Land som sliter mest med funksjonens fravær. Problemet ligger i at spillet ofte krever at du benytter deg av 3D-effekten for å enkelt kunne se Marios plass i dybdeperspektivet, og enkelte puzzle-aktige rom har mye av appellen i det utvidede perspektivet denne effekten byr på. Spillet er langt ifra uspillbart uten 3D, men dette er likevel premieeksempelet på hva et spill kan tape på at man ikke har tilgang på det.
Konsollen er nok designet for å passe best i små barnehender, for selv om jeg ikke har de mest robuste arbeidshendene, følte jeg at 2DSen ble litt knotete til tider. Spesielt actionfylte spill som krever bruk av L- og R-knappene kan bli litt vonde å komme seg gjennom. Etter hvert utvikler man en egen teknikk for å ha grei tilgang på også disse knappene, og etter et par brett på Kid Icarus fant jeg selv en bedre måte å spille som ikke førte til krampe i håndleddet.
Om lommeboka er litt for slank, ser etter 3DSen fordi du har barn som er under aldersgrensa for 3D-effekten, eller rett og slett bare vil ha noe billig for å spille noen av 3DS-familiens kule, nye spill (2DSen kom ut på samme dag som Pokémon, noe som neppe er en tilfeldighet), så er dette kanskje konsollen for deg. Jeg vil fortsatt si at XLen byr på den beste 3DS-opplevelsen, og for de som allerede eier en 3DS er ikke dette på noen måte en oppgradering. Likevel kan jeg se hvordan 2DSen vil være et reelt alternativ for nye kjøpere, og jeg vil benytte anledningen til å ønske den velkommen til det Nintendo velger å kalle «3DS-familien».
Nintendo overrasket alle da de ut av det blå annonserte en ny versjon av deres svært populære 3DS-konsoll. At den nye konsollen ville hete 2DS og mangle det som i starten var konsollens største salgsargument, nemlig 3D-effekten, gjorde ikke overraskelsen noe mindre.
Konsollen er ment å være en et billigere alternativ for de som gjerne vil ha tilgang på alle kvalitetstitlene 3DS’en etter hvert har ervervet seg, nå som spillene er blitt salgsargumentet, ikke 3D-effekten. Med store nye titler som Fire Emblem Awakening, Luigi’s Mansion, Animal Crossing New Leaf og, kanskje aller viktigst, Pokémon X og Y, har 3DS’en i år kapret stor oppmerksomhet blant publikum, og trenden later ikke til å snu. Med et nytt Zelda, det nyeste Ace Attorney og det aller siste Layton-spillet på plakaten i høst vil nok 3DS’en fortsette sin rolle som markedets varme hvetebolle.
Derfor er det ikke så rart at Nintendo vil gjøre spillene sine tilgjengelig for flere ved å lansere en billigere versjon på markedet; nemlig 2DS. Den er på ingen måte et dårlig stykke hardware, selv om det vises at den er billigere enn sine forgjengere. Mest åpenbart er mangelen på kamskjell-designet, og konsollen kan ikke enkelt klappes sammen for å ta med seg i lomma. Dette er fordi de to skjermene egentlig bare er én separert med en skillelinje i midten, for å spare kostnader både på skjermene og hengslene dette designet krever.
Skjermene er av god standard, og viser klare, rene bilder. Selv i dagslys presterer skjermene å slåss mot sola og gå ut som seierherre. De to displayene er like store som de på den originale 3DS, og er altså en vesentlig del mindre enn de på XLen. Noe som kanskje ikke er veldig overraskende.
Batterilevetiden er lengre enn den originale 3DS’en, men ikke helt like lang som XL’ens, siden den største modellen har et større batteri. På 2DSen kan jeg spille litt i overkant av fire timer med full lysstyrke uten å måtte lade den opp, mens XL’en nok varer cirka en time lengre. Batteristørrelsen teller altså ganske mye.
Knappene er ok, men har litt mindre motstand enn de på de to andre modellene, og «klikker» ikke like fint når du trykker på dem. Selv om jeg foretrekker de øvrige knappene på XL’en, synes jeg at D-paden er hakket bedre på 2DS, siden det er enklere å få til presise skråbevegelser her enn på de eldre modellene.
I og med at 2DS’en ikke kan klappes sammen, har Nintendo vært nødt til å legge til en bryter for å sette konsollen i dvalemodus. Denne bryteren finner man nederst på konsollen, og sitter godt nok til at den ikke vil skru seg på av seg selv om den ligger i en sekk eller ei veske. I tillegg er wireless-bryteren fjernet, og du må nå skru trådløs aktivitet av og på fra hjem-menyen.
Også volumslideren virker til å være designet for å ikke justere seg selv om den skulle være pakket ned. Til gjengjeld kan det være litt ekkelt å stille inn lyden, og fingeren har lett for å glippe. Hvor du tidligere med presisjon har kunnet sikte deg inn på akkurat det lydnivå du ønsker, står du nå i fare for å skru opp lyden til maks, selv når det ikke er ønskelig. 2DSen byr dog på bare én høyttaler, så du må være forberedt på et liv med enten mono eller hodetelefoner.
Selv om konsollen ikke kan vise 3D-bilder, så har den to kamera på utsiden for å ta 3D-bilder. Dette er egentlig litt merkelig, men siden bildene kan deles med andre som har 3DS eller på nettsider som støtter stereoskopiske 3D-bilder, så er dette en grei, om enn unødvendig, funksjon. Som før er det også et kamera på innsiden. Bildene har helt grei oppløsning, men kameraene sliter litt om de ikke får nok naturlig lys.
Generelt føles hele konsollen billigere, og litt mer som et leketøy enn en spillmaskin. Overflaten på plastikken er mye ruere og knappene kjennes løsere. Det synes også godt på baksiden, hvor du kan se flere skruehull og det er ikke gjort noe forsøk på å plassere noen av konsollens funksjoner litt mer diskré. Som i en psykologisk thriller er det noen som har risset inn ordet «SLEEP» med store bokstaver over dvalemodusbryteren, mikrofonen minner om en lite flatterende skjønnhetsflekk, og hodetelefonutgangen stikker ut som en litt stygg utvekst.
Ganske kort kan man si at dette ikke er en særlig pen håndholdt, men jeg synes likevel den er ganske sjarmerende. Selv om den ikke ser så veldig bra ut, klarer den å vinne min annerkjennelse ved at den fungerer akkurat godt nok til at det ikke er noen vits i å komme med noen klager. De aller fleste spillene fungerer nemlig ganske greit uten 3D.
Både Mario Kart 7, Kid Icarus: Uprising, Pokémon X/Y og mange av de andre store 3DS-titlene er utmerkede, selv uten 3D-effekten. Likevel er det noen spill som taper litt på å ikke ha stereoskopisk 3D, og av de spillene jeg har testet er det fan-favoritten Super Mario 3D Land som sliter mest med funksjonens fravær. Problemet ligger i at spillet ofte krever at du benytter deg av 3D-effekten for å enkelt kunne se Marios plass i dybdeperspektivet, og enkelte puzzle-aktige rom har mye av appellen i det utvidede perspektivet denne effekten byr på. Spillet er langt ifra uspillbart uten 3D, men dette er likevel premieeksempelet på hva et spill kan tape på at man ikke har tilgang på det.
Konsollen er nok designet for å passe best i små barnehender, for selv om jeg ikke har de mest robuste arbeidshendene, følte jeg at 2DS’en ble litt knotete til tider. Spesielt actionfylte spill som krever bruk av L- og R-knappene kan bli litt vonde å komme seg gjennom. Etter hvert utvikler man en egen teknikk for å ha grei tilgang på også disse knappene, og etter et par brett på Kid Icarus fant jeg selv en bedre måte å spille som ikke førte til krampe i håndleddet.
Om lommeboka er litt for slank, ser etter 3DS’en fordi du har barn som er under aldersgrensa for 3D-effekten, eller rett og slett bare vil ha noe billig for å spille noen av 3DS-familiens kule, nye spill (2DSen kom ut på samme dag som Pokémon, noe som neppe er en tilfeldighet), så er dette kanskje konsollen for deg. Jeg vil fortsatt si at XL’en byr på den beste 3DS-opplevelsen, og for de som allerede eier en 3DS er ikke dette på noen måte en oppgradering. Likevel kan jeg se hvordan 2DS’en vil være et reelt alternativ for nye kjøpere, og jeg vil benytte anledningen til å ønske den velkommen til det Nintendo velger å kalle «3DS-familien».
